Anarki-sirkuset

lenge leve vinen, friheten og livet !

En aldri så liten diktanalyse

Under gjennomgang av gamle arkiver på jakt etter en artikkel jeg ennå ikke har funnet, kom jeg over et gammelt innlegg i Diktkammeret, som jeg legger tilnærmet uredigert ut her som respons på de meningsutvekslingene vi har hatt i denne bloggen det siste døgnet, angående litteraturen og dens hensikt og mening. Så kan vi skryte av at vi er litt kulturelle i denne bloggen også..:)

Da jeg i sin tid var (hyper) aktiv på Diktkammeret under et utall av ulike nick, hvorav Neimann og Hoimann var de mest brukte, og i dette tilfelle Leitann … opererte en poet fra Nordland der ved navn Ken Rune Hansen. Etter min mening var han i en klasse for seg blant poetene der sammen med den såkalte Ørnen og et par andre.

Her er innlegget:

Hva er det med denne Ken Rune?

Skrevet av Leitann, lest 128 ganger

29. september 2006 kl. 09.14

Har han greid å ”lure” juryen igjen, og bli utropt til Månedens Dikter enda en gang? Jepp jaggu har han det!

Og under et annet heteronym attpåtil.

Hva er det som gjør at Ken Rune til stadighet får sine dikt kåret til Månedens?
Det er tydelig at han har truffet en nerve hos juryen. Hva er oppskriften på Ken Runes suksess?

Vel, hvis man titter nøyere på en del av diktene hans, ser man at de karakteriseres av to ting, nemlig empati med mennesker som på en eller annen måte lider, samt det uutsagte som ligger mellom linjene, det som ikke sies, men antydes på en slik raffinert måte at det er umulig for leseren å unngå å få øye på det som ikke sies.

Men er dette det samme som poesi? Det faktum at teksten inneholder et mer eller mindre skjult budskap, dulgte antydninger, er det det samme som poesi?

Selvsagt ikke; mange andre litterære genre benytter seg av de samme virkemidler, f.eks. romaner med sterke symbolske undertoner og skjulte budskap mellom linjene.
Så dette er ikke noe spesifikt for poesien.

Hvis vi ser på det siste Månedens Dikt av Ken Rune, hva er det som karakteriserer det?

«På avstand er alt stødig»

Hennes mor
fikk diagnosen i dag

Jenta ble sendt hjem
like før store fri

Hun gikk langs fortauet,
klemte ranselreimene
mellom fingrene

Ble stående og se på
bygningsarbeiderne som
demonterte et stillas

Sorterte klemmer
koblinger og gjenger
i egne hauger

Hun kjente et rykk fff
i kroppen
det begynte rundt anklene
og spredte seg oppover

Det som kjennetegner det, er de uutsagte følelsene som raser gjennom denne lille jenta
eter at hun er blitt kjent med morens diagnose, som formodentlg er en dødsdom.
Her har vi en sikker oppskrift på en vinner!

Vi føler medlidenhet med denne lille jenta som er blitt så hardt og urettferdig rammet av skjebnen. Men hvorfor? Jo fordi hun lider, og hun kommer til å lide mer i framtiden, i livet sitt. Og vi synes derfor synd i henne, fordi i Norge skal ingen lide. I Norge skal alle ha det bra, ingen skal noensinne lide, og ingen skal dø. Døden er en katastrofe som vi gjemmer vekk og fortrenger så godt vi kan, og lidelser er noe som alle må forskånes for.

Så får det heller være at gjennom lidelser har naturen sørget for en fenomenal, en uvurderlig snarvei til vekst og erkjennelse, en unik og uerstattelig vei til forståelse av seg selv, og av livet og verden. Lidelser skal nøytraliseres gjenom medikamenter og krisepsykiatere og terapi.

Har du sorg fordi din mor døde nylig?
Ingen fare med det, kom til Dr. Pilletrille, så skal nok han trylle vekk sorgen din med sine magiske piller.
Pytt med at du dermed går glipp av en prosess som ville modnet og styrket deg som menneske, og gjort deg til et vesen med større innsikt og forståelse av livet.
Er du ikke glad hver dag, så er det nemlig noe galt med deg. Og det har legemiddelindustrien i dag botemidler for.

I Norge er det også slik at alle skal være uhorvelig gode hele tiden. Derfor går alle rundt og demonstrerer sin godhet til enhver tid. Vi fremviser vår evne til empati, våre høyt utviklede sjelsevner som gjør oss i stand til å gjenkjenne lidelse hos andre og søke å eliminere denne på alle måter som vi har rådighet over. For vi er jo så snille, så snille. Det er det som er meningen med livet i Norge, å være snill og ikke minst ved enhver anledning demonstrere det, slik at alle rundt deg kan sette pris på deg og din snillhet.
Og vi føler sånn med alle som lider og skulle ønske at deres lidelser måtte ta slutt med en gang.

Derfor er Ken Runes dikt utkåret til Månedens Dikt. Det appellerer til vår alles trang til å demonstrere vår empati og medfølelse. Her har juryen fått en fabelaktig mulighet til å vise hvilke storslåtte, empatiske og fine mennesker de er.
Derfor har de sett bort fra, eller ikke maktet å erkjenne, at diktet renner over av billig sentimentalitet. Det minner meg om disse kitschbildene som var så populære på syttitallet med små barn som gråt så tårene rant nedover lerretet så malingen løsnet og ble liggende i en dam av snørr og tårer nede på gulvet.

6 Responses to En aldri så liten diktanalyse

  1. poetrixx 5. desember 2011 kl. 09:27

    Den svenske lækjaren og leiaren av etikkrådet ved Karolinska Intitut, Stefan Einhorn skriv: “Sympati går ut på å føle _med_ et menneske, mens empati innebærer at vi lever oss _inn_ i et menneskes situasjon….hensikten med sympati er den andres velvære, mens den primære hensikten med empati er forståelse. (…) Empati dreier seg faktisk ikke om stedfortredende lidelse, men om å forstå ditt medmenneske.”

    (Kunsten å være snill, Lille Måne, 2006).

    Denne definisjonen av empati er åpenbart den mest korrekte, så vidt jeg kan begripe…men det er jo ikke slik dette begrepet forstås av almenheten, derimot mere som en evne til medfølelse.

    Og ikke bare det, men det kreves empati overfor dine medmennesker, ellers regnes du som en drittsekk eller et uutviklet umodent menneske…

    Det er et annet uttrykk her som er litt problematisk også, nemlig ordet medmenneske.

    Implisitt i ordet antydes det at alle andre mennesker er vesener du har noe til felles med, nemlig at dere er i samme båt, i samme situasjon som levende skapninger på jorden, har samme rettigheter etc…kort sagt er tilnærmet like.

    Men jeg har selvsagt veldig lite til felles med f.eks. en gravid kvinne og har, rimelig nok vil de fleste si…ikke de samme rettighetene som henne, fordi hun blir positivt diskriminert av samfunnet.

    Å bruke et ord som medmenneske om andre mennesker er faktisk frihetsbegrensende, du tvinger andre mennesker inn i rammer som du definerer eller som allerede er inndefinert i folks oppfattelse av dette begrepet med de forpliktelser og forventninger det innebærer…og personlig er jeg ikke interessert i å bli underkastet et slikt snevert forståelsesbilde … nærmest et begrepsmessig diktatur.

    Jeg er mye mere enn bare et medmenneske.

  2. poetrixx 5. desember 2011 kl. 09:31

    Og hvorfor dette helsehysteriet?

    Det er SUNT å være syk i blant … det er helt naturlig og nødvendig både for kropp og sjel for å kunne utvikle et realistisk og balansert forhold til livet og verden og sin egen eksistens som menneske og bli kjent med seg selv og sine egne ressurser og begrensinger … liksom det er sunt å være tørst og sulten av og til og ikke vite hvor ens neste måltid skal komme fra … liksom det er sunt å befinne seg i farlige situasjoner av og til!

    Disse utfordrinene utvikler oss nemlig og gjør oss sterkere!

    Grunnen til at folk er så nevrotiske og ulykkelige i dag er at vi har mistet kontakten med verden og oss selv av mangel på utfordringer og virkelige problemer … vi eksisterer bare som i et følesesmessig og eksistensielt vakuum … vi lever ikke.

    Hvorfor gjorde færre mennesker selvmord under krigen?

  3. Rune 5. desember 2011 kl. 10:25

    Jah – jeg var selv aktiv på det kammeret en periode. Resultatet for egen del var vel større frustrasjon og mindre forståelse for poesi. Vel, egne begrensninger er i utgangspunktet lite egnet til å kokettere med. Jeg er lettlurt på enkelte områder. Ikke på alle. Jeg trøster meg litt med at jeg ikke er helt alene om å ha snudd ryggen til det moderne uttrykket. For noen ganske få årtier siden, helt opp til syttitallet kunne poesi og lyrikk ligge på toppen av salgslistene her i landet, med titusener av solgte eksemplarer. Nå sies det at et opplag på 500 er svært bra for en diktsamling.

    Mye av det som presenteres som poesi, er rett og slett noe møl. For en tid siden så jeg Helge Torvund uttale at kvaliteten på diktene der inne på kammereter høyst av høyst varierende kvalitet. Akkurat! Og eventuelle perler må en lete lenge etter, legger jeg til for egen regning.

    Skriver man et stykke prosa og deler det opp i verselinjer, blir det poesi av slikt? Noen mener tydeligvis at så er tilfelle, spesielt om man fletter inn noen riktig ladede ord.
    Til en viss grad har man selvfølgelig de samme forhold som gjelder for litteraturen generelt. Det skrevne ord blir en arena for å få bekreftet seg selv, sine ”meninger” og sin egen plass i en sosial sammenheng.
    Som sagt, det var tider da diktere skrev litt annerledes. Tar med et lite utsnitt av det store eposet ”Himmelbrev til Byron” av Hamsun:
    Det skrider en engel
    med sænkede vinger
    som hele din elskovs
    tungsindighet ser.
    Til piken fra Malory,
    piken fra Malory
    går dine tanker
    og er det du ber.
    O piken fra Malory
    Lille-Bels moder,
    hører ei mer.
    Hva hun gjorde er gjort;
    hun var kold, hun gikk bort.
    Så taug hun for verden og lukket sig inde.
    Kom nu, skal du høre en nutidens kvinde!

    Hun skjuler sig ei som din Malory-pike
    og tier ei bly for sin egen skam,
    hun heller bekjender med brask og bram
    og gjør sig berømt over land og rike.
    Hun stiller sig offentlig ut som en gold,
    den rene, den kolde som ingen kan klandre,
    hun tvert imot kneiser og håner de andre
    som endnu har hele sit kjøn i behold.
    Hun skriver og taler, hun flammer og gløder:
    Her ser I en ægte og tidsmessig mø;
    jeg skjøtter budgetter for land og for sjø,
    I andre forelsker jær, giftes og føder –
    jærs type forsvinder, om litt vil den dø!
    I kjævl og debatter ser ingen maken,
    hun kjæler sig øm som en ælskovsfuld kat
    ved spørsmål om landets og byens skat,
    ved sportslige stævner og stemmerettssaken –
    her griper hun fyrrig og kvindelig fat.
    Men alltide så tar hun sin hårdeste tørn
    i saker om ægteskap, elskov og børn,
    som har hun alverdens erfaring på baken.
    Slik går hun da om gjennem landet og byen
    og holder sit liv for en gylden reform.
    Og ingen tør mene at hun er abnorm;
    ti stikker hun freidig sin næse mot skyen
    og spotter hver storm.

    Men sangen – sangen den drager av lande

  4. Rune 5. desember 2011 kl. 10:42

    “Og hvorfor dette helsehysteriet?”

    Tror mye av dette er religionssubstitutt. Tro på vulgærvitenskap, på “ungdomseliksirer” som omreisende “professorer” solgte på markedene for hundre år siden eller mer. På en forunderlig måte har folks forståelse for forskning og vitenskap gjort et kvantesprang … tilbake.

    “Hvorfor gjorde færre mennesker selvmord under krigen?”

    I England begynner man for alvor å kjenne følgene av økonomiske nedgangstider nå. Selvfølgelig er det mange som får det mye vanskeligere og vondere, det skal jeg på ingen måte forsøke å bortforklare. Det kommer til å bli mye sosial uro og elendighet, som over alt ellers i Europa. MEN … det rare er at jeg har aldri sett så mye smil blant britene som akkurat nå. Tempoet har roet seg ørlite. Mere LIV på gatene, ikke bare hast og stress. Servering av mat fra små sjapper har blitt en vekstnæring, mange småsteder som har vært stengt de siste årtiene åpner faktisk opp igjen. Myndighetene er i ferd med å fjerne tre fjerdedeler av “health and safety” reglene, slikt som effektivt har satt stopp for å skaffe seg inntekter ved små private geskjefter.

  5. poetrixx 5. desember 2011 kl. 13:01

    Japp … dette er er helt riktig,

    I økonomiske nedgangstider slapper folk mye mere av og kjenner seg ikke så presset av velstandskarusellen som tvinger dem til å delta i rotteracet for å kunne oppleve seg som vellykket.

    De blir rett og slett mindre stressa … og gladere.

  6. Anonym 29. desember 2011 kl. 03:45

    Men det provoserer meg at folk fremstiller seg selv som helgener gjennom å henspeile til at vi som har ambisjoner ikke har det gøy.

Legg igjen et svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Log Out / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Log Out / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Log Out / Endre )

Kobler til %s

Follow

Get every new post delivered to your Inbox.