Trollgården i Brandval

Fra Brattfallet

Følgende fortelling kan godt ses i sammenheng med innlegget “Hvem er redd for den ensomme ulv”.  

Juli og høysommer, og jeg er på sykkel i retning av Brandval.  Fra Kongsvinger har jeg kunnet fryde meg over stor himmel og åpent landskap. det er først lenger nord at Østerdalen snevrer synsfeltet inn. Fargene i de rolige omgivelsene får meg til å undres om ikke dette egentlig kan sies å være som Norges fruktbare Nil – dal?  Både korn og grønnsaker vokser villig på de velstelte gårdene som ligger her langs Glomma.

Etter hvert svinger jeg av til venstre.  Det går en gammel vei over åsen, den kommer ned ved riksveien på østsiden av Storsjøen.  Jeg har kommet i tanker om en underlig historie jeg leste en gang, som ble knyttet akkurat til disse traktene.

Jeg tråkker forsiktig, selv om stigningen er ganske moderat til å begynne med.  Imens grunner jeg litt over det gamle sagnet.  Nå er det sikkert glemt av de fleste, slik går det jo med alt som mister sin relevans i tiden.

Noen av de menneskene som kom forbi her før i tiden, var såkalte loffere. Dette var løse fugler og tiggere, noen ganger leilighetsarbeidere, men for utenforstående virket det nok som de oftest var uten mål og mening i sin ferd.  I hovedsak snakker vi nå om tiårene før og etter første verdenskrig.  Tusener av menn, titusener, ja flere enda, strømmet etter hvert ut på landeveiene i hele Skandinavia.  Fenomenet ble forklart med et ord som den gang var ganske nytt, nemlig ”arbeidløshet”. Dette var nok til dels riktig, men det dreide seg også om mennesker som overhode ikke kunne finne seg til rette i den nye samfunnsstrukturen.  Mange av dem betegnet seg også som ”yrkesloffere”.  De var ekstreme individualister, som oftest fredsæle, men med en begrenset evne til å innordne seg i noe fellesskap.  Selv anså de seg gjerne for å være nomader og vandrende filosofer.

Jeg er på vei inn i skikkelig villmark nå, men skimter en fremdeles en og annen gammel utløe mellom trærne.  Nettopp slike løer ble ofte brukt av lofferne til overnatting, både sommer som vinter.  Var de heldige, kunne det være noe høy der til å grave seg ned i.  Bare i ytterste nødsfall ville de be om nattely på noen låve.  Svaret ble så ofte nei allikevel, og andre menneskers frykt og forakt kjentes like hardt inn til margen som både snø og kulde.

Det var mye skremsel og overtro på den tiden, ja også på den tiden, og kanskje aller mest blant de fastboende.  Alle distrikter hadde også sine egne fortellinger om mystiske ting som hadde skjedd, ofte med eksakte stedsbeskrivelser.  Omstreifere hadde et videre synsfelt, de fikk jo lettere med seg stort og smått av hendinger ute fra verden.  Likevel fikk de sitt eget sagn å formidle videre, nettopp herfra.

Slik jeg husker det, var det en loffer som en gang vandret gjennom Brandval.  Døden nær av av sult og kulde, kom han fram til en gård der han tok sjansen på å gå inn.  Imidlertid ble han tatt bedre i mot enn han trodde var mulig på denne siden av graven.  Alle han møtte var snille og vennlige, og rykende varm mat ble satt fram.  Det var først da vakre hulderjenter kom og satte seg bort til ham, at han fattet det var en trollgård han hadde kommet til.  Alt som tenkes kan av kjødets gleder fikk han oppleve den ene natten han var der.

Senere fortalte han om dette, og historien fikk etter hvert sagnets form.

I virkelighetens verden hendte det nok langt oftere at lofferne frøs i hjel.  Også rundt Brandval var det flere som led denne skjebnen.  ”Beruset omstreifer falt om og døde langs veien” sto det gjerne i avisene.  Beruset … lofferne slet sikkert hard nok med å tigge til seg matsmulen.  De kunne nok hatt grunn til å undres hvordan reaksjonen hadde blitt, om de hadde våget seg til å be om brennevin også.  Nei, avisene skrev som de gjorde, rett og slett fordi det var de fastboende bøndene som var deres abonnenter.  Disse likte jo ikke å bli minnet om at de kanskje hadde nektet stakkaren husly, men hvis han nå var beruset så…

Alle hadde noe å være redde for.  Bøndene var redde for det ukjente, og dette ble jo representert nettopp ved omstreifere.  Lofferne var på sin side redde for følgene av de fastboendes frykt.

Skogen blir tettere oppover i lien.  Noen av de eldste trærne, bjørker og furuer, stod nok her for hundre år siden også.  Tette kroner som ga ly for regnet, grove stammer som var gode å hvile ryggen mot.  Ellers tenker jeg på dette med gjensidig redsel.  Min egen erfaring sier at heller ikke dette har forandret seg stort her i verden.

Etter hvert ble det slik at stadig flere loffere la veien om Brandval.  De færreste av dem trodde vel for alvor på muligheten av å bli oppvartet på noen trollgård.  Langt viktigere var det at fortellingen helt og holdent var deres egen.  Den ble som et slags bevis på at også de hadde sin kultur, sin historie og et slags fellesskap, om det enn var aldri så løst sammentuftet.

Jeg sliter litt i stadig brattere bakker, nå gleder jeg meg til å komme opp til flatene ved Balsjøen.  Plutselig flyr det en stor ravn opp rett ved veien, den skriker.  Jeg følger den med øynene, noe jeg aldri skulle gjort.  Jeg vingler rett ned i grøfta.  Nå, farten er så lav at for meg blir det ikke store fallet.  Verre er det med sykkelen.  Forhjulet har truffet en stein, jeg ser at det er helt forvridd.  Jaja, det var den turen!  Jeg mumler et par velvalgte formuleringer over kvaliteten på syklene heretter.  Ikke noe å gjøre med dette nå.  Jeg får ringe etter noen som kan komme og hente meg.  Jeg fisker fram mobilen.  Så … det er ingen signaler.  Her i ødemarken er det ikke dekning.

Det er ikke annet å gjøre enn å ta bena fatt.  Hvilken retning?  Jeg bestemmer meg for videre oppover.  I høydene med nesten fri sikt må vel slå inn noen basestasjoner, selv om de er et godt stykke unna.

Slik fortsetter jeg langs veien til fots.  Innimellom stopper jeg og sjekker telefonen.  Etter hvert begynner det å skumre, ja for jeg hadde bestemt meg for at dette skulle bli til en tur gjennom sommernatten.  Først da jeg ser glimtet av et lyn og hører tordenen som ruller bak meg, kommer jeg til å huske på regntøyet som ligger igjen i sykkelvesken.  Takk skjebne … nå må jeg vel bare snu og få det på meg.  Men nei, det er så inderlig for sent.  Slusene åpner seg bare noen minutter etter.  Jeg blir så våt som det er mulig å bli før jeg rekker inn under nærmeste grantreet.

Regnet går over til hagl, og jeg hutrer der jeg står. Først når verste skuren er over, husker jeg på mobilen i skjortelommen.  Bak displayet ser jeg bare dugg og vanndråper.  Den er død.

Jeg begynner å gå igjen, også for å få litt varme i meg.  Nå gjelder det vel bare å komme seg fram til folk.  Å søke meg slik inn til andre, er jo langt fra den løsningen jeg helst ville velge, men.  Jeg har ikke sett en eneste bil siden jeg svingte av oppover, det betyr nok at det er svært lite trafikk her.

Det kjennes isnende kaldt, selv om jeg langer ut det beste jeg kan.  Hender og underarmer dovner vekk, jeg forsøker å gni dem mens jeg går.  Det kan da vel ikke være mulig å fryse seg helt fordervet, slik midt på sommeren?  Egnen her er virkelig øde, det finnes ikke bebyggelse av noe slag lenger.  For et par hundre år siden var det visst et finnetorp i nærheten, men jeg vet ikke nøyaktig hvor.

Jeg går og går.  Det kommer flere regn og haglskurer, og jeg er så våt at det er ingen vits i å søke ly lenger.  Etter hvert er jeg også så sliten at jeg knapt vet av meg.  At det kan bli så bitende kaldt i juli!  Jeg undres på om jeg har kommet forbi veien som tar av til Meitsjøen ennå.  Jeg kan ikke huske å ha lagt merke til den.  Dessuten er det flere år siden sist jeg var på disse kanter, og jeg kjenner meg ikke helt igjen.   Hvis jeg befinner meg omtrent der jeg tror, er det godt og vel en mils vei igjen til bygden.  Klarer jeg det?  Jeg kjenner en klo av angst gripe i meg, for nå tviler jeg.  Likevel må jeg jo bare prøve.

Jeg hører som et ekko av ravnens skrik, og jeg stopper av og til for å lytte.  Da legger jeg merke til et jevnt brus som høres gjennom skogen.  Kanskje er det fossen i Brattfallet?  Å Brattfallet, det er et fragment fra Eden som har materialisert seg her i de østnorske skogene.  En elv som renner over en høy og knivskarp bergegg, en stor mørk dam nedenfor med myrer og gamle trær som speiler seg.  Et bilde av en stor og tidløs vennlighet

Jeg får stadig sterkere trang til å sette meg ned, bare få hvile en stund. Da med ett jager en lettelse gjennom meg, ja, for det skinner lys et stykke unna.   Det er flere lys, og sannelig skimter jeg en stor bygning, en avlang fasade med glassveranda i to etasjer.  Kan jeg allerede ha kommet så langt som helt ned til Kuggerud?  Nei, det kan det jo ikke være, for våningshuset der ligger med verandaen vendt mot storveien og sjøen. Dette er likevel ikke tiden for å spekulere på slikt.  Jeg går helt fram, finner en dør og banker på.

En diger kar åpner.  Ansiktet er en sirkel kranset av hår og skjegg, men med et par godmodige øyne plirende innenfor.  ”Kom inn” sier han bare, han ser vel at jeg er helt utmaset.  Vi går inn i en stue, enkelt innredet, med tømmervegger uten panel.  Han rister på hodet da han ser hvor våt jeg er.  ”Det der må du få av deg så vi får hengt det opp”, sier han.  Fra en knagg tar han en fleecejakke som han rekker meg, før han går bort og gjør opp noe varme på peisen.

Jeg får etter hvert fortalt om uhellet, og om mobilen som regnet ødela.

”Her er det dekning”, sier han, ”og du kan bruke telefonen min.  Men ikke bry deg om å ringe etter noen til å kjøre.  Jeg skal hjelpe deg videre, men hvis du ikke har bråhast, er det vel best at vi drøyer til i morgen.”

Jeg er evig takknemlig, låner telefonen og får sendt et par forklarende meldinger.  Jeg må spørre hvilket sted dette er, jeg vet jo ennå ikke hvor det er jeg har havnet.  ”Å” svarer han, ”denne plassen ble en gang kalt for Tåkehaugen, og det navnet ble hengende ved.”

Tåkehaugen … Tåkehaugen … ?  Jo, dette merkelige gårdsnavnet har jeg da vitterlig hørt, men i farten klarer jeg ikke helt å plassere stedet.

Mannen begynner å dekke på et bord, fra et annet rom henter han noe spekemat og flatbrød.  Han byr velbekomme, og den enkle maten gjør mirakler.  Også varmen vender tilbake i kroppen etter hvert.

”Du er altså en slik en som driver og reker langs veiene, du?” sier han sakte.  Nærmest automatisk er jeg på nippet til å svare med min vanlige, unnskyldende frase, at jeg driver da og arbeider med et og annet også.  Da ser jeg at smilet hans slett ikke har det spottende eller inkvisitoriske uttrykket som jeg er så vant til å bli møtt med.  Derfor nikker jeg bare.  Ja, for det er jo nettopp slik det er.  Veiene alene er målet, og gleden bakom så mye.

”Jeg trodde at jeg skulle fryse bent i hjel” sier jeg bare.  Han rister på hodet og ler litt.  Så sier han noe merkelig, nesten skremmende: ”Så, du synes godt om å få leve?”

Hva i all verden kan han mene med å spørre om noe slikt, her og nå?  Det er ikke lett å finne noe høvelig svar i farten. Jeg har heller aldri vært noe særlig tess blant mennesker.  Mine glade stunder har jeg hatt alene og i det stille.  Likevel, å få oppleve verden, være den bevisst!  Gå gatelangs i gamle byer, eller langs landeveier.  Få se vakre katedraler, eller gårder, dyr og fugler – ja, bare å få sanse en eneste sommerfugl!

Jeg tenker plutselig at når jeg kommer forbi en humle som har tumlet ned i en vanndam, vil jeg helst hjelpe den opp igjen.  Større dåder enn som så er jeg ikke eslet til, men jeg savner det heller ikke.

Derfor nikker jeg bare denne gangen også, litt forsiktig kanskje, men han later til å være fornøyd. ”Det er alltid trivelig å kunne hjelpe noen veifarende”, sier han bare.  Vi spiser videre i taushet, mens en brennende tyrived hvisker stille borte i peisen.

Etterpå viser han meg opp til et gjesteværelse.  Jeg er stuptrett, og rekker bare så vidt å glede meg over en myk og ferdig oppredd seng før jeg forsvinner ned i en dyp velsignelse.

Neste morgen er det solskinn og frokost på verandaen.  Mannen er strålende blid.  Vi finner også et og annet å snakke om, bare småtterier av felles interesse.  Begge har vi lagt merke til at flere forskjellige sangere har fått frem store kull med unger i år.  Vi gleder oss over noe vi har hørt sagt, at oteren har funnet veien tilbake til noen vassdrag her i øst.   Dessuten undres vi på hvordan det går med undersøkelsene i Storsjøen, og vi nevner opp alle de fiskeartene vi husker fra tidligere år.

Etter kaffen strekker han seg og kikker ut mot noen godværsskyer som puffer seg opp i sør.  ”Nå skal jeg se deg vel av sted videre”, sier han.  Vi går ut.  Jeg regner med at vi skal ut og kjøre, og jeg ser meg rundt etter en bil.  Nei, mannen skrår tvers over tunet og bort til skogkanten.  Det går en sti videre, men den er så smal at vi ikke kan gå ved siden av hverandre.  Han spør om jeg vil gå først.

Da skjer det noe jeg ikke helt kan fatte.  Vi har bare gått et ganske kort stykke, da jeg plutselig ser at jeg befinner meg akkurat der jeg forlot sykkelen ved veikanten.  Den står her fremdeles, men nå later hjulet til å være i sin skjønneste orden.  Jeg snur meg brått for å få en forklaring, men jeg ser bare et glimt av mannen i det han forsvinner tilbake inn i tykningen.  Jeg roper etter han, men det kommer det ikke noe svar.  Stien kan jeg heller ikke få øye på lenger.

Foran meg står skogen og bare skogen, tett og lukket.

Epilog

Jeg kommer hjem omkring nonstid.  Ikke så verst sliten, men med mange underlige tanker.  Nesten øyeblikkelig går jeg i gang med å lete fram en bok.   Den heter ”Veien til Klockrike”, og er skrevet av Harry Martinson.   Jeg mener bestemt at det var der jeg en gang leste om det gamle sagnet.  Så skjer det at jeg raskt må legge boken fra meg igjen, for jeg får se ordene: ”Slik oppstod ryktet om trollgården Tåkehaugen i Brandval … ”

Det hele blir altså til et valg jeg må ta.   Et spørsmål former seg.  Hva er viktigst, å fortelle eller å bli trodd?

Ennå finnes det kanskje noen flere som trøster seg til landeveiene, ikke bare meg.  Jeg skrur på pc – en, stirrer på tastaturet og prøver å samle tankene.  Slik lar jeg det stå til:

”Juli og høysommer, og jeg er på sykkel … ”