Anarki-sirkuset

lenge leve vinen, friheten og livet !

Noen betraktninger om vold og kjærlighet

9 kommentarer Skrevet av den 19. november 2011

 

Hvordan ville livet her på jorden sett ut uten vold og kamp?

Da ville alle livsformer sannsynligvis ennå bestått av encellede oranismer. Livet har selv utviklet volden som et middel til utvikling … eller man kan si at alt høyerestående liv er et resultat av volden på planeten.

Uten vold og mord ville det rett og slett ikke skjedd noen evolusjon. Se på utviklingen av livet på jorden. Det begynte med små encellede organismer, og slik besto livet i nesten to milliarder år. I to milliarder år! I mesteparten av livets historie på jorden har det faktisk bestått i meget primitive og enkle former. I en ufattelig lang periode av livets eksistens på planeten skjedde det praktisk talt ingen utvikling!

Og denne manglende biologiske progresjonen skjedde fordi volden ikke var oppfunnet som konsept. Det fantes opprinnelig ingen vesener som drepte hverandre. Alle organismene levde av sollys og annen stråling, det var ingen som spiste hverandre. Og fordi ingen spiste hverandre trengte organismene heller ikke å utvikle mekanismer for å fange hverandre eller for å forsvare seg … ingen funksjoner, sanser, evner og strategier for å drepe andre vesener eller forsvare seg mot selv å bli drept.

Ta øynene våre f.eks. … et av de mest fantastiske instrumenter livet på Jorden har konstruert. De øynene, og alle de andre sanseorganene skapningene på jorden er utstyrt med, har utviklet seg bare på grunn av volden. Kun som organer for å oppdage bytte å spise eller oppdage rovdyr å unngå.

Og den hjernen vi er utstyrt med er også et resultat av volden. Likesom all den ånd menneskenes hjerner har pønsket ut med hjernen som redskap. All denne ånden og kulturen har i siste instans volden som betingelse for sin virksomhet.

All kultur, all ånd  har i virkeligheten sin rot i fysisk vold!

Men slik var det altså ikke i begynnelsen av livets eksistens på jorden. Det var ingen kamp om livet, det var bare litt rift om de beste plassene der solen skinte sterkest og lengst …. ellers var der ingen konkurranse. Det var ingen som spiste andre organismer. Og jordens overflate og sjøer ble dermed sannsynligvis mer og mer fylt av døde encellede organismer som la seg i kilometertykke lag på bunnen som støv. Jorden var etter alt å dømme full av støv på denne tiden … og enorme støvstormer av døde amøber herjet gjennom atmosfæren. Og hele jorden var truet med å bli kvalt av alle disse døde organismene. Men heldigvis skjedde det noe etter en stund …

Etter noen millioner år begynte noen av disse encellede organismene å suge til seg næringen i sine døde naboer som de lå inntil. De overtok næringstoffene i disse døde organismene, først bare ved at næringssstoffene nærmest fløt over i de levende naboorganismene av seg selv dersom forholdene var de rette, deretter ved at de levende organismene aktivt søkte å nyttiggjøre seg næringsstoffene i sine døde naboer. Disse organismene ble dermed på sikt mer og mer avhengig av tilførsel av næringsstoffer fra døde livsformer, og utviklet seg  etterhvert til livsformer som levde både av sollys og næring fra andre organismer. Senere utviklet det seg spesialiserte livsformer som helt hadde mistet evnen til å spise sollys og livnærte seg utelukkende av døde organismer. Dermed var de første rene åtseletere født. Og dette var det første dyr på Jorden. De aller første dyr var altså åtseletere. Og derfra var jo overgangen ikke lang til neste stadium…

Neste stadium begynte selvsagt når noen av disse åtseleterne ikke nøyde seg med bare å spise døde organismer, men forsynte seg av de som ennå ikke var døde, som lå halvdøde og forsvarsløse og ikke kunne flykte når de ble spist. Deretter var det enda kortere vei til neste skritt, som var å bevisst jakte på levende i stedet for døde organismer. Levende organismer var jo bedre å spise siden de var ferskere og mer næringsrike. Og voila, slik ble det første rovdyr født! Og dermed hadde en helt ny og langt mer dramatisk epoke i Jordens historie begynt. En epoke som har oss mennesker som sin foreløpige kulminasjon.

Det første rovdyr var selvfølgelig en rovbakterie som aktivt jaktet på bytte. Og nå måtte de organismene som ville unngå å bli spist utvikle mekanismer for flukt eller forsvar. Dermed var utviklingen mot høyerestående livsformer begynt! For det er naturligvis denne kampen mellom rovdyr og byttedyr som har ført til at utviklingen har resultert i slike avanserte livsformer som oss humanoider.

Så uten vold og drap og kampen for å overleve ville det ikke eksistere verken mennesker eller andre høyerestående livsformer på jorden.

Livet selv her på jorden favoriserer vold og de som er villige til å ta vold i bruk for å oppnå det de ønsker. Gjennom volden, gjennom den sterkestes hensynsløse bruk av makt overfor de som er svakere og dummere og har færre ressurser, gjennom denne kampen er voldsutøveren på parti med livet og utviklingen i verden, fordi han sørger for at den svake ikke får leve og formere seg og bringe sitt like svake og livsudugelige avkom til verden. Den sterke utrydder den svake til fordel for seg selv og sine sterkere ressurser og talenter, og overfører så sine overlegne egenskaper til sitt avkom. På denne måten bidrar han til livets foredling og utvikling mot  … mot det høyere, mot ånden.

Hurra for volden!

 

 

Heksegryta!

9 Responses to Noen betraktninger om vold og kjærlighet

  1. poetrixx 19. november 2011 kl. 19:29

    Så er vold noe vi trenger MER av i verden siden den har vært så gunstig for utviklingen av livet?

    Vel ikke helt … naturen har i mellomtiden utviklet et annet konsept så og si … en annen og mer avansert måte å tilnærme seg virkeligheten på … som særlig kjennetegner de mest avanserte artene.

    Det er det mest misbrukte og mest uthulte av alle begreper, noe som har fått en så vammel og uekte smak etter hvert at jeg nesten ikke tør ta det ordet i min munn, men som likevel har bevart sin uutslokkelige kraft trass i alt, nemlig det som heter kjærligheten.

    Og hva er kjærligheten? Det vi kaller kjærlighet, er følelser naturen har utstyrt oss mennesker og andre høyerestående arter med i formeringen, for at vi lettere skal komme i kontakt med hverandre og få barn.
    Vi får nemlig en intens trang og lyst til å parre oss med objektet for vår forelskelse eller kjærlighet, så det er opplagt at kjærligheten har oppstått i forbindelse med formeringen.

    Evolusjonen har favorisert de menneskene med de sterkeste følelsene for sine forelskelses-objekter, de som var kåtest og mest oppsatt på å ha sex, og dermed fikk naturligvis disse menneskene flest avkom. Og de fikk barn med de samme egenskapene, som kunne videreføre deres evne til forelskelse og kåtskap videre.

    Man kan hevde at den livslange kjærligheten som forelskelsen noen ganger overgår i, ikke er annet enn gammel vane og avhengighet og trang til trygghet og stabilitet, dersom man begynner å analysere det … og vennskap. Vennskap er også noe livet har utstyrt oss med for å overleve i en hard verden. Det er lettere å overleve når man er to eller flere mennesker sammen i en allianse, enn alene. Og for å kunne være venner eller kjærester med noen må man føle noe positivt overfor dem, ellers vil man jo ikke klare å være hengiven og trofast og samarbeidsvillig over lengre tid. Mennesker som følte en slik hengivenhet eller fellesskap eller kjærlighet hadde en fordel overfor andre mennesker som ikke eide slike følelser, fordi disse følelsene hjalp dem til å knytte bånd med andre og dermed samarbeide og få hjelp av dem til å overleve.

    Kjærlighet er altså noe som livet selv har utviklet som hjelp for menneskene til å overleve i verden.

    Det er nøyaktig de samme mekanismer som beskrevet for volden i evolusjonsmessig henseende, bortsett fra at kjærligheten fungerer helt motsatt enn volden menneskene i mellom.

    Volden har vært helt nødvendig på et tidligere, mer primitivt plan for utviklingen av livet på Jorden, men nå har livet selv erstattet denne volden med kjærligheten.

    Kjærligheten er en høyere form for vennskap og samhørighet og fellesskap. Man kan elske så mye rart; seg selv, sin kjæreste, sine barn, sine foreldre, sine venner, sin hjemby, sitt land, den planeten man bor på og selve livet. Og siden kjærligheten oppleves som så verdifull og meningsfull og positiv vil man trives bedre dess mer man elsker og derfor selvfølgelig ønske å bevare og beskytte det man elsker. Og mennesker som elsker hverandre og livet og trives og blomstrer i verden vil i sin tur ha overskudd og krefter og lyst til å føre sin tilværelse videre til sitt avkom, som igjen blir født med de samme evnene til kjærlighet … dermed favoriserer universet de skapninger som elsker framfor de skapninger som ikke gjør det.

    Det er universet selv som har fremskapt kjærligheten, som et middel til overlevelse og som et resultat av et høyere og mer komplisert sjelsliv hos de organismene som er i stand til å oppleve denne spesielle tilstanden.

    Mens skapninger som bare ser på livet som en farlig kamparena der den sterkeste vinner, eller betrakter livet som en jammerdal de må gjennom før de endelig dør … disse menneskene trives dårligere i universet. Deres kjærlighetskraft er dermed svakere og de vil derfor ikke produsere så mange avkom, og således viderebringe færre av sine gener til neste generasjon.

    Kjærlighetskraft er evnen og styrken til å kunne føle kjærlighet midt oppi de vanskeligheter og prøvelser livet utsetter et menneske for.

    Dess mer avansert de biologiske skapningene blir dess mer blir de i stand til å føle kjærlighet. Kjærlighet og intelligens har en direkte forbindelse med hverandre. Dess mer intelligent et vesen er dess mer kjærlighet vil det være i stand til å erkjenne og oppleve.

    Og denne kjærligheten resulterer så videre i at man utvikler forestillinger om rett og galt. Dette settet med forestillinger kaller vi moral. Moral, det er alt som gjør at vi fungerer bedre som vesener i verden, alt som bidrar til at vi får virkeliggjort våre muligheter i livet. Gjennom moralen søker vi å beskytte og verne om det vi elsker og holder kjært. Det gjør oss til og med i stand til å ofre oss for andre, slik foreldre kan ofre seg for sine barn – fordi de elsker dem høyere enn seg selv.

    Og gjennom denne kjærligheten hjelper vi til eksistens en kraft eller en mulighet som kanskje har ligget latent i universet og som bare har ventet på å komme til virkelighet gjennom våre handlinger, følelser og tanke. Det er kanskje det som er menneskets mening og oppgave på jorden, å virkeliggjøre kjærligheten i verden, den kraften som er nedlagt i oss alle av universet

    Kjærligheten har erstattet volden som den fremste faktor for utvikling, men bare blant menneskene og de andre høyerestående artene på Jorden … og kanskje andre planeter også, for alt det vi vet.

    Skjønt sannsynligvis har verken menneskene eller andre vesener kommet til verden for å legemliggjøre verken kjærligheten eller noen andre tilstander. Det er å tillegge universet en falsk mening. Universet slik jeg ser det har ingen hensikt, det bare er.

    Likevel kan man ikke si at kjærligheten er oppstått som følge av tilfeldigheter. Den har oppstått som følge av universets fysiske lover, som følge av unverset slik det er konstruert.

    Kjærligheten har oppstått utelukkende som et resultat av de krefter og forhold og omstendigheter på Jorden som har favorisert de menneskene som først utviklet og kultiverte disse følelsene og nyttiggjorde seg dem. Kjærligheten har derfor kommet til verden som en følge av loven om survival of the fittest.

    Survival of the fittest – ikke survival of the strongest. Det er ikke alltid det er en fordel å være sterkest. Da hender det ofte at de svakere rotter seg sammen og tar den sterke av dage, fordi de oppfatter ham som en farlig rival eller trussel.

    Så kjærligheten er en mektigere og viktigere faktor enn volden for utviklingen på det stadiet i livets utvikling vi befinner oss nå.

    Hurra for kjærligheten!

  2. poetrixx 19. november 2011 kl. 19:38

    Så er kjærligheten det høyeste stadium levende vesener kan oppnå i fremtiden?

    Sannsynligvis ikke … jeg tror det finnes sjelelige konsepter langt hinsides kjærligheten, til og med hinsides det magiske, det guddommelige og evige og slike begreper … hinsides det hinsidige…

  3. poetrixx 20. november 2011 kl. 09:18

    Så bevæpnet med disse uimotsigelige argumentene og bevisene for at kjærligheten er fremkommet som et resultat av loven om survival of the fittest, vil jeg møte alle voldsromatikere som forsøker å overbevise meg om fortreffeligheten av vold med et susende svingslag over kjeften!

  4. Rune 20. november 2011 kl. 10:23

    Svært interessant innlegg og videre refleksjoner. I dag er det vel bare de sprøeste og mest asosiale utskudd (der jeg selv regner meg som hjemmehørende) som frivillig velger å bevege seg inn i slike problemstillinger

    Det var John Steinbeck som skrev at vi skulle frykte den dagen da bomber sluttet å falle, for det ville være ensbetydende med at mennesket hadde tapt ånd og dynamisk vilje. For øvrig var det refleksjoner omkring nyheten om at det hadde brutt ut krig i Europa, at tyskerne hadde gått inn i Polen.

    Selvfølgelig må dette sees som kontroversielle tanker, men likevel ikke til å ignorere. I samme bok (”Eventyr på Mexico – kysten) trakk han også fram eksemplet om eremittkrepsen som sjelden unnlater å angripe artsfrender når de treffes. Det er så gjennomgående at det rett og slett er betegnende for deres art. (Steinbeck hadde for øvrig doktorgrad i marinebiologi). Han trakk paralleller til mennesket. Han sa at det var mye mulig at krepsene håpet at de en gang i framtiden skulle slutte med å klippe hverandre i småstykker, men hittil var det lite som tydet på at det ville gå slik.

    Ellers er det vel ett prinsipp, en lov som står over alle andre på planeten Jorden. Det er at livet overlever. Om det er i form av en bakterie eler en elefant, kan ofte synes underordnet.

    Det sies også om evolusjon, at det gjelder å være litt smartere enn maten man spiser. I så fall kan elgen være et interessant eksempel å trekke fram. Et stort og kraftig dyr, men likevel forholder det seg slik at maten stort sett er plassert rett foran nesen dens. Dyrets mentale kapasitet later til å være deretter, med intelligensen står det sørgelig dårlig til. En forsker sa at selv om elgene potensielt kan overleve flere påkjørsler av bil, vil de aldri lære ikke å løpe ut i veien rett foran dem.

    Selv vil jeg påstå at et eiketre som jeg har plantet, er langt mer intelligent og trolig også har et rikere sjeleliv enn disse vandrende kjøtthaugene – som riktignok vet å delikatere seg med bladene på samme tre. Det er ganske interessant å se hvordan dette treet tar vare på seg selv. Dette skjer selvfølgelig med langsomme bevegelser, men for å beskytte sitt mest sårbare punkt, toppen, lager den mange nye skudd ut til siden, i tillegg til å utvikle de lengste og tykkeste grenene i retning av skogkanten, der dens fiende kommer fra. En fiende som ikke en gang har vett til å gå rundt matfatet for å finne mer å spise.

    Vel, så er det dette med kjærligheten. Det godes problem. Det går i takt og mot – takt. Verden eksisterer gjennom motsetninger, eller kontraster. En slik dynamikk er sikkert nødvendig for å kunne skape noe i det hele tatt. Likevel, om volden alene hadde rådet, ville mennesket ha utryddet seg selv for lengst.

    ”Kjærligheten har erstattet volden som den fremste faktor for utvikling, men bare blant menneskene og de andre høyerestående artene på Jorden … og kanskje andre planeter også, for alt det vi vet.”

    Hvorfor vi, og ikke dyrene? Helst fordi vi også søker etter rasjonelle forklaringer på vår adferd. Vi liker å se også vår destruktive handliger i et godt og selvrettferdig lys. For eksempel dette med fordeling av goder. Noen tar den vinklingen at problemer omkring dette skyldes at det er for mange mennesker. Etter min synsing må da dette være en illusjon av det mer naive slaget. Man har jo ingen garanti for rettferdighet så lenge det finnes mer enn ett menneske. De to siste ville sikkert også fyke i tottene på hverandre. Om det da ikke var andre krefter som virket inn.

    ”Kjærlighet er altså noe som livet selv har utviklet som hjelp for menneskene til å overleve i verden.”

    Ja, selvfølgelig kan man se det slik. Men man kan også se det som at kjærligheten har vært der hele tiden, som et nødvendig ytterpunkt i skapelsesdynamikken.

    ” Vi får nemlig en intens trang og lyst til å parre oss med objektet for vår forelskelse eller kjærlighet, så det er opplagt at kjærligheten har oppstått i forbindelse med formeringen.”

    Det ligger i tiden å sette likhetstegn mellom forelskelse, seksuell tiltrekning eller fullbyrdelse og kjærlighet. Tidligere hadde man et bedre ord for å beskrive de førstnevnte, nemlig vellyst.

    Jeg nevner det, fordi det også fantes en annen måte å definere kjærlighet. Den krever alltid tid for å kunne utvikle seg. Dessuten, og det er viktig, slik kjærlighet søker ikke sitt eget, men det beste for den som følelsen rettes mot.

    ”Man kan hevde at den livslange kjærligheten som forelskelsen noen ganger overgår i, ikke er annet enn gammel vane og avhengighet og trang til trygghet og stabilitet, dersom man begynner å analysere det … og vennskap. Vennskap er også noe livet har utstyrt oss med for å overleve i en hard verden”

    Kanskje begrepet vennskap likevel gir en nærmere forståelse av kjærlighet enn forelskelse. Den er blind, som velkjent er, mens kjærligheten ser den andres feil og mangler, men aksepterer dem likevel.

    “Survival of the fittest – ikke survival of the strongest. Det er ikke alltid det er en fordel å være sterkest. Da hender det ofte at de svakere rotter seg sammen og tar den sterke av dage, fordi de oppfatter ham som en farlig rival eller trussel.”

    Ja formering og dens strabaser … kommer til å tenke på et fenomen i den forbindelse, en en personifisert egenskap som hos forskerne har fått betegnelsen ”The Sneaky, Little Fucker”. Han (ja, for det er en han) finnes over alt i zoologien. Beste måten å beskrive ham, er at han fra trygg avstand gjerne ligger og betrakter to eller flere artsfrender som sloss på liv og død om gunsten til et utvalgt hundyr. Hun ligger selvfølgelig også å betrakter kampen, utålmodig og klar til å ta i mot seierherren. Dermed spretter vår helt fram, og de to hygger seg storartet mens de andre fortsetter kampen.

    Genene fra denne sluingen er absolutt å regne med i evolusjonen.

  5. Sveinung. 20. november 2011 kl. 11:18

    Vær som kaktusen, ha skarpe pigger, det holder inntrengere på nødvendig avstand.

  6. Rune 20. november 2011 kl. 11:33

    Kom til å tenke på denne historien, husker ikke om jeg har dratt den her på bloggen noen gang:

    Den lønnsomme.

    I det siste har jeg fått tid til å tenke over det som har skjedd de siste årene. Jeg har tatt for meg alle begivenhetene, helt fra den dagen da vi i partiet tok den store beslutningen. Da vi mente at tiden var moden for å finne en løsning. Problemet var alle de uproduktive, unyttige menneskene som var så alt for stor belastning på samfunnet.

    Vi var riktig stolte, det husker jeg. ”Handlekraft er makt”, sa vi. Og folk flest ble da også fornøyde. Lenge hadde de vært plaget av tanken på å måtte fø på alle disse parasittene de hadde hørt om.

    Først tok vi for oss alle som mottok forskjellige trygdeytelser. Det var bred enighet om å vise humanitære hensyn, og derfor fikk alle en anstendig behandling. De ble furnert med en sluttpakke, slik at ingen skulle få grunn til å klage. Tilbudet bestod av en injeksjon som gjorde at de kunne leve omtrent et halvt års tid etter at de fikk den. Så ga vi dem noen kroner, slik at de kunne ha det riktig morsomt den tiden de hadde igjen.

    I startfasen så det riktig bra ut. Vi hadde ventet at konjunkturene skulle ta seg opp, og en stund gikk pekte de da også rette veien. Så forstod vi etter hvert at det trengtes noen små justeringer. De som hadde tjent penger på å selge varer og tjenester til de ulønnsomme, ble etter hvert arbeidsledige. Derfor fant vi hurtig plass også til dem i løsningsmodellen.

    Nå var vi ganske sikre på at det skulle bli overflod til alle. Men nei, det viste seg å bli en del folk i helsevesen og andre sosiale tjenester som ble overflødige.

    Heldigvis hadde vi fått gode og rasjonelle rutiner på det som måtte gjøres.

    Så rart det enn kan høres, så kom ikke de resultatene vi ventet nå heller. Vi så at det hadde blitt mindre behov for produkter fra primærnæringer. Det var opplagt at vi måtte redusere antallet matprodusenter.

    Av en eller annen ubegripelig grunn fortsatte det på samme viset. Nå dukket det plutselig opp overflødige folk i forskjellig slags industri. Vi fant flere og flere som ikke tilførte samfunnet noen gevinst.

    Sluttpakken måtte vi skjære kraftig ned på, etter hvert utgjorde den bare en halv dag med forlystelser.
    Etter noen år med hard og uselvisk innsats, var det faktisk bare oss i partiet tilbake. Vi diskuterte mye fram og tilbake en stund. Slik kom vi fram til at faktisk var ikke alle av oss lønnsomme, heller.

    I det siste hadde vi skaffet oss pistoler, av rasjonalitetshensyn.

    Til slutt stod vi der alene, finansministeren og jeg. Da fantes det ikke mer ammunisjon å få tak i. Jeg regnet med at det var hans skyld, så jeg fant en klubbe og avgjorde saken på det viset.

    Nå har jeg, som sagt, fått tid til å tenke litt. Det har blitt ganske stille rundt meg. Hermetikken jeg finner i folketomme butikker begynner å gå ut på dato. Men likevel – jeg lønner meg da … gjør jeg ikke? Jeg må da vel gå i pluss … på en måte…?

  7. Sveinung. 20. november 2011 kl. 13:12

    rune
    En artig(alvorlig) og velsmakende sak du skrev her……du har heldigvis ikke gått ut på dato.

  8. poetrixx 20. november 2011 kl. 15:26

    ”Vi får nemlig en intens trang og lyst til å parre oss med objektet for vår forelskelse eller kjærlighet, så det er opplagt at kjærligheten har oppstått i forbindelse med formeringen.”

    Inkludert som resultat av formeringen…vanligvis elsker man sitt avkom, eller hur?

  9. Rune 20. november 2011 kl. 16:01

    “Inkludert som resultat av formeringen…vanligvis elsker man sitt avkom, eller hur?”

    Det hevdes at slik er det, og for arten homo sapiens stemmer det kanskje for de fleste(?) Skjønt en kan undres. Jeg måtte nettopp som snarest innom et kjøpesenter, der var det fullt av hylende unger og mødre med mord i blikket og Hitler i stemmen.

    For tiden lurer jeg også på om enkelte setter unger til verden for å ha noe å sette som status på Facebook. Kan det forresten være slik at det ikke nødvendigvis er barna sine enkelte elsker, men derimot et idealbilde av sin egen rolle omkring dem? Jeg vet ikke.

    Jeg tror at den som i det hele tatt har evne til å elske annet enn seg selv, skal være jublende glad for det.. Uansett hvor kjærligheten kommer fra.

    Ja, for den eksisterer. Noen ganger ser man at nettopp i slike situasjoner hvor alt har beveget seg i en spiral nedad, når man skulle tro at derfra finnes bare blod og innvoller, skjære helvete og ingenting annet, da skjer det noen ganger et eller annet uforklarlig, et åndelig vindpust kanskje, noe som snur situasjonen fullstendig. Kanskje er det slik verden ble skapt og skapes på nytt, hvert eneste sekund.

Legg igjen et svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

Gravatar
WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. ( Log Out / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. ( Log Out / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. ( Log Out / Endre )

Avbryt

Kobler til %s

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.