Anarki-sirkuset

lenge leve vinen, friheten og livet !

Drømmere

En gang flyttet jeg inn i dette kollektivet på landet.

Jeg hadde ikke noe sted å bo, og gjennom en bekjent av meg,
som også bodde i samme kollektiv, ble jeg tilbudt en plass der.

De folkene som tilhørte kollektivet vil jeg karakterisere som drømmere.
De drømte om en mer rettferdig jord, et system der det var nok til alle, men ingen levde i overdådighet, der folk levde i pakt med naturen og tok vare på jorden. De drømte om å skape et nirvana på jord, et sted der myndigheter var unødvendig, fordi alle bare ville det beste for alle … og der ingen forbrøt seg mot de uskrevne lover, fordi når alle hadde blitt presentert for og tatt del i drømmen, ville alle skjønne hvor fin den var, og ingen ved sine fulle fem ville finne på å oppføre seg egoistisk og asosialt.

Det hersket en stemning av fred og fordragelighet på eiendommen, og det var en egen slags energi der, som gjorde at det aldri var et kjedelig øyeblikk.
Folk leste masse litteratur, både skjønnlitteratur og politisk, sosial og annen litteratur, alt som kunne bidra til den alminnelige opplysning. Men det meste av litteraturen var skrifter som direkte eller indirekte bygde opp om drømmen … det var oppbyggelig drømmelitteratur.

De preket ikke-vold og fred på jord, og søkte rettferdighet, sannhet og godhet, og noe jeg vil kalle meningen med livet.

Der var også plass for det metafysiske.

Og det var hele tiden diskusjoner om alt mulig mellom himmel og jord, og av og til kom det folk utenfra og holdt foredrag. Underlige, spennende mennesker, ofte med et eksentrisk utseende og vaner og meninger,
som reiste omkring og foreleste for andre mennesker med samme drøm; drømmen om paradiset på jord.

Der var ingen egentlige regler, ingen som maste om at du måtte delta i ditt eller datt, eller forventet at du hadde sammenfallende meninger som dem. Folk fikk lov å være i fred, om de ønsket det. Vi hadde alle hvert vårt rom i huset.

Jeg ble introdusert for blant mange andre Tolkien og Hermann Hesse, som jeg leste med stor begeistring. Og science fiction forfattere som Vonnegut, Simak, Sturgeon, Bradbury og Doris Lessing og mange mange andre, forfattere som trigget fantasien og stimulerte drømmen om en annen og bedre og annerledes verden.
Timothy Leary var en helt i dette samfunnet, liksom en rekke andre tenkere og filosofer på venstresiden. Krapotkin, Emma Goldman og andre anarkister etc.
Og jeg leste en masse politisk litteratur, ikke minst.

Snart var jeg selv blitt en drømmer, en begeistret overbevist drømmer med skjønne vyer om den verden vi sammen skulle skape, forhåpentligvis snart.

Men en dag gikk jeg over til naboen i et ærend.

Han bodde på nabogården. Og straks jeg så ham skjønte jeg at han aldri noensinne ville ta del i drømmen, og at han dersom han ble kjent med drømmen, bare ville latterliggjøre den, og om ikke det nyttet, ville han kjempe mot den, med alle tilgjengelige midler.

Han ville aldri aldri aldri bli en del av drømmen, det var helt sikkert.

Og jeg kikket meg rundt og så de andre folka på gården, og så at de var likeens som ham. Og jeg kikket meg deretter rundt i bygda, og så at det overveiende flertall var som dem. Og at de aldri noensinne vlle forstå noe av drømmen. Og at de ville kjempe mot oss og forsøke å ødelegge oss dersom vi prøvde å virkeliggjøre drømmen og forsøkte å inkludere dem i den.

Så jeg tuslet tilbake til kollektivet, denne gang med nye øyne. Og jeg brukte disse nye øynene til å se på mine samboere.

Og jeg så dem som de var, skjønne mennesker fanget i en skjønn drøm om en skjønn verden. Og aldri ville de skjønne at denne skjønne drømmen bare var en drøm. En umulig drøm.

Og jeg så videre på dem, og forsto at de var skjøre … mange av dem var psykisk og sosialt skadeskutte, verden hadde såret dem, det var derfor de hadde søkt tilflukt i drømmen. Og drømmen var det eneste de hadde, det var det eneste de hadde tilbake i verden, det eneste som betydde noe, kanskje det eneste som gjorde at de fremdeles orket å leve. Og denne drømmen ville de derfor klamre seg til inntil det ikke var mer pust igjen i dem.

Eller til de hadde vokst seg sterke nok til å frigjøre seg fra drømmen.

Jeg kunne ikke drømme sammen med dem mere.

Drømmen var positiv, den var veldig god, det var en sunn, ja en nødvendig drøm, en drøm som jeg lærte mye av. Slik alle dype drømmer bringer et budskap, hadde denne drømmen lært meg noe kanskje uerstattelig viktig om verden.

Men det var likevel bare en drøm. Og man kan ikke basere livet sitt bare på en drøm. Det er ikke nok. Man trenger virkelighet også … hva nå enn det er.

Så etter å ha våknet opp gikk jeg derfra med nye øyne.

Og så på verden med disse nye øynene … med nye forferdede øyne.

7 Responses to Drømmere

  1. poetrixx 10. desember 2011 kl. 13:43

    I januar 1980 flyttet jeg ved en tilfeldighet inn i et slags kollektiv noen mil utenfor Oslo, der jeg ble dratt inn i et meget fascinerende, stimulerende og interessant miljø av politisk engasjerte folk på venstresiden, anarkister og freds-og dopforkjempere, arvtakere etter hippiene.

    Der fikk jeg mine politiske og sosiale synspunkter formet for en lang tid…

  2. poetrixx 10. desember 2011 kl. 13:44

    Denne teksten har jeg publisert tidligere i Diktkammeret, for en tre-fire år siden … men tror ikke jeg har presentert den i noen av bloggene mine…

  3. poetrixx 10. desember 2011 kl. 13:52

    Og nå venter nye drømmer … fantastiske drømmer om det menneskelige og umenneskelige … om livet i universet…:)

    Jeg tror hele jorden er på vei inn i en ny virkelighet…

  4. poetrixx 10. desember 2011 kl. 13:52

    Let us dream like children again hahahaha!

  5. Rune 10. desember 2011 kl. 16:45

    Ja, er det ikke mye poesi her?. Når jeg leser dette, må jeg tenke på «Folkene på de vennlige gårdene», som Harry Martinson skrev om. Det er for øvrig en sammenligning jeg ikke ville slå om meg med i hytt og vær.

    «Hva er sannhet?» Disse berømte ordene kommer vi aldri så lett unna, i noen generasjon. Etter hvert har vi i det minste fått en del erfaring med hva sannhet IKKE er. Sannhet … eller virkelighet. Intet menneskeskapt system kan i hvert fall smykke seg med slike beskrivelser, sett i edruelighet og fra noe avstand.

    Tilbake til Maritinson. Han skrev at «virkeligheten» bare var et nytt navn på «skjebnen», som det etter hvert hadde blitt umoderne å tro på. Det finnes så mange individuelle “virkeligheter”. eller tilværelser.

    Når en kom innom de vennlige gårdene på sin vandring, fant man mennesker som ikke var redd for slikt som de ikke kjente. De var levende opptatt av alt de sanset rundt seg, av medskapninger, av elementene og av stjernene på himmelen. Arbeide så de som noe ironisk småpusleri som til tider viste seg å være nødvendig, slik at de ellers kunne få det så komfortabelt som naturforhold og årstider tillot. Det var slett ikke som hos de andre, de som hyklet til seg hederlighet og flittighet med arbeid som en verdi i seg selv.

    Når en kom til en slik «himmelgård i helvete», kunne en også finne glede i å ta i et tak. Det ga mening å hjelpe til med det praktiske. Der vågde de til og med å overlate vedøksa til en fremmed.

    «Men det var likevel bare en drøm. Og man kan ikke basere livet sitt bare på en drøm. Det er ikke nok. Man trenger virkelighet også … hva nå enn det er»

    Jeg vet ikke hvor nært drøm og håp står hverandre. Drøm gjelder kanskje oftere for øyeblikket, håp for framtiden.

    Håp kan man flette inn i så mange “virkeligheter”. Det eneste vi kan si sikkert om framtiden, er at om det finnes mennesker, vil de sette sitt håp til framtiden.

    Noen håper på vitenskapen, eller at teknologi skal gi oss lykke. Noen venter på vesener fra andre kloder som skal komme for å «redde» oss. Enkelte håper på oppfyllelse av løfter fra mer tradisjonelle religioner. Noen ser kanskje også for seg framtiden med vakre slott, ridderturneringer og vakre jomfruer.

    Slik sett er vel alt omtrent like virkelig, slikt som eksisterer i vår forestillingsverden?

  6. poetrixx 22. desember 2011 kl. 14:52

    Jeg føler bare personlig at jeg er i ferd med å våkne opp til en … drøm…:)

    En helt suveren og fantastisk drøm uten ende…

  7. Molahanor 30. desember 2011 kl. 03:19

    Derfor vil nok dagen da jeg finner meningen med livet fortone seg mer som iskaldt vann rennende nedover ryggsøylen enn en dans på roser.

Legg igjen et svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Log Out / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Log Out / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Log Out / Endre )

Kobler til %s

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.