Anarki-sirkuset

lenge leve vinen, friheten og livet !

It’s only Rock’n Roll … ?

Alt godt som kan legges til et menneske, har en gang blitt tatt fra det. (Harry Martinson)

Opplevelse av rockemusikk avhenger i stor grad av i hvilken kontekst den blir presentert!

Mine damer og herrer, dette postulatet skal jeg med glede redegjøre for i det følgende, og slik skal dere også få bli med på en aldri så liten musikalsk tidsreise. Her og nå lover jeg noen minutter dere ikke kommer til å glemme med første, der verken latter eller gråt skal være ytterpunkter.

Rock’n roll – ja hva er nå det? Musikk, blant annet. Ellers vil det kanskje si å gripe fatt i noe ekte, og holde det fast i en tilværelse der guder og djevler på forunderlig vis later til å vandre hånd i hånd.

Rock’n roll – i sin essens; å leve uten sikkerhetsnett. Vi ser for oss sektitallet med drøm og opprør, sex og rus, dryss av stjernestøv og basking i mudderpøler. The Beatles, The Rolling Stones … ekte perler, hva annet er dette enn avleiringer omkring rusk i levende organismer.

Rock’n roll er også kunsten å gi det ekstremt romantiske en ytre staffasje som er såpass rufsete at det lettere kan fordøyes. Enten det nå var intuitivt eller ikke, dette visste også to gutter ved navn Keith Richards og Mick Jagger, frontfigurene i Rolling Stones. Svært tidlig i karrieren skrev de en tåredryppende ballade med tittelen ”As Tears Go By”. I ettertankens lys fant de imidlertid ut at dette likevel ble aldeles for søtladent. Dermed ga de sangen fra seg til en felles bekjent og kjæreste, Maianne Faithful.

Marianne var en del av “Swinging London”, og var fast bestemt på en karriere i showbiz.  Hun var fem år eldre enn Jagger og Richards, og neppe for noen uskyldighet å regne. Derfor kan vi kanskje gå ut fra at det var ganske tennerskjærende hun aksepterte slik et uskyldig image av seg selv.

http://www.youtube.com/watch?v=FhPPJ5dolxU

 

Ikke mye opprør å skue her, nei. Skjønt salmesang med knyttede never …det kan godt være rock’n roll, det også.

Sekstitallet gikk over i syttitallet. I all sin uskyldighet, ”peace and love” var vel og bra, men folk flest så etter hvert at det hadde sørgelig lite med realitetenes verden å gjøre. ”Flower power” klarte likevel ikke å forandre menneskene til det bedre. Hvor skulle veien gå videre? Musikalsk kom det svar i hovedsak fra to forskjellige kanter, det vil si før glitter og glamour tok over for fullt. Cat Stevens var den ene som evnet å komme med en definisjon for syttitallet. Han fant gode uttrykk for tankene som lå i tiden, og etter hvert også en kjøreretning for sitt ”Peace Train”.

Den andre definisjonen kom som en eksplosjon fra en et kjellerstudio i Frankrike. Hvem andre enn The Rolling Stones, de LEVDE i dette konseptet, i den legendariske utgivelsen Exile on Main Street. Musikk var for musikkens skyld. Punktum.

For andre var ikke sekstitallet helt slutt. Alt har en pris, og noen må betale den. Marianne Faithful var blant disse. Selvdestruksjon finner alltid sine veier, og i mange år var hun borte både fra seg selv og verden for øvrig. Det vil si på lukkede avdelinger.

Derfra kom hun også ut igjen, styrket, og med en troverdighet som få artister kan komme i nærheten av. I 1987 ga hun ut albumet ”Strange Weather”. På et av sporene her lot hun det stå til, etter 20 år fikk hennes levde liv komme til uttrykk i sangen som hun fremdeles ble husket for.

http://www.youtube.com/watch?v=WqksJ6rtiBg

Husk det jeg sa innledningsvis, om kontekst. Iskald er denne framføringen, og fremdeles med et et slags håp om grovarme. Kanskje ga hun sangen fra seg igjen slik, som kjøtt og blod stivfrossent og surret med piggtråd.

Av Rock’n roll skapes legender, og disse skal vi tro på. Vi skal også ha en illusjon om at vi kjenner artistene.

I et intervju rett etter fikk hun spørsmål om hun hadde kontakt med de to tidligere vennene i Rolling Stones. Svaret hennes var litt kryptisk. ”Keith ringer stadig og kaller meg en dum liten jentunge. Han er den eneste som får lov til å si noe slikt.”

Ja? Her skal jeg foregripe hendelser en smule. En mulig forklaring på dette kom faktisk ganske nylig. Ved et tilfelle glapp ut av Mick Jagger.”Keith … han har jo alltid vært den som bryr seg.”

Slik kan det være. Naturlig nok egentlig, sett fra avstand. Noen av de mest ømhjertede menneskene finner ikke sjelden en overlevelsesmekanisme nettopp i å bygge opp et røft image rundt seg selv. Bak borgen av tomflasker, bak bannskapet han er verdenskjent for, har det alltid kikket et par godmodige øyne som har vært opptatt av sine venners velbefinnende. Og hvem kan forresten unngå å legge merke til dette på senere bilder av ham, bak sminken skimtes et blikk og et ansikt som en rynket, snill gammel bestemor, fra tiden før slike fikk ansiktsløftninger og ble fylt med silikon.

Tilbake til “As Tears Go By”. Det gikk nøyaktig 20 år til etter at ”Strange Weather” kom ut. Hvem ønsker egentlig å se tilfeldigheter i slikt? Det skjedde nemlig noe på en scene i New York i 1987. Tiden var moden for opphavsmennene å hente sangen tilbake. Legg merke til Jaggers imitering av Marianne Faithful i de første linjene, og uvekslingen av blikk mellom de to gamle kanaljene helt på slutten.

http://www.youtube.com/watch?v=q2UwYRcFf1E

Noe ekte har tydeligvis overlevd, selv i en verden der falskhet kan framstå som normen.

Så kan man peke på at historien om denne sangen ennå ikke har fått sin endelige forløsning.Derfor, med fantasien til hjelp, hvorfor ikke skue noen år inn i framtiden?

Her kommer beretningen om hva som vil skje videre

I året 2027, i et konsertlokale et eller annet sted i verden, vil nå 84 år gamle Mick Jagger og Keith Richards ha gjennomført nok en glitrende konsert sammen med de andre karene i Stones.Fremdeles oppegående har de maktet å begeistret sitt publikum med flere av sine gamle klassikere. Til og med har de presentert et par nye låter som faktisk holder mål.

Fremdeles mens bifallet er på sitt kraftigste, kommer Marianne Faithful gående stille inn på scenen. Nå skal det endelig få skje, etter mer enn seksti år blir den ultimate versjonen av ”As Tears Go By” blir framført av de tre, sammen.

Etterpå står de der i spotlightet på scenekanten, ved siden av hverandre og hånd i hånd, med Marianne i midten. Slik bøyer de seg i en ærbødig hilsen til publikum. Da hender det noe rart. De blir stående i denne stillingen, uten å rette seg opp igjen. Etter hvert forstår flere og flere hva som er i ferd med å skje. I øyeblikket virker det likevel så fullstendig riktig. De tre glir sakte videre framover, og til slutt blir liggende urørlig.

Noe av det vakre i himmelen kan speile seg på jorden som i glimt, men det perfekte kan likevel aldri få eksistere her.

Alle i salen har reist seg for lengs, og applausen fortsetter. Nå med syn for de båndene som har knyttet oss sammen i denne tiden. Takknemlige over å ha delt bevissthet i slik en forunderlig epoke, da både godt og vondt har akselerert i takt med at verden har blitt større og jordkloden mindre. As tears went by, i disse årtiene har vi måttet være betraktere til så mye, kanskje alt for mye, mer enn vi egentlig har vært eslet til. Vår uskyld ble til skyld, men så aner vi også en forsoning.

Og mens kamerafolkene fortvilet oppdager at deres opptaksutstyr har gått tomt for minne, kommer Ron Wood og Charlie Watts fram til scenekanten. Charlie fisker fram en flaske Jack Daniels fra forsterkeren til Keith, og de drikker vennenes skål med de gamle ordene: – Health to the living and peace to the dead.

Ron griper Keiths 12 – strengs gitar, med de fire enkle akkordene slår han det lett kjennelige riffet. Charlie tar mikrofonen, men alle skal være med nå, noen har fulgt med på ferden helt fra første versjon, andre har kommet til senere, men uansett, it is the evening of the day, og alt er såre godt, en gang kommer også kvelden da verken barna eller vi skal leke lenger.

Måtte vi alle komme fram en gang, slik.

51 Responses to It’s only Rock’n Roll … ?

  1. poetrixx 26. desember 2011 kl. 13:56

    ”Rock’n roll er også kunsten å gi det ekstremt romantiske en ytre staffasje som er såpass rufsete at det lettere kan fordøyes”

    Right!

    Uten vakre melodier i sentrum av låtene vil selv ikke det mest hardcore rockeband ha noen sjanse til å selge plater og oppnå berømmelse..

  2. poetrixx 26. desember 2011 kl. 14:00

    Pussig … la ikke jeg nettopp den låten med Marianne Faithful inn i en eller annen side her i bloggen?

    Fo en babe … ikke rart Jagger ble hekta på henne! Og hvilke tider … just wonderful!

    Men hun er vel tre år yngre enn Richards og Jagger?

  3. poetrixx 26. desember 2011 kl. 14:10

    ”I all sin uskyldighet, ”peace and love” var vel og bra, men folk flest så etter hvert at det hadde sørgelig lite med realitetenes verden å gjøre. ”Flower power” klarte likevel ikke å forandre menneskene til det bedre. Hvor skulle veien gå videre?”

    Hippiebevegelsen og dens verdier har forandret Vesten enormt!

    Den satte i gang en bevegelse med frigjøring ikke bare for kvinnene og andre undertrykte grupper, men også en frigjøring fra ideer, normer, tradisjoner, vaner og andre konstellasjoner på det ”ideologiske” området … endret hele vår kultur rett og slett. Og kulminasjonen av disse endringene ser vi nettopp i våre dager.

    Det er sekstiåtterne som styrer de vestlige samfunn i dag, det er de som holder de ideologiske tømmene og definerer hva som er bra og ikke bra. Høyresiden er jo helt utdefinert i dag … helt kraftløs og handlingslammet … bortsett fra de få som er marginalisert på ytterste høyre fløy, som ABB.

    Jeg mener det ennå ikke på noen måte er forstått hvor mye flower power- bevegelsen rocket opp hele samfunnet og forandret det.

  4. poetrixx 26. desember 2011 kl. 14:20

    Hehehe … Richards og Jaggers har endelig utviklet seg nok til å våge å synge denne sangen ja?

    Vakker teori … men holder den helt stikk?

    http://youtu.be/6641sFGJg7M

    Jeg har btw.en gang spilt med trommestikkene til Charlie Watts. En venninne av meg som var delvis scenearbeider, delvis groupie fikk dem av ham etter en konsert på Valle Hovin…)

  5. poetrixx 26. desember 2011 kl. 14:20

    Meget bra innlegg, som sirkuset takker og bukker for…:)

  6. poetrixx 26. desember 2011 kl. 14:22

    Den andre videoen med Faithful fikk jeg ikke sett …den er ikke tilgjengelig i Thailand sto det haha!

  7. Jan Hagen 26. desember 2011 kl. 14:33

    ….. and I like it.

  8. poetrixx 26. desember 2011 kl. 14:40

    Hagen … når skal vi starte en ny hippiebevegelse?

    The world needs it now…

  9. Jan Hagen 26. desember 2011 kl. 15:10

    What the world needs now is love sweet love

    Det kommer en ny generasjon med nye drømmer og nytt håp. Vi ser dem i land etter land. Også i Norge – blant alle sosserumpene!

    Ha tiltro til det overraskende, Poe!

  10. Rune 26. desember 2011 kl. 15:26

    Sitter her med sporadisk strømtilgang og utladet mobil. Men altså:

    “Jeg mener det ennå ikke på noen måte er forstått hvor mye flower power- bevegelsen rocket opp hele samfunnet og forandret det.”

    “Hagen … når skal vi starte en ny hippiebevegelse?

    The world needs it now…”

    Kan godt hende at verden trenger det. Men likevel, er det ikke slik at verden får omtrent hva den fortjener i så henseende? Jeg mener, opprøret på sekstitallet var vel i det minste delvis en reaksjon mot normer og … ja, mot moral som hadde utviklet seg som botulisme i hermetikk, forstokket og forsteinet, et like levende kulturuttrykk som dagens leikarringer og folkedans.

    Og opprøret virket jo, slik sett. I dag er det ikke mye som kan provosere fram annet enn skuldertrekk.

    Ville ikke dette tilsi at et eventuelt opprør i dag sannsynligvis ville gå andre retninger?

  11. poetrixx 26. desember 2011 kl. 16:23

    ”Ville ikke dette tilsi at et eventuelt opprør i dag sannsynligvis ville gå andre retninger?”

    Vel … jeg tror flere og flere mennesker vil bli mer og mer drittlei den materialismen som hersker nå… slik folk var det på seksti-syttitallet, og dermed begynne å orientere seg i mer åndelige retninger, på leting etter noe annet. Vi ser allerede meget tydelige tegn på dette, noe er i emning nå, over hele planeten. Og det er nettopp denne letingen, denne åpenheten overfor noe nytt, som danner forutsetningene for at det nye kan komme, selvfølgelig.

    Men jeg tror nok også vi vil komme til å se motstrømninger overfor denne nye bevegelsen, hvis den dukker opp og får makt. Slik vi så gjennom hele seksti-og syttitallet, sterke reaksjonære holdninger og krefter som levde side om side med alternativfolkene og kjempet mot dem … og for det bestående

  12. Rune 26. desember 2011 kl. 16:47

    Vel … jeg tror flere og flere mennesker vil bli mer og mer drittlei den materialismen som hersker nå…

    For å kverulere en smule, så tror jeg ikke materialisme er rette ord for drivkraften i samfunnet. De fleste er langt mer opptatt av tings funksjoner, enn av tingene i seg selv. Å være glad i gjenstander for sin egen del, tilhører en forgangen tid. Da man skaffet møbler og nyttegjenstander for livstid, og man tok godt vare på det. Denne typen materialismen eksisterte også fremdeles hos enkelte av de som kjempet for det bestående på 60 – tallet. Og i dag? Tippoldefars lommeur kan nok fremdeles framstå som en attraktiv gjenstand, av affeksjonsverdi, men neppe i like stor grad bestefars mobiltelefon.

    ”Vel … jeg tror flere og flere mennesker vil bli mer og mer drittlei den materialismen som hersker nå… slik folk var det på seksti-syttitallet, og dermed begynte å orientere seg i mer åndelige retninger, på leting etter noe annet.”

    Er det forresten sikkert at alt som kan puttes ned i sekken ”åmdelighet” er av det gode? Jeg vet ikke. Heller ikke hva som vil skje videre. Helst tror jeg det etter hvert vil bli en alles kamp mot alle, men håper at jeg tar feil.

    I hvert fall er jeg enig i at folk kan ha grunn til å bli drittlei. Kanskje nettopp fordi de ikke kan tillates å bli glad i noe, da vil jo produksjonhjulene surre saktere. Dette betyr jo også at skjønnhet ikke skal få komme i fokus, helst latterliggjøres og raderes bort. Ikke minst ser man det i arkitektur. Nye bygninger er så heslige at ingen skal bry seg om de blir revet ned igjen om 20 år.

    Ja drittlei, det er bare fornavnet …

  13. poetrixx 26. desember 2011 kl. 17:05

    Dagens bruk og kast-materialisme er nok grunnleggende annerledes enn den nyttefunksjons-materialismen som hersket før ja, da man skaffet seg visse ting av ren nødvendighet, fordi man trengte dem.
    Ting som varte så lenge at man rakk å bli følelsemessig tilknyttet til dem, mest på grunn av alle minnene de brakte med seg vil jeg tro. Det samme grunnlaget som gjør at folk samler på antikviteter av affeksjonsformål.

    Denne typen materialisme betrakter jeg ikke som sammenlignbar med dagens materialisme, som er en fascinasjon for alle nye typer gadgets og moter innenfor teknologiske produkter … trender og moter med produkter som uavlatelig skifter og som nesten alle er nødt til å skaffe seg for å kunne henge med og ikke falle utenfor.

    Jfr.et annet innlegg som berører noe av det samme…
    http://poetrixx.wordpress.com/2011/06/11/byen-pyton/

    ”De er dermed stilslaver og ikke på noen måte frie fra hva andre mennesker synes om dem, og aller minst frie fra presset fra den enorme og allestedsnærværende mote- og reklameindustrien, som gjennom sine sofistikerte og vitenskapelig utviklede salgs-og påvirkningssmetoder og manipulasjon av offentligheten har fanget menneskene i en psykologisk skruestikke av tomhet og forfengelighet og ikke minst misnøye med seg selv, der den gjennom sine stadig endrede oppfatninger om hva som er vakkert og kult og ettertraktelsesverdig tvinger folk til uopphørlig å skifte ut sine klær, frisyrer, briller, møbler, tapeter, kjøkken og stuer og soverom, biler, bryster, lepper, neser, kjønnsorganer og utsendet sitt forøvrig og alt annet som er mulig å kassere, og erstatte alt dette juggelet og dingeldangeriet med nye gjenstander, som igjen er verdiløse og utdaterte etter noen måneder. Reklamen spyr uten stans ut sine falske løfter fra alle mulige informasjonsmedier og påbyr deg å kjøpe mer og mer av de siste produktene for å forvandle deg fra den stygge andungen du er er til det du egentlig fortjener å være og ha.”

  14. poetrixx 26. desember 2011 kl. 17:13

    ”Er det forresten sikkert at alt som kan puttes ned i sekken ”åmdelighet” er av det gode? ”

    Selvsagt ikke … det aller meste av den pseudo-åndeligheten som tilbys i dag innenfor den såkalte newage-bevegelsen er ikke annet enn juggel, svindel og fanteri, kun etablert for å tjene penger på folks flukt fra materialismen og inn i det ”åndelige”.

    Det er det ironiske hahaahaha … at i andre enden av tunnelen befinner det seg en hærskare av bøffere og con men som tapper pengene av disse godtroende sjelene som nettopp flykter fra pengejaget!

  15. poetrixx 26. desember 2011 kl. 17:22

    ”Dette betyr jo også at skjønnhet ikke skal få komme i fokus, helst latterliggjøres og raderes bort. Ikke minst ser man det i arkitektur. Nye bygninger er så heslige at ingen skal bry seg om de blir revet ned igjen om 20 år.”

    Jeg begriper ikke hva som er galt med dagens arkitekter?! Er de sinnssvake alle sammen? Eller er de rett og slett blottet for sjelsliv og har blitt roboter som går på en slags estetisk autopilot programmert fra ett eller annet internasjonalt senter, som bestemmer hvordan de alle skal tenke og føle?

    Hvorfor denne kalde, stive, arrogante, menneskefiendtlige, avvisende og heslige funsjonalismen i dens ulike varianter absolutt overalt?

    Jeg betrakter arkitekturen som den viktigste av alle kunstarter fordi den med sin allestedsnærværelse og umulighet å unngå har den største innvirkning på menneskenes sinn og deres velbefinnende … og jeg e r overbevist om at den forferdelige arkitekturen av i dag har mye av skylden for floraen av mentale lidelser og den særskilte aggresjonen som er så utbredt i Vesten.

  16. poetrixx 26. desember 2011 kl. 17:30

    Jeg tror på en arkitektur som er utsprunget fra naturens former av harmoniske strukturer i en uendelighet av varianter … uten alle disse rette linjene og spisse vinklene.

    Det er helt unaturlig for mennesker å se slike fenomener, de finnes nesten ikke i naturen.

    Horisonten i havet er en av de ytterst få (nesten) rette linjer man finner i naturen … solens og månens runde former er to andre eksempler på geometriske figurer, ellers finnes det nesten ikke slike former og figurer i vårt naturlige miljø.

  17. poetrixx 26. desember 2011 kl. 17:39

    Jeg har også teorier om hvordan man bør innrede en bolig for å trives best mulig.

    Veggene bør ALDRI VÆRE HVITE, (snøens og kuldens farge!) men grønne i ulike sjatteringer, dette for å illudere trær og planter. Gulvene kan være grå, lysebrune eller grønne, slik som steinete grunn, gressenger, eller jordete bunn. Og taket bør males lyseblått … som himmelen.

    Så bør kåken fylles med et hav av planter … og med myke møbler og gjentander helst uten harde vinkler og rette linjer…med mest mulig buede og avrundede former.

    Da vil du få illusjonen av å bo ute i naturen, og trives mye bedre! I hvert fall gjorde jeg det da jeg innredet kåken min slik i Oslo…:)

  18. poetrixx 26. desember 2011 kl. 17:41

    Legg merke til bakgrunnsfargen i denne bloggen … den er ikke tilfeldig valgt…)

  19. Rune 26. desember 2011 kl. 18:03

    Nikker til det meste av hva du sier om arkitektur, poe. Jeg har så ofte ruslet rundt i gamle byer eller bydeler i Europa, og frydet meg over hva menneskene har fått til. Vi er har vært mer enn ingenting, vi har også funnet uttrykk ikke bare for vår viten, men også for vår undring og lengsel.
    For et års tid siden havnet jeg tilfeldig i en nyere del av Brüssel, og jeg kjente det oppriktig som om jeg hadde havnet i Helvete. Jeg tror fortsatt at jeg var i Helvete. Selv om det ikke var varmt, men iskaldt.
    Ja i Norge også. Moderne rekkehus, for eksempel, formet som tennene på sagblad, men tilfeldig pekende og plassert. Dette er ikke bare heslige i seg selv, det ødelegger også all tilløp til harmoni som måtte ha eksistert i et område fra før.
    Ingen kan beholde sin mentale helse ved stadig å måtte se slik vandalisme, eller oppholde seg i nærheten av det.
    Jeg tror ikke jeg er spesielt konspiratorisk anlagt, og kan for så vidt heller ikke forstå hvordan en utklekket plan for å ødelegge menneskenes skjønnhetssans og livsglede kunne være så gjennomført, og i tillegg kunne bli holdt hemmelig. Tingenes tilstand må rett og slett si noe om menneskelig degenrering, at det rett og slett er uutviklede åndspymeer som tegner og godkjenner slike prosjekter.

  20. poetrixx 27. desember 2011 kl. 02:29

    Jeg anser dem som emosjonelt skadede og estetisk forkrøplede autister som aldri skulle fått lov å gå løs på omgivelsene med vandalismen og hærverket sitt. Og denne ideologien, for det er det det er, har gjennomsyret absolutt alle moderne institusjoner som beskjeftiger seg med arkitektur og ligende kunst, har jeg inntrykk av.

    Husker en gang jeg kjørte en venninne av meg rundt på vestkanten i Oslo i forbindelse med et prosjekt hun hadde fåttt tildelt ved en kunstskole, nemlig å fotografere og beskrive diverse funkisvillaer på vestkanten i Oslo.

    Jeg visste ikke dengang hva funkisvillaer var, men syntes navnet hørtes kult ut og gledet meg til å få se gamle hus med nedarvet utstråling og skjønnhet. Nedturen var desto større da jeg oppdaget at alle disse såkalte villaene var noen stygge, heslig utseende blokker uten personlighet, sjel og sjarm som var utplassert midt blant de gamle patrisier-og sveitservillaene og andre stilfulle gamle boligene der på vestkanden … og skjemte ut hele nabolaget med sitt groteske, disharmoniske og unaturlige utseende.

    DISSE stygge villaene hadde hun altså fått i oppdrag å studere, ikke alle de andre villaene med stil og sjel … fordi funkisvillaene ble betraktet som de eneste med noen kunsterisk verdi hahahahha!

    Sier alt om hvordan dette idiotiet har bredt seg og forgiftet sinnene til ikke bare nesten alle arkitekter, men andre kunstinstitusjoner også.

  21. Rune 27. desember 2011 kl. 11:42

    Hvis arkeologer om noen tusen år skulle komme til å grave i restene fra vår tid, vil de aldri falle inn på at det dreide seg om noen rik epoke i historien. Det er lite eller ingenting som minner om velstand i det skrotet vi etterlater oss. Ingen katedraler, ingen vakre og holdbare monumenter, bare rester av skur som tydeligvis er satt opp på enklest mulig måte. Store haller som var konstruert for å distribuere mat og nødvendigheter til store folkemasser, rasjonelt og billig.

    Doris Lessing hadde noen interessante tanker om dette, hun mente at rikdommen i Vesten i dag utelukkende er en illusjon. At vestmaktene lå helt utmattet nede etter to verdenskriger, og ikke kom seg på fote igjen.

    Ikke lett å gi henne ubetinget rett, men noe er det likevel i det. Selvfølgelig avhenger det av hvilke verdier en velger å se som indikasjon på rikdom. Skjønnhet er i hvert fall mangelvare, og tid til stillhet og kontemplasjon.

    Muligens vil de reelle forhold komme mer til syne etter hvert nå, da nasjoner andre steder i verden reiser seg på det økonomiske plan. Europa befinner seg i allerede i denne krisen.

  22. poetrixx 27. desember 2011 kl. 11:59

    ”Skjønnhet er i hvert fall mangelvare, og tid til stillhet og kontemplasjon.”

    Right … derfor har jeg flyktet fra hele sulamitten.

    Jeg driver nå og bygger en hage, der jeg kan sitte i timesvis og bare gjøre nothing, bare kontemplere midt i all roen og skjønnheten.

    I går gadd jeg ikke gå ut av eiendommen i det hele tatt. Hva skulle jeg ute å gjøre blant folk, jeg har alt jeg trenger her?

    Men i kveld akter jeg meg dog ut en tur for å feste litt, kan jo ikke bli helt eremitt heller … selv om det er fristende…)

  23. poetrixx 27. desember 2011 kl. 12:08

    Jeg tror denne min fascinasjon for hager og den stillheten og roen de tilbyr har sin opprinnelse i en bok av Hermann Hesse som jeg leste i min ungdom, der en vismann bare satt og kontemplerte i sin vakre magiske hage dagen lang og hadde mer enn nok med det.
    Jeg så dette meget klart for meg, at det var noe jeg også ønsket … and here i am hahaha!

    Ja man skal ikke kimse av litteraturen og det man kan lære der. En annen ting som jeg følte meg sterkt tiltrukket av i min barndom var tegningene av de fantastiske steikene av kalkun i Donald … de syntes jeg så helt sinnssykt innbydende og velsmakende ut, især i sammenligning med den fæle fisken vi hadde til middag fem dager i uka og som jeg hatet … og senere da jeg vokste opp og kom fri fra dette kulinariske fiskehelvetet stekte jeg meg mang en god og saftig kalkunmiddag…:)

    Jeg følte også meget tidlig en sterk dragning mot palmekledde sydhavsøyer og sol, varme strender og herlighet … og nå bor jeg gudskjelov selv på en slik øy i de eventyrlige tropene!

  24. poetrixx 27. desember 2011 kl. 12:55

    Men Thailand er helt annerledes nå enn da jeg kom hit for ti år siden. Mye av sjarmen og laidbackheten er forsvunnet, nå er det mest bare penger penger penger og materialsme som gjelder… giften fra Vesten har slått rot også her, så jeg akter meg til Filippinene til neste år og bosette meg i et enkelt bambushus ved stranden ett eller annet sted … unna de verste turisthølene.

    Jeg orker ikke i lengden å bo så avsondet fra naturen som man gjør i moderne betonghus.

  25. poetrixx 27. desember 2011 kl. 12:58

    Det er tankevekkende å se hvor misfornøyde og frustrerte mange thaier virker nå, i forhold til for ti år siden … enda de har fått mye mere penger mellom hendene…

    Jeg tror rett og slett det er USUNT å eie for mye … og ikke minst usunt å vie livet sitt til å jage etter ting.

    Det er helt vanvittig egentlig hvis man tenker over det…

    thank god jeg har frigjort meg fra det kjøret og aldri bekymrer meg om det …

  26. poetrixx 27. desember 2011 kl. 13:01

    Det beste er selvfølgelig å ikke være avhengig av noe eller noen … først da kan man bli fri.

    For et par måneder siden streiket plutselig laptopen min, og var død i noe over en uke.

    De to første dagene savnet jeg den litt, savnet internett … men deretter var jeg helt likeglad med å være uten tilgang til nettet og gjorde en hel masse ting som jeg ellers ikke gjort … og var helt happy med situasjonen … så jeg er heldigvis ikke addicted til nettet.

  27. poetrixx 27. desember 2011 kl. 13:06

    Husker jeg tok med laptopen til en datareparatør som testet den og konstaterte at jeg måtte skifte en defekt del som kostet 3000 baht … 600 kroner. Det hadde jeg ikke for hånden, så jeg sa jeg måtte vente til senere.

    Jeg satte fra meg laptopen i stua og touchet den ikke på en uke, men så en dag fant jeg ut at jeg skulle se hva som skjedde om jeg prøvde å slå den på … og da funket den plutselig som vanlig!

    Den trengte vel bare en liten timeout … selv laptoper kan vel gå lei av og til antar jeg..:)

  28. Rune 27. desember 2011 kl. 18:10

    Har du en hage og et bibliotek, da mangler du intet., sa Cicero. Selv er jeg litt usikker på det med nødvendigheten av bibliotetket. Men greit nok, om bøkene var eldre enn 50 – 60 år.

    Min praktiske erfaring med hager er stort sett knyttet opp til fascinasjon for selvberging, og dyrking av spiselige vekster. Ellers har jeg etter hvert fått opp øynene for hva hager kan innkorporere av kultur, historie, kunnskap og estetikk. England er jo et el dorado i så måte. I tillegg har jeg forstått at hager i kulturlandskap nødvendigvis må anlegges på en helt annen måte enn for eksempel i forbindelse med hus eller villaer i Norge, slike som kanskje ligger i en rydning med skog omkring. Der trenger man mer struktur, og rom for bevegelse. I åpne kulturlandskap kan man heller skape illusjon av viltvoksende vekster, med ”naturlig” uorden.

  29. Rune 27. desember 2011 kl. 18:12

    “Jeg har btw.en gang spilt med trommestikkene til Charlie Watts. En venninne av meg som var delvis scenearbeider, delvis groupie fikk dem av ham etter en konsert på Valle Hovin…)”

    Tanta til Hep Stars er ei flott dame, og har en uvurderlig betydning for rocken!

    Charlie Watts, ja han er en fascinerende musiker. I tillegg til karrieren i Stones, har han jo også vært med på mange forskjellige prosjekter i diverse andre band. Det er jazzmusiker han anser seg selv for å være. Det kan godt hende at det er nettopp derfor kjemien stemmer så godt mellom ham og Keith Richards.

    På 60 – tallet virket han så gammel, sammenlignet med de andre i bandet. Nå er det omvent, han har ikke forandret seg så mye. Mick Jagger pleier noen ganger å hente ham fram på scenen under konserter, og hale et par ord ut av ham. ”Se, han snakker!!!” Charlie trekker på skuldrene, smiler og rusler tilbake til trommene sine. Smalltalk er ikke hans greie. Fin type.

    Ja den tanta … Selv har jeg et ørlite håp om at det en gang kan bli et ”naturlig” treff med Keith Richards. Han er av og til på besøk i hjemtraktene i Kent, på en liten plass der også jeg befinner meg noen ganger. En aldri så liten jam på en pub eller noe, det ville i hvert fall blitt det ultimate høydepunktet i min høyst sporadiske ”karriere” som grovhåndtverker på strengeinstrumenter.

    Lov å drømme, men …

  30. Rune 28. desember 2011 kl. 10:07

    Vi har nevnt forfallet i arkitektur, men hva med klær? I historien har det neppe eksistert noen kultur der folk har vært så stygt kledd som vestlige mennesker i dag. Ta en kikk også på norske filmer fra før sekstitallet, og se forskjellen! Selvfølgelig har utviklingen noe å gjøre med dekadanse som følge av rikdom, men neppe bare det. Et spørsmål er da, siden 68 – ere er nevnt tidligere på tråden, kan noe av skylden ligge her, at trendene i dag skyldes påvirkning fra dette opprøret, av ”freaks” i dongeri, uflidde og fillete? At det er den ytre formen på opprøret som overlevde og ble til industri?

    Det gjelder ikke bar klær. Interessant er det også å ta en kikk på annen pynt. Også verdifulle smykker som er laget i ekte gull eller platina, blir ofte designet slik at de skal se ut som juggel i plast eller annet billig materiale.

  31. Sveinung. 28. desember 2011 kl. 13:13

    Kleskodeksen er endret i samfunnet, både på godt og vondt. Stort sett kan man kle seg som man vil, altså se an situasjon og sted. Enkelte benytter det til det fulle, gir blanke i det vedtatte.

    Noe av årsaken er det “moteriktige”, ofte en unisexmote som signaliserer det kjønnsløse. Det er vel en form for misjonering utformet av homser og lesber. Helt ok., i og for seg, samtidig ser man resultatene.

    Det er ikke folk som skaper klærene, det er klærene som fremviser hvordan folk blir.

  32. Sveinung. 28. desember 2011 kl. 13:16

    Rune, jeg har vel benevnt (rost) dette skriftstykket før, det er sabla godt, på mange måter.
    Historisk verdi og godt skrevet.

  33. Rune 28. desember 2011 kl. 15:45

    “Det er ikke folk som skaper klærene, det er klærene som fremviser hvordan folk blir.”

    Det er kanskje så. Ser selskapsantrekk for damer i utstillingsvinduene om dagen. Halvkorte kjoler eller skjørt hvor noe undertøylignende skal stikke noen tommer nedenfor. Til fest kler altså kvinner seg som noe de kanskje selv innbiller seg er “horete”. Enten det, eller de vil framstå i laser, som fattiglemmer. Det ER interessant, om noen årtier blir det sikkert skrevet doktoravhandlinger om slike fenomener.

    Litt bedre er selskapsantrekkene for menn, heldigvis.

    Ja økonomi … den siste tiden i England, med nedgangstider og resesjon rett rundt hjørnet, har også “slipsfaktoren” til hverdags øket betydelig igjen. Gjennom noen årtier har jeg hatt moro av å følge med i klesvanene i landet. Der nyter jeg også selv friheten til å kunne sette på meg klær jeg trives med.

    Når jeg er litt stedsforvirret, og har kledd meg i ordentlig klær til hverdags i Norge, har jeg blitt spurt om jeg skal i begravelse …

    Litt mer hyggelig, jeg må også fortelle hva som skjedde sist jeg var i Oslo for en ukes tid siden. En afrikaner kom bort til meg og TAKKET … fordi jeg hadde så fine klær på meg. På stotrende norsk og engelsk skrøt han av fargekombinasjonen med slips, skjorte og jakke … it made my day, jeg kjenner meg glad ennå :)

  34. Sveinung. 28. desember 2011 kl. 18:00

    Klær er et psykologisk virkemiddel. (som kan brukes som godt virkemiddel ). foreks. i enkelte land hvor dårlig økonomi er fremtredende, er foreks. kvinner mer omstendelig mede å kle seg pent til hverdags, foreks….år de skal i butikken for å handle det lille de har mulighet, pynter de seg, for å bevare en viss respekt fra naboen. “Dagens feststund” er økonomirunden i butikken. Men, de tar seg tid til å være pent kledd. Handler vel om en form for selvrespekt….samt å bl vist respekt av omgivelsene.
    Det finnes jo rike som kler seg som narreklovner, nettopp for å kunne vise sin rikdom, når de så trekker frem lommeboken.
    Klær er faktisk morsomme virkemidler. En riking jeg kjenner skulle kjøpe en luksusbil i millionklassen, han kledde seg i sittt mest slitte joggetøy, og så ganske lost ut. I bilbutikken måtte han vente lenge på ekspedering, personalet “overså” ham rett og slett. Til slutt kom en og spurte om hva han ønsket. Da han bestillte butikkens dyreste metallgud av en bil….ble han behandlet som ja…nettopp…en Gud.

    Men helt klart er klesdrakt ( i den grad man har det) også en måte å vise omtanke for sine omgivelser. Joggetøy i begravelse, arbeidsklær i bryllup….viser vel kanskje mangel på respekt (om man har mer passende klær for nevnte anledninger) ?

  35. Rune 28. desember 2011 kl. 19:19

    Vel, nå har vi gremmet oss over arkitektur og påkledning – men hva med våre spisevaner? I velstandens fett og glans er det også underlig, at det viktigste kriterium når det snakkes om mat, er at den skal være billig.

    Hva feiler det et folk, at når det som for mange er årets viktigste festmåltid skal forberedes, julemiddagen, så er det om å gjøre å skaffe ribbe til lavest mulig kilospris?

    Er det sosialismens gledesløshet med ”selvproletarisering” som har gått i blodet på oss? Pietismen? Faen sjøl? Folk og land ser vitterlig ut til å være syke til døden. Var det 600 000 som går på lykkepiller? Satan til ”lykke”, i tilfelle. En real, nasjonal avrusing kunne kanskje være på sin plass, eller et gigantisk og vedvarende fyllekalas. Et eller annet bør i hvert fall ristes på plass igjen i nordmenns kollektive bevissthet.

  36. Sveinung. 28. desember 2011 kl. 20:03

    Rune, kjære Rune…..skjønner tanken din, tror jeg. Vel vedr. folks spisevaner følger det ofte økonomiske muligheter. Mat er (som det meste) dyrt i Norge. Samtidig skal ingen være dårligere enn sin neste. Dårlig økonomi og fattigdom er som spedalskhet, mange har det, ingen snakker høyt om det…..det er flaut og skammelig å være fattig i et overflodssamfunn. Ikke rart mange da tar til takke med ribbe fra Firstprice osv. En viss stil vil man da ha. Det er noe fundamentalt galt med landets prioriteringer vedr. vellykethet. Når Se og Hør samt Her og Nå er blitt folkets egentlige Bibel….vil selvfølgelig de materialistiske verdier bli sett på som den egentlige lykke. Manipulering,, ja men den virker som bare fanden.
    Alt dette, pluss gledesløsheten og griskheten materialismen medfører, gir lykkepillepasienter. Lykkepiller er et feil ord, lykkepiller er et nedsløvende dopmiddel, og det er vel den egentlige hensikten i narrespillet ??
    Det er nok menneskers basale behov, som forsømmes i det store og hele.

  37. Xerches 28. desember 2011 kl. 20:16

    Dette intervjuet kommer på trykk i Klassekampen i morgen, torsdag 29.12.
    Ove Knausgård ville snakke fra et jeg til et du. Det ble en samtale med nasjonen.

    Sjelden har den norske folkesjela fått et morsommere slag under beltestedet enn i en gammel annonse fra Visit Denmark – de med det insisterende “Det er deilig å være norsk i Danmark”. Vi ser på et klassisk dansk maleri, der det bløte sommerlyset filtreres gjennom et lunt løvdekke, og glade mennesker i rene, hvite klær løfter sine glass. “Det mest berømte bildet i Danmark heter Hip, hip, hurra,” står det på annonsen. “Norges mest kjente bilde heter Skrik.”
    Der har du oss. Og er det ikke rørende: Når Norge først kommer sammen i en felles leserus, er det for å flokkes om en med alle nordmannens lyter. En som er ridd av fylleangst. Som har en rasende attenhundretallsmann i sitt indre, men som lammes av skrekk om noen er sinte på ham. En trassig sønn av en fåmælt far. En underlig, gråsprengt en. Selv sier Knausgård seg enig i at det er noe norsk over alle kvalene han gjennomlever i boka:
    – Det er noe veldig sterkt, pietistisk og norsk som nok ligger i blodet på meg. Noe som finnes der, i kulturen. Utøya var en rystende opplevelse. Plutselig fikk jeg øye på en identitet som jeg ikke visste fantes, men som jeg ble sugd inn i.
    – I Sverige ble jeg spurt om hvorfor jeg ikke skriver noe om Norge. Men alt er jo om Norge. Min identitet. Alle impulsene som jeg har fått her. Det er nesten umulig å se seg selv og ikke se Norge.
    Et liv
    Det sosiale og individet løper som en rød tråd gjennom hele sjette bind av “Min kamp”:
    – Hele bok seks er alle erfaringene jeg har gjort, av alt jeg har tenkt, alt finnes der.
    Og erfaringer har det blitt: De seks bindene portretterer ikke bare en oppvekst, men også en intellektuell løsrivelsesprosess. Et oppgjør med kunstsynet – som nedprioriterer følelser. Et oppgjør med middelklassen – som vil ha en tekkelig smaksmessig likhet, men godtar økonomisk ulikhet. En utvikling i livssyn når det gjelder religion, kjønn, biologi, kunst, politikk.
    – Det er jo en vending her. Til hva? Hva vil du kalle det? Essensialisme?
    – Nå er det jo også en klisjé å ikke ville bli satt i bås. Men romanen prøver å unngå det. Jeg søker en helhet: Hva er et liv? Da søker jeg alle elementene i det. Romanen er nesten den eneste formen som lar oss tenke disse spørsmålene uten å gjøre en syntese.
    Knausgård viser til den smått sagnomsuste episoden med kritikk av babyrytmikk:
    – Det ble tatt som et innlegg i en ideologisk debatt, som om jeg er en reaksjonær biologist. For meg handlet det om følelser. Om nærmest panikk over livssituasjonen. Jeg har ingen problemer med den nye farsrollen. Jeg er jo sammen med mine barn. Jeg elsker jo faktisk mine barn. Men når det leses blir det redusert. Jeg mener at det finnes noe uforanderlig. At det finnes noe kvinnelig og noe mannlig. Men jeg opponerer veldig sterkt mot å bli kalt biologist og essensialist.
    – Føler du deg aleine om mye av dette?
    – Jeg føler meg heller som en oppdagelsesreisende. Jeg har prøvd å trenge inn i et felt, bort fra selve livsfølelsen av inautentisitet. Bort fra følelsen av at alt bare er på liksom. Den følelsen finner man også rundt 1910 i Europa. Og selv om den kommer fra mange andre kanter, leder den nesten direkte til nazismen.
    – Vårt samfunn er et svar på andre verdenskrig, på nazismen. Det er et pragmatisk svar og det er et godt svar, men det er ikke et endelig svar. Det må finnes en følelse av at en annen tilværelse fortsatt er mulig. At det utopiske ikke kan være dødt. Vi må ikke la det som hendte den gangen ødelegge det. Bare det å bli kalt reaksjonær har med dette å gjøre. Man kan ikke tenke utenfor det moderne, det er ikke lov.
    Mellom oss og verden
    I “Min kamp” er det tydelig at det finnes en friksjon når Karl Ove skriver skjønnlitteratur, særlig rundt det å konstruere en handling.
    – Hva er det som butter ved fiksjonen? Er det plottet?
    – Jeg elsker jo fiksjon og litteratur. Men jeg er mer interessert i essays. I fagbøker. Filosofi. Poesi. Mer rein litteratur der det ikke er noe plott. Det er en selvframstilling der, selvsagt, men egentlig er det bare et jeg som skriver til et du. Det er den forvandlingen av verden til en fortelling jeg har prøvd på.
    Skriftlig uttrykker han seg mer desperat: “Min grunnfølelse er den at verden forsvinner, at livene våre fylles av bilder av verden, og at disse bildene stiller seg mellom oss og verden, som på grunn av det blir lettere og lettere og mindre og mindre forpliktende.”
    – Det er derfor jeg skriver om Utøya i sjette bind. Alt her i verden gjøres til fiksjon. Til bilder. Til noe uforpliktende. Utøya var personlig, og det var forpliktende. Det er ikke i det abstrakte, men i det konkrete, det ligger. Øye til øye. Her og nå.
    Et frigjøringsprosjekt
    Hadde Knausgård vært yngre, i tretti- eller gud forby tjueårene, ville mottakelsen sett annerledes ut. Man ville sett prosjektet som eksperimentelt mer enn eksistensielt: Komme her med seks bind om sitt eget liv! Det er altavgjørende at han er det offentligheten forstår som moden, at han er både far og sønn.
    – Det er en midtlivskriseroman, det har du helt rett i. Hele den omtumlende saken med å bli far, være førti, være midt i livet. Det var også en krise som var litterær. Og intellektuell. Men det er en utvikling her, om det å vokse inn i en rolle og en oppgave – det er én ting å være far, og en annen ting å være mann med barn. Jeg utstiller mine egne feil og brister og mangler, for de preget mitt liv da.
    – Har du blitt frigjort? Av å skrive “Min kamp”?
    – Ja. Det har jeg nok blitt. På mange måter bundet, men det handler mer om det som har skjedd rundt bøkene. Men sannhetsprosjektet strandet tidlig. Sannhet står ikke mot usannhet, men mot anstendighet. For å være helt sann må man være et umenneske, og gå ut av det sosiale.
    – Den egentlige grunnen til at bind seks tok så lang tid, var at jeg måtte få tilbake den følelsen av å være så sann og uforstilt som mulig, og det tok tid å få alt slagg ut av kroppen. Den er så sann jeg kunne skrive den da. Sånn sett er det en mislykka roman. Men det var en nødvendig erfaring å gjøre.
    Knausgård snakker rimelig utvunget om de ulike bøkene. Om hvor konvensjonelt noe av det er, “Særlig roman fem. Der er virkeligheten mest omformet til en klassisk studentroman.” Og, etter rask nøling, om en passasje som ble redigert bort fra sjette bok:
    – Noe av det mest interessante var et essay om å drite. Jeg så det i forhold til Hannah Arendt om det offentlige og private. Hun er en virkelig befriende filosof, som skriver om realiseringen av seg selv. Om den private bundetheten og hvordan politikk var det motsatte av det. Men nå er husholdningen satt ut i politikken i stor skala: barnehager, skole, eldrehjem. Pluss at vi har fått et begrep om det intime. Nå er det er som om vi har blitt trengt opp i et hjørne.
    Forsvaret for å vende seg innover mot privatlivet har Knausgård formulert selv: I “Min kamp” skriver han om “den lille mannens eget lille helvete, så lite at det egentlig var unevnelig, samtidig som det fylte alt.”
    – Det føles ikke narsissistisk å skrive om seg selv. Vanskelig, men ikke narsissistisk. “Jeg” er et litterært jeg, nesten uansett. For meg er det et mysterium at folk vil lese disse bøkene. Men det er noe med jeg-et. Jeg-et og vi-et. Det var forløsende når jeg fant ut at det var som et apparat for å kunne gå inn i nazismen.
    Noe av det Knausgård fant da han gikk inn i nazismen, særlig hos Hitler-biograf Ian Kershaw, var en nesten uutholdelig trang til å lese alle Hitlers gjerninger i lys av de seinere grusomhetene. Slik lukker man seg for de viktige innsiktene om hvordan nazismen faktisk var mulig:
    – Det er en måte å holde nazismen fast på som jeg tror holder på å slippe. En generasjonsting, som ikke er nødvendig lenger, sier Knausgård.
    – Det store problemet vi har nå er retorikken mot islam. Og det er veldig vanskelig: Mitt ideal er absolutt ytringsfrihet. Vi kan ikke si at noe er forbudt å si. Men samtidig er det snakk om anstendighet. Jeg tror det er vår tids viktige spørsmål.
    At han sammenlignet nasjonsfølelsen etter 22. juli med Hitler-Tyskland, var et forsøk på å virkelig forstå kreftene som var i sving i Tyskland:
    – Det var dristig, men jeg leste mye om det, om det mysteriet at det var mulig, i Tyskland. Etter Utøya falt det på plass: Sånn må det ha vært. Man må ha villet det. Man må ha sett på det som godt.
    I “Min kamp 6″ er innsikten formulert nærmest i en bønn: Stor er viets kraft. Nesten uavslitelige dets bånd. Alt vi egentlig kan gjøre, er å håpe at vårt vi er et godt vi

  38. Sveinung. 28. desember 2011 kl. 20:53

    Hva skal man si….dette var bra lesing. Takk for deling her på Anarkiet. :)

  39. Rune 28. desember 2011 kl. 21:16

    Sveinung, jeg er enig i at det sannsynligvis kjennes langt verre å være fattig i Norge enn i mange andre land, det er i hvert fall min egen erfaring. Dette har sannsynligvis med det misforståtte likhetsidealet å gjøre, at det må være noe “galt” med folk som har lite, helt likegyldig om det er uforskyldt eller på grunn av personlige valg.

    At mat er dyrt i Norge, stemmer nok ikke helt. Det kommer selvfølgelig an på hva man sammenligner med … men rundt 1960 brukte folk omtrent halvparten av inntekten sin på mat. I dag er det 10 – 12 %.

    Dessuten skyldes det neppe dårlig råd når folk kjører mer enn 100 kilometer for å kjøpe den billigste juleribben.

  40. Rune 28. desember 2011 kl. 21:21

    Xerches,

    Ja, interessant lesning dette!

    “Bort fra følelsen av at alt bare er på liksom. Den følelsen finner man også rundt 1910 i Europa. Og selv om den kommer fra mange andre kanter, leder den nesten direkte til nazismen.
    – Vårt samfunn er et svar på andre verdenskrig, på nazismen. Det er et pragmatisk svar og det er et godt svar, men det er ikke et endelig svar. Det må finnes en følelse av at en annen tilværelse fortsatt er mulig. At det utopiske ikke kan være dødt. Vi må ikke la det som hendte den gangen ødelegge det. Bare det å bli kalt reaksjonær har med dette å gjøre. Man kan ikke tenke utenfor det moderne, det er ikke lov”

    Jo, det er vel noe her … men likevel, ”leder den nesten direkte til nazismen”. Litt for svevende kanskje, for hvilket utslag av nazismen er det da snakk om? Den økonomiske orienteringen i nasjonalsosialismen var rettet mot sentrum på den politiske skalaen, omtrent der sosialdemokratene befinner seg i dag. Altså må det være til mytologien, heltedyrkelsen? Eller til fiendebilder? Han kunne jo nevnt feminismen med navn her, så skulle jeg snakket med …

    ”Noe av det Knausgård fant da han gikk inn i nazismen, særlig hos Hitler-biograf Ian Kershaw, var en nesten uutholdelig trang til å lese alle Hitlers gjerninger i lys av de seinere grusomhetene. Slik lukker man seg for de viktige innsiktene om hvordan nazismen faktisk var mulig:
    – Det er en måte å holde nazismen fast på som jeg tror holder på å slippe. En generasjonsting, som ikke er nødvendig lenger, sier Knausgård.”

    Kan en ikke like gjerne spørre om hvordan menneskenaturen faktisk er mulig … Bjørneboe sa vi skulle være takknemlige mot Hitler, for med ham fikk vi en bedre mulighet til selvinnsikt. Det er noe der …

    “Min grunnfølelse er den at verden forsvinner, at livene våre fylles av bilder av verden, og at disse bildene stiller seg mellom oss og verden, som på grunn av det blir lettere og lettere og mindre og mindre forpliktende.”

    Nettopp. Jeg undres på om kanskje problemet er at vi ikke lenger egentlig kan velge mellom godt og ondt. Valgene gjør myndighetene for oss. Bildet ”grå fattigdom” er velkjent. Jeg tror imidlertid vi med rette kan innføre begrepet ”grå velstand”.

  41. Sveinung. 28. desember 2011 kl. 21:50

    Rune, joda jeg ser den siden av saken. Men du, det er svært mange som ikke har råd til å kjøre 100 km.for å kjøpe billig mat. Jeg gjentar igjen, det finnes et fattigdomsNorge i all vår velstand. sjekk gjerne ut med fattighuset og andre steder. De som står i matkø der og andre steder, er ikke velbeslåtte mennesker. Men fattigdomsstatusen blant mange, ties det om. Tror du det er tilfeldig ?? Husk at Norge er verdens beste land å “eksistere” i. (livskvaliteten kan politikere og regjeringsfolk skryte seg blå på tungen av, i mediene). He he, hvilken politiker vil vel skryte av skjevfordelingene i samfunnet, eller gå ut for å sjekke realitetene ?

    Et poeng til, ja, det finnes land som selvfølgelig har det meget ille, de mangler kanskje både kunnskap og ressursene. Men, alvorlig talt, Norge har begge deler, ikke sant.(verdens “rikeste” land). Hva er feil da, jo både gode prioriteringer og verdinormer. Norge har forlengst blitt materialismens fange.

  42. Xerches 28. desember 2011 kl. 22:10

    Jeg ser det ikke som min oppgave å diskutere Knausgårds tilnærming til stoffet sitt.
    Intervjuet er lagt ut fordi jeg synes dette er noe av det absolutt bedre i et hav av synsinger – i tillegg til kjappe og ofte lite smarte intervjuere.

    Intervjuet er ikke blottet for en viss korrespondanse med dannelsesbegrepene i kommentarene ovenfor – derfor legges det ut her i denne kommentarrekka som litt intellektuell juletrim.

    ”Hjernevask Eia” – også oppfattet som et talerør for nypositivismen – har følgende
    førpubliserings kommentar:

    ”Ja, det var fint. Bra han fikk feid bort de lett hånlige og kjedelige moraliserende lesningene av feks babyrytmikk-passasjen. Det er rart han ikke har fått mer ros, synes jeg, for det usigelig vanskelige som han får til når han dykker så djupt ned i det ærlige: den altomgripende forfengeligeten, den bisarre sjenansen overfor egne barn, alle de smålige følelsene i parforholdMakan til katharsis som under lesningen av MK har jeg personlig aldri vært med på i noe annenen norsk litteratur. Hurra!.”

  43. Rune 28. desember 2011 kl. 22:28

    Xerches,

    “Jeg ser det ikke som min oppgave å diskutere Knausgårds tilnærming til stoffet sitt.”

    Her på forumet har vel ingen verken oppgaver eller plikter til noe som helst, som jeg oppfatter det. Som sagt, det var interessant lesning, og som du sier, til en viss grad relatert til tråden ellers.

    At andre (i dette tilfelle meg) kommer med spontane tanker, kan du vel også bare se som en indikasjon på at intervjuet ble lest (?)

    Derfor haler jeg også raust fram flere lettvintheter, jeg synes for eksempel Eia kommuniserer mer om seg selv enn om Knausgårds evner som skribent. Men meg om det :)

  44. Xerches 28. desember 2011 kl. 22:48

    Det var på ingen måte en oppfordring til å legge lokk på diskusjonen om Knausgårds seksløper.
    Snarere tvert om!
    Jeg forsøkte bare å si at jeg ikke har anledning til å dukke ned i denne materien akkurat nå. Kanskje ikke engang kapasitet …

    Ellers – ja, Eia er Eia!

  45. Sveinung. 28. desember 2011 kl. 23:26

    Eia var jeg der Eia ikke var, eller er. Bevares, hva jeg har en elegant og flatpannet humor, til neste år skal jeg bli en skikkelig gråbukk……bare tuller da. (Hører du det Røra, er det ikke gøy med litt ablegøyer. Godt Nyttår forresten “good” mann, for det kan neppe bli verre tilstander for LB enn det ble i år, eller hva mener De om den udelikate saken ?) :)

  46. poetrixx 29. desember 2011 kl. 06:00

    Ser man det… hvilket scoop hehe! Anarkisirkuset et helt døgn foran Klassekampen med dette interessante intervjuet med Knausgård … kanskje det beste jeg har lest med og om ham.

    Tenker Sørensen og resten av folket i LB er grønne av misunnelse nå, tenk å bli slått så ettertrykkelig i dørken av en liten filleblogg som dette, som ikke er en literaturblogg engang..:)

    Hvor fikk du tak i det? Jobber du i KK, eller var det du som skrev det kanskje?

  47. poetrixx 29. desember 2011 kl. 06:15

    ”Jo, det er vel noe her … men likevel, ”leder den nesten direkte til nazismen”. Litt for svevende kanskje, for hvilket utslag av nazismen er det da snakk om?”

    Den økonomiske politikken er ikke kjernen i nazismen, men førerprinsippet … der samfunnet er strengt hierarkisk pyramideformet og ledet av autoriteter på alle plan, fra føreren i boligblokken opp til Hitler.

  48. Rune 29. desember 2011 kl. 07:38

    “Den økonomiske politikken er ikke kjernen i nazismen, men førerprinsippet … der samfunnet er strengt hierarkisk pyramideformet og ledet av autoriteter på alle plan, fra føreren i boligblokken opp til Hitler.”

    Du har rett, poe, i at økonomien ikke er sentral i nazismen. Kanskje derimot førerprinsippet, som du nevner, i tillegg til at gradering av menneskeverd ble definert og satt i system.

    (Som digresjon, det er jo nettopp dette som pr. definisjon er rasisme, at genetiske forhold gjør enkelte grener av menneskeheten overlegne, og at raseblanding bør unngås. I dag blir jo også fremmedfrykt og kulturskeptisisme puttet ned i samme sekken)

    Imidlertid, det jeg spontant reagerte litt på i forbindelse med Knausgårds uttalelse, er denne generelle tendensen til å benytte nazismen som et mantra, og da med en slags forventet felles forståelse om at historien skal kunne gjenta seg som blåkopi. Det gjør den sjelden eller aldri.

    I tillegg ville det jo også være greit, som vi er inne på, å ha en felles forståelse for hva nazismen faktisk er, om det er så at vi ønsker å unngå den. I daglig språkbruk later ideologien noen ganger til å ha fått rollen eller oppgaven med å ta over for Djevelen selv, gestalten hvis egenskaper egentlig var langt klarere definert.

  49. Fartenfrei 29. desember 2011 kl. 08:02

    Men, om Hitler hadde klart å overta makten over verden, ville historien blitt fortalt på en annen “sannhets” måte, enn den gjengis i dag. Seierherrer tar seg alltid friheten til “gjengi” historien “riktig” , til etterslekten.

    He he, da ville nok enkelte forfattere ha logret mer med hunden enn med halen.

  50. poetrixx 4. januar 2012 kl. 07:33

    Right … Hitler så jo på seg selv som et godt menneske naturligvis, og ble betraktet som nærmest en Messias av tyskerne.

    Nazistene så jo på sin visjon om verdensherredømme som oppfyllelsen av naturens evige streben etter høyere utvikling, der den ariske rase representert ved tyskerne var utvalgt av Forsynet til å sørge for foredlingen av menneskeheten gjennom først å fjerne ”det klamme jerngrepet” om Europas økonomiske og kulturelle liv som jødene representerte, ved å rydde unna dette folkets konkurrende ambisjoner om å kontrollere verden … og deretter sørge for Lebensraum for det germanske folk gjennom å erobre Sovjetunionen og etablere kolonier i Asia.

    Formodentlig var planene deretter å utrydde alle andre folkeslag gjennom sterilisering eller folkemord, slik at hele jordkloden til slutt ville tilfalle den ariske rase av overmennesker.

    En svimlende plan, som nesten lyktes…

  51. Rune 4. januar 2012 kl. 17:30

    “En svimlende plan, som nesten lyktes …”

    Ja, nesten. Skjønt man kan velge å tro, eller i det minste håpe, at slike totalitære regimer alltid vil gå til grunne uansett. At de vil korrumpere innenfra. Blant andre Gandhi snakket om dette, at selv om Hitler hadde vunnet krigen, ville han tapt saken sin likevel. Det ville riktignok tatt lenger tid.

    Største faren, tror jeg, ligger i det jeg nevnte i forrige kommentar, illusjonen om at historien skal kunne gjenta seg som blåkopi. Ideoliogier og adferd beslektet med nazismen, hadde verken sin begynnelse eller slutt med Hitler.

    Hos oss mener jeg det er absolutt relevant å se på statsfeminismen i denne sammenhengen. Våge å se på hvilke holdninger vi kan ha sluppet gjennom våre eventuelle anstendighetsfiltre. For noen dager siden hørte jeg på radio om hvordan kvinner kunne bruke prinsipper fra hundeoppdragelse for å styre adferden til de menn de bodde sammen med. Dette var ikke humoristisk vinklet.

    Ja, så kan vi forsøke å forestille oss hvordan reaksjonen hadde blitt, om en mann i full offentlighet hadde sagt noe lignende om kvinner.

    Slike tankemønstre ligger for øvrig mye tettere opp til nazismen enn mange kanskje tenker over. For eksempel var graderingen innen raseteoriene slik at en schæferhund stod over en jøde i utviklingsnivå, men at herrefolket til en viss grad kunne bruke samme prinsipper i oppdragelsesøyemed ovenfor begge.

    Andre sammenfallende elementer er offerrollen og fiendebilder. Hitlers suksess var nok til en viss grad tuftet på at hans utmalinger om det tyske folkets vanskjebne og lidelser, i første rekke for jødenes påståtte konspirasjoner, men også for de økonomiske byrdene som var lagt på dem av seierherrene fra første verdenskrig.

    Dette åpnet for et imaginært sprang vi ser også konturen av i andre sammenhenger, fra en rolle som undertrykte eller utbyttede ofre, til overlegenhet med besittelse av natur – eller gudegitte lederegenskaper.

Legg igjen et svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Log Out / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Log Out / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Log Out / Endre )

Kobler til %s

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.