Requiem over litteraturen og det norske åndsliv

“Himmelbrev til Byron” av Knut Hamsun.  Nazistiske fantasier, eller klarsynt og sørgelig aktuell litteraturkritikk?

I dag har teknologien gjort det ganske enkelt å finne fram til tidligere tiders lyriske perler. Nylig søkte jeg på nett etter et bestemt dikt av Knut Hamsun, det provoserende og omdiskuterte ”Himmelbrev til Byron”. Imidlertid viste det seg å by på problemer. Akkurat dette diktet var rett og slett ikke lagt ut noe sted. En kan saktens undres på hvorfor, når en tenker på hvor stor betydning det har blitt tillagt. Nå skal jeg ikke umiddelbart forfekte noen konspirasjonsteorier, men i det minste bestemte jeg meg for selv å skrive ned og presentere dette flotte diktet på noen nettsteder. Det er vel egentlig ikke mer enn rimelig at de som ønsker det, får mulighet til å lese nettopp dette som så mange har hatt sterke meninger om opp gjennom tidene.

Temaet er i diktet i hovedsak relatert til generelle samfunnsforhold, med hyppige henvisninger til datidens litteratur og poesi. Nå har det imidlertid blitt nettopp dette skriftstykke som oftest hentes fram som ”bevis” for at Hamsun skulle være nazist. Javel? Da kan man jo også bli såpass nysgjerrig at man får lyst til å gå slike analyser litt etter i sømmene.

I mange tilfeller er det uansett tydelig at Hamsun blir lest både med forutinntatthet og en forhåndssementert konklusjon. I mye av oppstyret som dette diktet har forårsaket, kan en få inntrykk av at kritikerne ikke kan ha lest mer enn de aller første linjene. Disse oppleves imidlertid som fullstendig uspiselige, og dermed blir de også utslagsgivende på vektskålen. Det som har falt den toneangivende intelligentsiaen så tungt for brystet, er at Hamsun her lar ordene ”arbeiderkrapyl” rime med ”kvinnesakshyl”.

Arbeiderorganisasjoner og kvinnesaksgrupperinger var Hamsun riktignok ofte og grundig i klammeri med. For øvrig er det verdt å huske at diktet var skrevet rundt forrige århundreskifte. Det ble utgitt i 1904, flere tiår før nazismen var påtenkt som ideologisk system. Nettopp dette er kanskje ikke av all verdens viktighet. Vil man imidlertid vite hva Hamsun oppriktig mente om arbeiderklassen, bør man heller gå til hans dyptpløyende og etter min mening utmerkede analyser i romanen ”Konene ved vannposten”. Her pekte han først og fremst på historieforvrengningen som lå til grunn for å kunne snakke om ”arbeiderne” som en egen samfunnsklasse overhode. Fenomenet var, hevdet han, utelukkende et produkt av den industrielle revolusjonen i den vestlige verden. Hamsun kritiserte elles det han oppfattet som smålighet, misunnelse, kravmentalitet, sutring og selvforherligelse innen den organiserte arbeiderbevegelsen.

På den annen side var det også slik at han ringeaktet kapitalismen med dens teknologidyrkelse, maskinkultur og profittjag. Den enkelte arbeider, og arbeidet som sådan, hadde han kanskje langt større respekt for enn kulturpersonligheter flest hadde ellers på den tiden. Det vakreste dikt som noensinne her i landet er skrevet om en arbeiderkvinne, er vel også forfattet av ham. Det ble publisert i ”På gjengrodde Stier”, og er uten tittel. Jeg tar bare med siste verset her:

Jeg så deg i ditt virke forgylde dine år
da du blev både mor og egen amme.
Du bøtte og du bygde og trygget dine kår,
velsignet blandt kvinder og Guds fred der du går!
Du har så brede hænder, så vakkert grånet hår,
og smilet er den dag i dag en flamme.

Alt dette jeg hittil har nevnt, kunne til nød være forenelig også med nazistisk tankegods, selv om det på ingen måte er definerende elementer. Derfor vil jeg peke på et annet forhold, noe som bestemt gjør det problematisk å knytte Hamsun til den nevnte ideologien.

Sentralt i nazismen stod storsamfunnets rett til å behandle enkeltindivider som ikke kunne eller ville innordne seg slikt som av myndighetene ble ansett som det beste for fellesskapet. ”Behandlingen” kunne også omfatte straff, tortur eller utslettelse.

Hamsun sa om seg selv at han hadde et lyst sinn, og i sine skrifter viste han alltid en lun romslighet og forståelse nettopp for slike individer som av en eller annen grunn falt utenfor. Han hadde stor innsikt i menneskesinnets irrganger, og han hadde også forklaringer på hvorfor avvikere utviklet seg som de gjorde.

I den siste romanen han skrev før krigen, ”Ringen sluttet”, er hovedpersonen Abel Brodesen nettopp et slikt menneske som overhode ikke evner å leve opp til omgivelsenes forventninger. Er Hamsuns vinkling fordømmende til dette? Tvert i mot føler vi heller at han tar hovedpersonens parti. Neppe har noen taper blitt beskrevet med større forståelse i norsk litteratur. Ikke har noe ”utskudd” fått en mer innsiktsfull oppreisning, på sine egne premisser.

Min påstand er derfor at denne boken kunne aldri blitt skrevet av en troende nazist. Aldri!

Kritikerne later så ofte til å glemme eller ignorere at Hamsun var en stor humorist – også. Begynnelsen på ”Himmelbrevet” skaper en befriende åpning, slik sett. Fortellerstemmen løsriver seg slik fra sin samtids idealer, for videre å kunne kommunisere med en for lengst avdød poet og rabulist – nemlig Lord Byron. Hvorfor er det ingen som heller trekker konklusjoner ut fra avslutningen av diktet? Der peker Hamsun nemlig på en bestemt person, den eneste han vet om som innehar akkurat slike egenskaper og kvaliteter han etterspør. Hvem det er? Jo, ingen ringere enn Bjørnstjerne Bjørnson. Og Bjørnson, med alt som han stod for, ham elsker vi jo – fremdeles?

Ofte er det bemerkelsesverdig lite kritikerne forstår, eller vil forstå, av Hamsuns holdninger. Det verste med dette er kanskje at de også kludrer til forståelsen av nazismen, like mye som av dikteren.

Kanskje bunner forståelsen av Hamsun nettopp i de politske strømningene som har vært dominerende i etterkrigstiden. Disse kreftene hadde meget stor nytte av at dikteren i landssvikoppgjøret ble stemplet med betegnelsen ”varig svekkede sjelsevner”. Hvis vi går tilbake til hans analyser i ”Konene ved vannposten”, er det ikke vanskelig å fatte grunnen til dette. Som nevnt satte han søkelyset på de skyggesidene av sosialismen som helst forties, og videre utbredelse av slike tanker ville blitt en stor trussel for det samfunnet som Arbeiderpartiet ville bygge opp. Om Hamsuns forståelse ikke nødvendigvis hadde så mye med nazisme å gjøre, passet det kanskje like greit å få meningene hans knyttet opp mot en diagnose fra psykiatrien.

Derfor blir det også ganske deprimerende å lytte til mange dagens konforme intellektuelle, når de som skråsikre bedrevitere tar mål av seg til å kritisere i retrospekt. Når de fordømmer enkeltindivider som i sin tid også måtte leve sine liv framlengs, og gjøre sine valg etter sin beste overbevisning og dømmekraft.

Kan disse kritikerne i dag, med hånden på hjertet, hevde at de ikke selv kan ha oversett noe negativt eller destruktivt ved det de idealer de selv har som overbygning for sine anskuelser? Husker de noen gang på at ingenting varer i denne verden? Eller at også de kan bli dømt en gang i fremtiden, kanskje av mennesker som har opplevd konsekvenser av nåtidens løsninger?

Uansett, så lenge man forklarer og fordømmer et menneskes tanker og adferd ved å klistre merkelappen ”umenneskelig” på det, vil man heller aldri evne å fri seg fra konsekvensene.

Nok om det, nå til diktet! De fleste som har litt kjennskap til hva som markedsføres og opphausses som høyverdig av dagens litteratur, må vel nødvendigvis trekke litt på smilebåndet når de leser Hamsuns betraktninger her. I så henseende treffer han med sleiven så aldeles midt i grautfatet, enten dette er statssubsidiert eller ikke. Kanskje klasker det enda hardere i dag enn det gjorde den gang.

Det vil på ingen måte være underlig om noen skulle ønske at Hamsuns stemme ble kneblet for godt. Det klarer de ikke. Her er da også diktet, like aktuelt som for hundre år siden.

Les det og le – eller gråt! Slik sang en mester.

HIMMELBREV TIL BYRON
Nu, ridder, er tid for en jordisk klage!
Vort liv føres ned av arbeiderkrapyl,
av fredspratets plage,
av kvindesakshyl.
Vor jord ble en menneskehetens asyl.
(Se, klagen er uten sirater og pynt
og uten begyndelse bent frem begyndt.)

Hvem nævnes i dag som den høieste ævne?
Jo, slavernes fører og polfarerhelten,
Nå, filatelisten er også i vælten, -
I hadde en kongenes keiser at nævne.

Hvem fører for tiden det myndige ord?
Jo, diktere, skalder av passende ælde,-
du selv, blev du Byron ved alderens vælde
og aktiebrever til duk på ditt bord?
Der stod du i løftningen på din galei
og viste med sværdet til slagmarken vei.
En dikter med sværd, og med sværdet blankt,
en dikter med mot, og med motet rankt,
en herre, en fører,
en mand blant aktører.

Nu vandrer så varlig den dikter frem
og steller seg venlig med folk og teater,
og himlen velsigner de tjente dukater
så børnene engang får nytte av dem.
I frisind og fremskridt er ingen som han,
at sie så langt det med lempe går an;
han skriver og taler, han flammer og gløder
mot tyrken imellem Armeniens jøder.
Med årene får han Vorherre i sind,
Og våger man Gud for Jehova å stave
da retter han strængelig navnet til Jahve
og griper vidunderlig frisinnet ind.

Hver jul får han ferdig sin gode roman,
så passelig dyr og så passelig modig;
man undres, – den mand er da merkelig frodig
som helt ind i støvet kan tappe sin kran!
Og nævn mig den broder som gjævere er?
Jo han som slår alle Nordens rekorder,
som endog omsider fikk svenskene kjær
og viste sin praktiske sans også her,
som samler og signer og overantvorder
os jordkloden avholdt, ja rent populær …
Slik går da den dikter og dikter og regner
og regner og dikter til dagen han segner.
Og præsten bedømmer den døde ved kisten
at her har vi mistet en skikkelig kar;
det var i sin ungdom han stormfuld var,
men her var han endt som en tæmmet kristen.
Hvad bedre kan sies om tidens geni
når hele hans lysende liv er forbi?
Han brukte sin kraft i alt godtfolks tjeneste
og hevdet bestandig det bedste og peneste.
Hvad bedre kan sies om tidens poet?
Han skrev som en træl, som om boden var kornløs,
men levet og døde i stabilitet.
Og konen? Selv hun var av den bonitet
at Gudskjelov manden begravedes hornløs.
Så far da, du landest høilovede hen …

Nu, dikter, er tiden at komme igjen!

Det skrider en engel
med sænkede vinger
som hele din elskovs
tungsindighet ser.
Til piken fra Malory,
piken fra Malory
går dine tanker
og er det du ber.
O piken fra Malory
Lille-Bels moder,
hører ei mer.
Hva hun gjorde er gjort;
hun var kold, hun gikk bort.
Så taug hun for verden og lukket sig inde.
Kom nu, skal du høre en nutidens kvinde!

Hun skjuler sig ei som din Malory-pike
og tier ei bly for sin egen skam,
hun heller bekjender med brask og bram
og gjør sig berømt over land og rike.
Hun stiller sig offentlig ut som en gold,
den rene, den kolde som ingen kan klandre,
hun tvert imot kneiser og håner de andre
som endnu har hele sit kjøn i behold.
Hun skriver og taler, hun flammer og gløder:
Her ser I en ægte og tidsmessig mø;
jeg skjøtter budgetter for land og for sjø,
I andre forelsker jær, giftes og føder –
jærs type forsvinder, om litt vil den dø!
I kjævl og debatter ser ingen maken,
hun kjæler sig øm som en ælskovsfuld kat
ved spørsmål om landets og byens skat,
ved sportslige stævner og stemmerettssaken –
her griper hun fyrrig og kvindelig fat.
Men alltide så tar hun sin hårdeste tørn
i saker om ægteskap, elskov og børn,
som har hun alverdens erfaring på baken.
Slik går hun da om gjennem landet og byen
og holder sit liv for en gylden reform.
Og ingen tør mene at hun er abnorm;
ti stikker hun freidig sin næse mot skyen
og spotter hver storm.

Men sangen – sangen den drager av lande
og hylet det høres i gate og dal:
arbeiderbevægelse, damp, kapital,
ja hyl over alle hvilende vande,
Men sangen drager av lande.

Det hørtes en tone fra dine øer
om piker og helter og livets musik
om morilden i det forelskede blik –
den lyder ei mer om nutidens møer.
Ti sangen drager av lande.

Når kommer du atter, du store kjætter?
Her lever nu én som din tone tar,
den deiligste stemme på jorden var,
din grånende broder på Danmarks sletter
- den siste sanger i lande.