En aldri så liten diktanalyse

Under gjennomgang av gamle arkiver på jakt etter en artikkel jeg ennå ikke har funnet, kom jeg over et gammelt innlegg i Diktkammeret, som jeg legger tilnærmet uredigert ut her som respons på de meningsutvekslingene vi har hatt i denne bloggen det siste døgnet, angående litteraturen og dens hensikt og mening. Så kan vi skryte av at vi er litt kulturelle i denne bloggen også..:)

Da jeg i sin tid var (hyper) aktiv på Diktkammeret under et utall av ulike nick, hvorav Neimann og Hoimann var de mest brukte, og i dette tilfelle Leitann … opererte en poet fra Nordland der ved navn Ken Rune Hansen. Etter min mening var han i en klasse for seg blant poetene der sammen med den såkalte Ørnen og et par andre.

Her er innlegget:

Hva er det med denne Ken Rune?

Skrevet av Leitann, lest 128 ganger

29. september 2006 kl. 09.14

Har han greid å ”lure” juryen igjen, og bli utropt til Månedens Dikter enda en gang? Jepp jaggu har han det!

Og under et annet heteronym attpåtil.

Hva er det som gjør at Ken Rune til stadighet får sine dikt kåret til Månedens?
Det er tydelig at han har truffet en nerve hos juryen. Hva er oppskriften på Ken Runes suksess?

Vel, hvis man titter nøyere på en del av diktene hans, ser man at de karakteriseres av to ting, nemlig empati med mennesker som på en eller annen måte lider, samt det uutsagte som ligger mellom linjene, det som ikke sies, men antydes på en slik raffinert måte at det er umulig for leseren å unngå å få øye på det som ikke sies.

Men er dette det samme som poesi? Det faktum at teksten inneholder et mer eller mindre skjult budskap, dulgte antydninger, er det det samme som poesi?

Selvsagt ikke; mange andre litterære genre benytter seg av de samme virkemidler, f.eks. romaner med sterke symbolske undertoner og skjulte budskap mellom linjene.
Så dette er ikke noe spesifikt for poesien.

Hvis vi ser på det siste Månedens Dikt av Ken Rune, hva er det som karakteriserer det?

«På avstand er alt stødig»

Hennes mor
fikk diagnosen i dag

Jenta ble sendt hjem
like før store fri

Hun gikk langs fortauet,
klemte ranselreimene
mellom fingrene

Ble stående og se på
bygningsarbeiderne som
demonterte et stillas

Sorterte klemmer
koblinger og gjenger
i egne hauger

Hun kjente et rykk fff
i kroppen
det begynte rundt anklene
og spredte seg oppover

Det som kjennetegner det, er de uutsagte følelsene som raser gjennom denne lille jenta
eter at hun er blitt kjent med morens diagnose, som formodentlg er en dødsdom.
Her har vi en sikker oppskrift på en vinner!

Vi føler medlidenhet med denne lille jenta som er blitt så hardt og urettferdig rammet av skjebnen. Men hvorfor? Jo fordi hun lider, og hun kommer til å lide mer i framtiden, i livet sitt. Og vi synes derfor synd i henne, fordi i Norge skal ingen lide. I Norge skal alle ha det bra, ingen skal noensinne lide, og ingen skal dø. Døden er en katastrofe som vi gjemmer vekk og fortrenger så godt vi kan, og lidelser er noe som alle må forskånes for.

Så får det heller være at gjennom lidelser har naturen sørget for en fenomenal, en uvurderlig snarvei til vekst og erkjennelse, en unik og uerstattelig vei til forståelse av seg selv, og av livet og verden. Lidelser skal nøytraliseres gjenom medikamenter og krisepsykiatere og terapi.

Har du sorg fordi din mor døde nylig?
Ingen fare med det, kom til Dr. Pilletrille, så skal nok han trylle vekk sorgen din med sine magiske piller.
Pytt med at du dermed går glipp av en prosess som ville modnet og styrket deg som menneske, og gjort deg til et vesen med større innsikt og forståelse av livet.
Er du ikke glad hver dag, så er det nemlig noe galt med deg. Og det har legemiddelindustrien i dag botemidler for.

I Norge er det også slik at alle skal være uhorvelig gode hele tiden. Derfor går alle rundt og demonstrerer sin godhet til enhver tid. Vi fremviser vår evne til empati, våre høyt utviklede sjelsevner som gjør oss i stand til å gjenkjenne lidelse hos andre og søke å eliminere denne på alle måter som vi har rådighet over. For vi er jo så snille, så snille. Det er det som er meningen med livet i Norge, å være snill og ikke minst ved enhver anledning demonstrere det, slik at alle rundt deg kan sette pris på deg og din snillhet.
Og vi føler sånn med alle som lider og skulle ønske at deres lidelser måtte ta slutt med en gang.

Derfor er Ken Runes dikt utkåret til Månedens Dikt. Det appellerer til vår alles trang til å demonstrere vår empati og medfølelse. Her har juryen fått en fabelaktig mulighet til å vise hvilke storslåtte, empatiske og fine mennesker de er.
Derfor har de sett bort fra, eller ikke maktet å erkjenne, at diktet renner over av billig sentimentalitet. Det minner meg om disse kitschbildene som var så populære på syttitallet med små barn som gråt så tårene rant nedover lerretet så malingen løsnet og ble liggende i en dam av snørr og tårer nede på gulvet.