It’s only Rock’n Roll … ?

Alt godt som kan legges til et menneske, har en gang blitt tatt fra det. (Harry Martinson)

Opplevelse av rockemusikk avhenger i stor grad av i hvilken kontekst den blir presentert!

Mine damer og herrer, dette postulatet skal jeg med glede redegjøre for i det følgende, og slik skal dere også få bli med på en aldri så liten musikalsk tidsreise. Her og nå lover jeg noen minutter dere ikke kommer til å glemme med første, der verken latter eller gråt skal være ytterpunkter.

Rock’n roll – ja hva er nå det? Musikk, blant annet. Ellers vil det kanskje si å gripe fatt i noe ekte, og holde det fast i en tilværelse der guder og djevler på forunderlig vis later til å vandre hånd i hånd.

Rock’n roll – i sin essens; å leve uten sikkerhetsnett. Vi ser for oss sektitallet med drøm og opprør, sex og rus, dryss av stjernestøv og basking i mudderpøler. The Beatles, The Rolling Stones … ekte perler, hva annet er dette enn avleiringer omkring rusk i levende organismer.

Rock’n roll er også kunsten å gi det ekstremt romantiske en ytre staffasje som er såpass rufsete at det lettere kan fordøyes. Enten det nå var intuitivt eller ikke, dette visste også to gutter ved navn Keith Richards og Mick Jagger, frontfigurene i Rolling Stones. Svært tidlig i karrieren skrev de en tåredryppende ballade med tittelen ”As Tears Go By”. I ettertankens lys fant de imidlertid ut at dette likevel ble aldeles for søtladent. Dermed ga de sangen fra seg til en felles bekjent og kjæreste, Maianne Faithful.

Marianne var en del av “Swinging London”, og var fast bestemt på en karriere i showbiz.  Hun var fem år eldre enn Jagger og Richards, og neppe for noen uskyldighet å regne. Derfor kan vi kanskje gå ut fra at det var ganske tennerskjærende hun aksepterte slik et uskyldig image av seg selv.

http://www.youtube.com/watch?v=FhPPJ5dolxU

 

Ikke mye opprør å skue her, nei. Skjønt salmesang med knyttede never …det kan godt være rock’n roll, det også.

Sekstitallet gikk over i syttitallet. I all sin uskyldighet, ”peace and love” var vel og bra, men folk flest så etter hvert at det hadde sørgelig lite med realitetenes verden å gjøre. ”Flower power” klarte likevel ikke å forandre menneskene til det bedre. Hvor skulle veien gå videre? Musikalsk kom det svar i hovedsak fra to forskjellige kanter, det vil si før glitter og glamour tok over for fullt. Cat Stevens var den ene som evnet å komme med en definisjon for syttitallet. Han fant gode uttrykk for tankene som lå i tiden, og etter hvert også en kjøreretning for sitt ”Peace Train”.

Den andre definisjonen kom som en eksplosjon fra en et kjellerstudio i Frankrike. Hvem andre enn The Rolling Stones, de LEVDE i dette konseptet, i den legendariske utgivelsen Exile on Main Street. Musikk var for musikkens skyld. Punktum.

For andre var ikke sekstitallet helt slutt. Alt har en pris, og noen må betale den. Marianne Faithful var blant disse. Selvdestruksjon finner alltid sine veier, og i mange år var hun borte både fra seg selv og verden for øvrig. Det vil si på lukkede avdelinger.

Derfra kom hun også ut igjen, styrket, og med en troverdighet som få artister kan komme i nærheten av. I 1987 ga hun ut albumet ”Strange Weather”. På et av sporene her lot hun det stå til, etter 20 år fikk hennes levde liv komme til uttrykk i sangen som hun fremdeles ble husket for.

http://www.youtube.com/watch?v=WqksJ6rtiBg

Husk det jeg sa innledningsvis, om kontekst. Iskald er denne framføringen, og fremdeles med et et slags håp om grovarme. Kanskje ga hun sangen fra seg igjen slik, som kjøtt og blod stivfrossent og surret med piggtråd.

Av Rock’n roll skapes legender, og disse skal vi tro på. Vi skal også ha en illusjon om at vi kjenner artistene.

I et intervju rett etter fikk hun spørsmål om hun hadde kontakt med de to tidligere vennene i Rolling Stones. Svaret hennes var litt kryptisk. ”Keith ringer stadig og kaller meg en dum liten jentunge. Han er den eneste som får lov til å si noe slikt.”

Ja? Her skal jeg foregripe hendelser en smule. En mulig forklaring på dette kom faktisk ganske nylig. Ved et tilfelle glapp ut av Mick Jagger.”Keith … han har jo alltid vært den som bryr seg.”

Slik kan det være. Naturlig nok egentlig, sett fra avstand. Noen av de mest ømhjertede menneskene finner ikke sjelden en overlevelsesmekanisme nettopp i å bygge opp et røft image rundt seg selv. Bak borgen av tomflasker, bak bannskapet han er verdenskjent for, har det alltid kikket et par godmodige øyne som har vært opptatt av sine venners velbefinnende. Og hvem kan forresten unngå å legge merke til dette på senere bilder av ham, bak sminken skimtes et blikk og et ansikt som en rynket, snill gammel bestemor, fra tiden før slike fikk ansiktsløftninger og ble fylt med silikon.

Tilbake til “As Tears Go By”. Det gikk nøyaktig 20 år til etter at ”Strange Weather” kom ut. Hvem ønsker egentlig å se tilfeldigheter i slikt? Det skjedde nemlig noe på en scene i New York i 1987. Tiden var moden for opphavsmennene å hente sangen tilbake. Legg merke til Jaggers imitering av Marianne Faithful i de første linjene, og uvekslingen av blikk mellom de to gamle kanaljene helt på slutten.

http://www.youtube.com/watch?v=q2UwYRcFf1E

Noe ekte har tydeligvis overlevd, selv i en verden der falskhet kan framstå som normen.

Så kan man peke på at historien om denne sangen ennå ikke har fått sin endelige forløsning.Derfor, med fantasien til hjelp, hvorfor ikke skue noen år inn i framtiden?

Her kommer beretningen om hva som vil skje videre

I året 2027, i et konsertlokale et eller annet sted i verden, vil nå 84 år gamle Mick Jagger og Keith Richards ha gjennomført nok en glitrende konsert sammen med de andre karene i Stones.Fremdeles oppegående har de maktet å begeistret sitt publikum med flere av sine gamle klassikere. Til og med har de presentert et par nye låter som faktisk holder mål.

Fremdeles mens bifallet er på sitt kraftigste, kommer Marianne Faithful gående stille inn på scenen. Nå skal det endelig få skje, etter mer enn seksti år blir den ultimate versjonen av ”As Tears Go By” blir framført av de tre, sammen.

Etterpå står de der i spotlightet på scenekanten, ved siden av hverandre og hånd i hånd, med Marianne i midten. Slik bøyer de seg i en ærbødig hilsen til publikum. Da hender det noe rart. De blir stående i denne stillingen, uten å rette seg opp igjen. Etter hvert forstår flere og flere hva som er i ferd med å skje. I øyeblikket virker det likevel så fullstendig riktig. De tre glir sakte videre framover, og til slutt blir liggende urørlig.

Noe av det vakre i himmelen kan speile seg på jorden som i glimt, men det perfekte kan likevel aldri få eksistere her.

Alle i salen har reist seg for lengs, og applausen fortsetter. Nå med syn for de båndene som har knyttet oss sammen i denne tiden. Takknemlige over å ha delt bevissthet i slik en forunderlig epoke, da både godt og vondt har akselerert i takt med at verden har blitt større og jordkloden mindre. As tears went by, i disse årtiene har vi måttet være betraktere til så mye, kanskje alt for mye, mer enn vi egentlig har vært eslet til. Vår uskyld ble til skyld, men så aner vi også en forsoning.

Og mens kamerafolkene fortvilet oppdager at deres opptaksutstyr har gått tomt for minne, kommer Ron Wood og Charlie Watts fram til scenekanten. Charlie fisker fram en flaske Jack Daniels fra forsterkeren til Keith, og de drikker vennenes skål med de gamle ordene: – Health to the living and peace to the dead.

Ron griper Keiths 12 – strengs gitar, med de fire enkle akkordene slår han det lett kjennelige riffet. Charlie tar mikrofonen, men alle skal være med nå, noen har fulgt med på ferden helt fra første versjon, andre har kommet til senere, men uansett, it is the evening of the day, og alt er såre godt, en gang kommer også kvelden da verken barna eller vi skal leke lenger.

Måtte vi alle komme fram en gang, slik.