Hvem er redd for den ensomme ulv?

På forskjellige nettseder debatteres til stadighet problemet om asylsøkere eller flyktninger som lever ”papirløst” i Norge. Det ytres mye sympati med slike som enten lever i dekning, eller har status som ”ureturnerbare”.

Selv er jeg også opptatt av en annen marginal gruppe, der problemstillingen faktisk er helt motsatt. Det finnes nemlig mennesker som er villige til å ofre mye, svært mye, for å skape seg en tilværelse utenfor rekkene, å bli ikke – eksisterende eller strøket i et hvert manntall. Sosiale flyktninger som av noen grunn rett og slett søker seg bort fra et hvert fellesskap, eller fra livet i det moderne samfunnet.

I sommer forsøkte jeg å ta opp denne saken på et sosialt nettforum. Interessen viste seg å være tilnærmet ikke – eksisterende.

Og ved ettertanke, kanskje er det også like greit slik …

Om tidenes politiske slagord skulle samles mellom permer, er det sikkert ikke så mange som i utgangspunktet ville forvente noen visdommens bok. Her skal vi imidlertid bare dvele litt ved et av de nyere bidragene i sjangeren, nemlig sommerens gjallende imperativ: ”Alle skal med”.

Nå finnes det faktisk en del mennesker som kjenner angsten kvesse klørne når de hører slik tale som dette, ja selv om de innerst inne vet at det dreier seg om tomt snakk og ingenting annet. Dette er den kategorien av mennesker søker ensomhet, slike som aldri kan finne seg til rette i noe fellesskap. Vi snakker om mennesker som likevel kan ha klart å kjempe seg til noen nisjer i tilværelsen, egenkonstruerte asyl der de har funnet en skjør fred. Sosiale flyktninger som aldri er noen trussel for andre, verken mot deres liv, helse eller eiendom.

Dette vil også si at noen aksepterer å leve uten fordelene og den typen trygghet som moderne velstand gir. For fred eller frihet er de villige til å gi avkall på både høy levestandard og velferdsgoder i form av rettigheter.

For 15 – 20 år siden pleide jeg å la meg fascinere av et bestemt radioprogram fra BBC, en serie som de produserte i samarbeid med Frelsesarmeen. Det hele gikk ut på å spore opp mennesker som var ”forsvunnet”, gi dem beskjeder fra nærstående, eller overbringe beskjeder tilbake.

Det var slett ikke få som, utenfra sett, uforvarende en dag bare forlot jobb, hjem, familie og eventuelt venner, og klarte å finne seg tilfluktsteder der de startet sine tilværelser på nytt. Det må presiseres at dette på ingen måte dreide seg om kriminelle på flukt, det var mennesker som brente alle broene av andre årsaker. På en eller annen måte evnet de ikke å stille opp til omverdenens forventninger.

I de tilfeller slike faktisk ga lyd fra seg, var beskjedene omtrent likelydende: ”Jeg har det godt nå, jeg vil bare ha fred.”
Frelsesarmeen, som jeg nevner innledningsvis her, har alltid vært fintfølende og utvist godt skjønn i slike saker. Om de sporer opp noen som har vært forsvunnet, formidler de ikke informasjon om vedkommende videre, hvis ikke vedkommende selv uttrykkelig ytrer ønske om det.

Dessverre later ikke maktmennesker til å kunne møte problematikken med samme grunnleggende menneskeforståelse. Politisk programmerte individer evner i liten grad å leve med vissheten om at noen faktisk lever og dør utenfor myndigheters viten og kontroll.

I Norge er offentlig oversikt over hvert individs gjøren og laden gått svært langt, også sammenlignet med andre vestlige land. For eksempel ble personnumre tidlig tatt i bruk her, med alle muligheter dette gir for innsikt i et livsløp. Dermed bør det i dag være relevant å stille spørsmålet, hvilke fordeler har slik kontroll ført til for nasjonen? Har det blitt mindre kriminalitet? Flere oppklarte forbrytelser? Mindre byråkrati? Om en ser på statistikk over de nevnte forhold, kan en godt komme i tvil om det finnes tungtveiende fordeler ved systemet i det hele tatt.

I et slikt samfunn er det vanskelig å leve i skjul, skjønt ikke helt umulig. Den omfattende digitaliseringen de siste årtier, ikke minst når det gjelder penger, banktjenester og handel, har nok likevel gjort at de fleste frihetssøkere har funnet bedre muligheter andre steder i verden.

Det vil alltid være en viss andel av en hver befolkning som ikke kan innordne seg vedtatte normer eller leve opp til alle krav som blir stilt. Før i tiden fantes det imidlertid noen slags sikkerhetsventiler som enkelte individer med tilpasningsproblemer kunne benytte seg av. Noen kunne dra til sjøs, eller søke seg til et liv som soldat. Andre kunne få tilfredsstilt sine behov for ensomhet ved å leve av jakt og fangst på øde steder. Noen dro ”på loffen”, med vandringsstav og tiggerskål. En løsning som har vært mulig inntil ganske nylig, har vært å bosette seg i fraflyttede hus eller småbruk som ligger langt fra allfarvei.

I og med at det snevres inn på mulige alternativer, eller at noen av disse også blir gjort ulovlige, vil en dessverre komme opp mot en annen sørgelig løsningsvariant. Jo vanskeligere det i praksis blir å finne en tilværelse i et perifert forhold til storsamfunnet, blir det nok en del asosiale individer som forsvinner ut av rekkene på en langt tristere måte. Den eneste gjenværende muligheten blir rett og slett å gjøre ende på seg selv.

En annen tidløs menneskelig reaksjonsmåte kan også være verdt å ha i minne. Selv de aller fredeligste mennesker kan reagere voldsomt hvis de blir trengt opp i et hjørne. Hva gjør sosiale flyktninger hvis de opplever at deres møysommelig konstruerte tilfluktssted blir truet? Hvilke ytterligheter kan et menneske gå til, hvis de er redde for å bli fanget og ført tilbake til en tilværelse de har ofret alt for å komme vekk fra?

På sett og vis kan man vanskelig forestille seg at myndigheter IKKE er oppmerksomme på denne problemstillingen. Om det er så at de faktisk er klar over hvilken frykt de kan skape, viser også dette til et annet skremmende forhold. Det vil si at de anser at eventuelle fortvilte reaksjoner fra skremte mennesker er en pris som er verdt å betale.

På den måten kan de i hvert fall sanke stemmer. Etter hvert tilfelle med et angstbitersk utbrudd fra noen ulykkelig, oppnår de fornyet kraft i slagordene om det de kaller ”et inkluderende samfunn”. Dette gjør de i selvrettferdig og makelig glemsel om hva historien viser, nemlig at jo flere som marsjerer taktfast i samme retning, jo flere blir også liggende nedtrampet i veikanten.

Alltid.