Anarki-sirkuset

lenge leve vinen, friheten og livet !

Videopresentasjon med kommentarer til min reise fra Norge til Thailand år 2000!

39 kommentarer Skrevet av den 11. november 2011

Her kommer jeg med ujevne mellomrom til å legge ut videoer fra min tur til Berlin sommeren 2000, som slett ikke endte i den daue kjedelige byen, som jeg hadde planlagt … men i herlige Thailand i stedet for!

 

Jeg kysset min gale og sjarmerende samboer farvel på vårt stamsted Original Pilsen, uvitende om at det var siste gang jeg ville se henne i live … og dro med Kielfergen til … u guessed it; Kiel!

Jeg fant utrolig nok ikke noen videoer fra original Pilsen, så denne fra området rundt Plata, der vi vanket all the time, får holde! Sjekk hun derre Anniken Huitfeldt hahahaha … hun virker ikke mye klar bak pannelappene, hva er det alle disse politikerne dytter i seg??? De ser jo helt gale ut alle sammen jo?!

Heksegryta!

39 Responses to Videopresentasjon med kommentarer til min reise fra Norge til Thailand år 2000!

  1. poetrixx 11. november 2011 kl. 18:41

    Jeg husker ikke så mye på turen fra Oslo til Kiel, da jeg standhaftig og pliktoppfyllende tok min oppgave her i livet som fyllik dødsens alvorlig og var sørpe dritings mesteparten av tiden, men erindrer at en kødd blant mannskapet truet med å legge meg i jern i kasjotten fordi jeg tillot meg å gå inn med en flaske sprit i hånden i en butikk der på båten hahaha! Jeg gadd etter noen betenkeligheter ikke gjøre alvor av mitt forsett om å gjøre mytteri og kapre skuta og dra til Cuba som respons på denne frekkheten, det fikk da være måte på å risikere å sette festen over styr på grunn av sleivkjeften til en slik jypling som lekte politi…)

  2. poetrixx 11. november 2011 kl. 18:48

    Da vi utpå morgenkvisten ankom Kiel fikk jeg et sørgelig sjokk idet vi seilte inn på havna. Kiel er uten tvil en av de desidert støggeste og mest uestetiske og utiltalende byene jeg noengang har sett på denne kloden, det var en sann lidelse for øynene å feste blikket på de usjarmerende og drepende kjedelige omgivelsene i dette hullet … VYSJ VAEN und Donna Summer på rygg i dynga mit Fittehåra dønka i slapsevann und Donnerwetter i helvete! Hele byen er tydeligvis organisert på en slik måte at den på mest mulig nordtysk og effektivt vis kan betjene havnen og skipstrafikken, og det estetiske og bomessige var det overhodet ikke tatt hensyn til. Hele den skittdynga så ut som et eneste stort lager!

    Jeg bare skyndte meg inn til jernbanestasjonen og kjøpte meg billett på første og beste tog til Berlin slik at jeg slapp å se denne grøssurbane og ukristelige styggedommen for mine sensitive øyne mer.

  3. poetrixx 12. november 2011 kl. 12:57

    Btw….det er selvsagt fritt for enhver å legge inn kommentarer innimellom de horrible historiene fra denne reisen…:)

  4. poetrixx 12. november 2011 kl. 15:38

    Det første jeg gjorde etter å ha ankommet Berlin var å dra til Kurfurstendamm for å sjekke ut forholdene og hilse på gamle tomter fra den gangen jeg dro to ganger på klassetur dit på åttitallet. Jeg gledet meg storveis til å gå på Ku’damm igjen og stikke innom Ka DeWe, det berømte varemagasinet, og se Gedächtniskirsche og de andre severdighetene og bygningene og gatestumpene med alle de sjarmerende og spennende sjappene og butikkene og folka jeg hadde så mange gode minner fra.

    Men det var så merkelig … noe måtte ha skjedd, noe helt katastrofalt, for jeg kjente meg overhodet ikke igjen da jeg kom inn til sentrum. Det var helt surrealistisk og ganske uhyggelig og tragisk å bevitne. Det var som en annen verden. Riktignok var gatene og bygningene akkurat de samme, og bilene og menneskene var ikke stort annerledes, heller ikke butikkene og varemagasinene, men det var noe som manglet … noe som var vanskelig å sette fingeren på kanskje … for hvor var det blitt av den fantastiske atmosfæren, av den elektriske spenningen og vibrasjonene man kunne merke strømme fra hvert et gatehjørne, fra hvert et fortau , butikkvindu, tre, benk og kumlokk forrige gang jeg var i byen? Hvor var det blitt av alle de rare og eksotiske kneipene, strippebulene, pornosjappene og de vakre horene, hallikene, langerne, narkisene, mafiosoene, spionene, soldatene , anarkistene og alle de spennende og eksentriske og småfarlige menneskene som bidrog til Vest-Berlins sjel dengang? Alt var verschwunden og borte weg nesten uten et spor tilbake! Flerret vekk fra byens overflate, feid vekk som av en tsunami av forretningsmessige moralister og besteborgere som formodentlig hadde gitt byen en i deres øyne hardt tiltrengt makeup etter sammenslåingen ti år tidligere , og så i arbeidet hadde kommet i skade for å ødelegge byens sjel og karisma fullstendig.

    Forundret, storligen skuffet og inn til beinmargen rystet og sjokkert over denne hårreisende og tragiske utviklingen gikk jeg til det samme hotellet vi hadde bodd på dengang på klasseturen for å se om det var husrom å oppdrive der. En mann i femtiåra åpnet døra og myste på meg med døsige likeglade øyne, en fyr jeg aldri hadde sett tidligere. Nei de hadde ikke noe ledig, dessverre. Jeg spurte etter den gamle madamen som drev hotellet før. Nei hun hadde solgt sjappa, viste det seg. Og Franz hadde han aldri hørt om.

    OK så da var det bare å forsøke å finne seg annet krypinn. Men det viste seg snart at det var helt umulig å finne hotellrom som mitt skinnmagre uføretrygdsbudsjett kunne tåle, så jeg ble nødt til å ta til takke med campingplass langt utenfor sentrum. Gudskjelov hadde jeg tatt med telt nettopp for slike tilfeller, et lite hullete enmannstelt som jeg hadde kjøpt på loppemarked i Oslo for en tier. Campingplassen var heldigvis ikke så aller verst. Den lå litt landlig til i et lite skogholt og ble drevet av en gjeng halvfrikete tyske studenter som sørget for en avslappa og omgjengelig tone der, og som om kveldene pleide å sitte rundt bålet ved et tjern og røke rever og spille Dylan og Doors på gitar.

    Dagen etter dro jeg til det tidligere Øst-Berlin for å sjekke forholdene der. Også der var alt helt forandret. Alt det som hadde gjort den kommunistiske delen av byen til noe spesielt og unikt var nå borte. Checkpoint Charlie, der jeg engang nesten ble arrestert fordi jeg flippet litt med de østtyske grensevaktene i fylla og prøvde å hale maskinpistolen fra en av dem i den hensikt å prøveskyte litt bare på moro … eksisterte selvfølgelig ikke mere. Langt verre var det at det meste av det som hadde gitt denne tidligere hovedstaden i øst-Tyskland dens spesielle karakter var som forduftet fra jordens overflate. Jeg orket ikke engang dra innom stamkneipa til Napoleon; zum letzten Instanz, tror jeg den het, der vi hadde truffet en østtysk frikerdame som ville gifte seg med en av oss gutta for å komme seg til Vesten … så sikker var jeg på at det ikke var noe mer igjen av dette stedets sjel og tiltrekning heller. Samme med Kreuzberg i Vest-Berlin. Hele den tidligere så nedragga og dopinfiserte bydelen var nå restaurert og var blitt et ettertraktet og trendy sted å bo for de velstående og for mer eller mindre vellykkede kunstnere og forfattere og lignende snyltere og pathetic scum of the earth , etter hva jeg fikk opplyst, og altfor dyr for de frikerne og innvandrerne og alternativfolka som okkuperte der tidligere. Denslags asosialt pakk og avskum var nå forlengst jaget på dør av Kapitalen. Hvor jeg enn dro i Berlin for å sjekke ut gamle jaktmarker, så var resultatet det samme; det var ikke levninger tilbake av byens ånd slik den en gang var. Nå var den bare som en hvilken som helst annen trøtt og traurig tysk by, bare større … et kjedelig og intetsigende sosialdemokratisk hull av sjelelig nothingness.

    Jeg dro i flere dager desperat rundt omkring på forskjellige kneiper og ølkjellere både i den østlige og vestlige delen i håp om å finne i hvertfall rester av byens gamle Geist, men forgjeves. Noen hadde drept Berlin og dens sjel! Og jeg visste hvem den skyldige var. Det var det forbannede Fremskrittet. Fremskrittet, Moralen og Kapitalen i skjønn forening hadde avlivet ånden i en av denne klodens mest dynamiske og fabelaktige sivilisasjoner gjennom alle tider, og etterlatt det som et tafatt og blodfattig sosialdemokratisk spøkelse.

  5. poetrixx 12. november 2011 kl. 15:50

    Jeg drev omkring en ukes tid i Berlin den sommeren og var blant annet innom Berlin Zoo og Tiergarten.

    Det viste seg at Berliner Zoo var en elendig drevet dyrehage, og var altfor liten i forhold til den overveldende mengden av dyr de hadde, over 14000. De skryter av at de har flest arter av alle dyrehager i verden, men dessverre hadde dyrene uansvarlig liten plass å bevege seg på på det avgrensede området der inne i storbyen, og noen av dem gikk hvileløst omkring i de små innhegningene de var fanget i eller sto bare og rugget fram og tilbake, og hadde utviklet en tydelig psykotisk atferd med automatiske bevegelser og ticks og biting og selvskading. Noen av dem virket så sløve at tanken falt meg inn at de kanskje var dopet ned med noe, for ikke å gå amok der i de små rommene de hadde å bevege seg rundt i. Det var direkte hjerteskjærende å se hvor triste til sinns mange av dyrene virket, og hvor kjedelig og trøstesløst de hadde det.

    Da jeg nærmet meg området hvor de hadde plassert gorillaene, fikk jeg til min overraskelse og tilskuernes latter en haug med småstein og kvister og annet rask kastet i hodet, som en av hanngorillaene slengte på meg idet jeg tittet over muren og ned på området der de store apene bodde. Tydeligvis likte han ikke at jeg så ham inn i øynene, og ville med en gang markere hvem av oss som var sjefen.

    Jeg gadd ikke gå på svartebørsen og kjøpe en gunner og plaffe ned det frekke dyret som min verdighet egentlig krevde at jeg gjorde … fikk da være måte på, det var jo tross alt bare en primitiv primat som jeg var høyt hevet over naturligvis! So no hard feelings…:)

    Jeg ble fascinert stående og betrakte det massive dyret i lang tid mens jeg passet på å ikke provosere det ved å kikke vedvarende inn i øynene hans igjen. Det var en såkalt sølvrygg, og det var tydelig at den var lederen over den lille flokken av fire-fem andre gorillaer. Den gikk litt omkring på området på måfå etter å ha kikket truende på meg enda en gang, før den satte seg i skyggen.

    Dette dyret utstrålte en enorm styrke og klokskap og verdighet, og noe jeg må kalle karakter-eller sjelsstyrke. Det var helt åpenbart at dette var et meget intelligent dyr, ja at det på mange måter var mer intelligent enn mange mennesker, i hvert fall langt bedre utrustet fysisk og mentalt enn mange av de overvektige, utrente og usunne tilskuerne som sto og betraktet det, mennesker som var helt fremmede for naturen og nødvendigheten av å ta vare på sin egen kropp og psyke og derfor ikke ville klart seg mer enn noen timer ute på den afrikanske savannen, hvor menneskeheten ifølge antropologene opprinnelig stammer fra. Denne gorillaen hadde en annen type intelligens. Ikke den type logiske resonneringsevne vi mennesker er utstyrt med og som kunne hjulpet den til å rømme fra dyrehagen og ut i friheten ved å slå ned en dyrepasser og knabbe nøklene hans, låse opp porten til dyrehagen og deretter stjele en bil og dra ut til flyplassen og kapre et fly og dirigere det til Afrika, for så å hoppe ut i fallskjerm over jungelen i Kongo … men en radikalt annerledes måte å tenke og oppleve verden på.

    Det var helt opplagt at den var fullstendig klar over sin egen situasjon, der den for evig og alltid var fanget inne i denne lille innhegningen, omringet av et elektrisk gjerde og en mur på alle kanter, og at den erkjente at den var helt maktesløs når det gjaldt å befri seg fra sitt fangenskap. Den utstrålte på samme tid både en fantastisk fysisk styrke, som den tydeligvis hadde utviklet og beholdt til tross for at det ikke var noe å gjøre og ingenting å bruke musklene på inne i dyrehagen, samt en dyp sjelsro og noe jeg antar var resignasjon over sin skjebne. Den var overhodet ikke aggressiv og herset ikke med de andre, mindre gorillaene. Da en av hunngorillaene kom og satte seg inntil den og den ikke ønsket selskap av henne, jaget den henne ikke vekk, men flyttet seg et stykke unna.

    Det gjorde dypt inntrykk å se dette imponerende dyret, denne store sjelen så hjelpeløst fanget i den dystre situasjonen den befant seg i. Gorillene satt bare for det meste stille og gjorde absolutt ingenting. What a life … de hadde ingenting å leke med, ingenting å gjøre og ingen utfordringer, ingenting som kunne stimulere dem og fange deres oppmerksomhet, annet enn ett og annet tilrop fra tilskuerne, som de knapt gadd verdige et blikk. Det virket som om de levde et gresselig kjedelig liv. Ikke så mye som en ball hadde de fått å leke med, og på toppen av alt var det forbudt å kaste mat til dem. Jeg lempet likevel over et par bananer jeg hadde i ryggsekken, og som tydelig falt i smak. Det var nok bedre enn de gamle brødskalkene og den andre avfallslignende maten jeg så de ble foret med.

    For dyrehagen var de i likhet med de andre dyrene åpenbart bare utstillingsobjekter som tjente til inntekt for aksjeeierne, objekter uten følelser og uten rettigheter, som det ikke ble tatt hensyn til hadde behov for å kunne utfolde seg gjennom lek og stimulans, gjennom noe meningsfullt å foreta seg, og gjennom en anstendig og tilstrekkelig plass å bevege seg på ikke minst. Zoologischer Garten Berlin er en skam for menneskeheten og burde straks vært stengt og dyrene flyttet til mer hensiktsmessige lokaliteter der de kunne levd et verdigere og bedre liv.

  6. poetrixx 12. november 2011 kl. 15:52

    Jeg ser av den videoen av gorillaen at de ansvarlige ved dyrehagen allerede har tatt min kritikk til følge og skaffet gorillanee litt mere plass å bevege seg på! Der kan man se…kritikk nytter…:)

  7. poetrixx 12. november 2011 kl. 16:02

    På campingplassen ble jeg bitt i armen av en edderkopp og det gjorde satans vondt, samt at en liten rasende puddel etterpå beit meg som et helvete i ene skoen…og den gorillaen kastet stein på meg i dyrehagen… og siden jeg forsto hvor lite populær jeg tydeligvis var blant dyrene i den dritthovedstaden i das dritte Reich tok jeg et hint og bare heiv meg på toget til Munchen … før jeg ble pissa på av ei makkeflue elller revet ihjel av en flokk bakgårdskatter eller noe annet leit og vanskelig inntraff.

  8. Sveinung. 12. november 2011 kl. 16:50

    Sylskarpe gode betraktninger, både fra Berlin, og ikke minst dyrehagen, servert med humor, dels velfortjent ironi…..Jeg gledes over din fortellerevne og gode observasjoner, gid din stemme lenge leve må. Dette er bra, meget bra.
    So it is. :)

  9. poetrixx 16. november 2011 kl. 13:29

    Etter at jeg hadde rotet litt rundt i Berlin på jakt etter leilighet, og til s utt innsett at jeg ikke likte byen nok til å ville beære den med et mer langvarig nærvær, kjøpte jeg togbillett til Munchen, i den hensikt å komme meg nedover til Syd-Europa..

    Togturen forløp kjedelig, som jo vanlig er i Tyskland, verdens daueste og kjedeligste land etter at den gamle skøyeren Adolf fant det for godt å forlate denne jammerdal… skjønt en gæern amerikaner av koreansk (?) avstamning sørget for litt underholdning da han i psycho-villelsen sin begynte å flire høyt og prate og sulle med seg selv og rope på Jesus, slik at han tyskeren som satt ved siden av meg ble så redd at han stakk av og satte seg i en annen vogn. Senere gikk jeg og la meg helt bak i vogna for å sove, og våknet frisk og uthvilt utpå morakvisten ved at den gale amerikaneren, som tydeligvis hadde flippet helt ut i møtet med de gravalvorlige og dystre teutonerne lå og snorket fredelig ved siden av meg.

    Etter noen timer i Munchen satte jeg meg på et tog til Firenze.

  10. Sveinung. 16. november 2011 kl. 22:35

    fin fortsettelse du deler her. Sjøl var jeg på en omreisende fere (i tyskland) hit og dit ferie (på tråsykkel) i tidligere tider…gud hjelpes for noen stivnakker det folket var, selv etter krigen. hvordan de er i dag, lurer jeg på…men fy så uvnnelige og hovmodige de var….inntil de kjente lukten av penger—–da var de påtatt uekte vennlige…Man forstår at de dengang(krigen), oppførte seg som de gjorde. I do not like that kind of perople….kalde langt inn i det lille av en evt. sjel.

  11. poetrixx 17. november 2011 kl. 06:48

    De er helt sinnssyke!

    Det er det verste folket jeg har sett på denne planeten! Husker første gang jeg kom til Hamburg og steg av toget, jeg fikk jo helt sjelelig granatsjokk av å se alle de kalde uvennlige stive ansiktene.

    Selv da jeg var i Berlin siste gang så jeg masse psykopater med stikkende onde øyne.

    Husker også en samtale jeg overhørte en gang, det var en ung amerikansk kvinne i Oslo som fortalte hun hadde vært i Tyskland og var helt sjokkert over folkene der, så det er ikke bare vi som synes dette.

    Det er INGEN tilfeldighet at nettopp tyskerne ble nazister, det er helt sikkert.

    Men jeg likte Vest-Berlin og atmosfæren dengang jeg var der på åttitallet, resten av Tyskland kunne du bare skuffet på dynga for min del.

    Men den nye generasjonen av unge tyskere er kule har jeg sett…de virker jo ganske normale…)

  12. poetrixx 17. november 2011 kl. 06:50

    og to av disse helvetes krautnaziene var jeg omringet av på Ko Samui, og ble tvunget til å bare flytte pga. vanviddet til de sinnsvake svina…fordi min samboer ble så redd dem hahahaha

  13. poetrixx 17. november 2011 kl. 06:54

    Jeg hadde to tyske naboer ved det første huset jeg leide på Ko samui også…den ene var en skikkelig typisk tysk tulling uten sjelelig utstråling og personlighet…mens den andre var en vennlig og intelligent dame fra Hamburg…hun var kul. Hun var alkis , og jeg forstår henne så godt…hun var naturligvis tvunget til å drikke for å utholde idiotiet til sine barbariske medtyskere.

  14. poetrixx 17. november 2011 kl. 07:01

    Husker godt da jeg og min thailandske kjæreste kom til Frankfurt med fly sommeren 2001, og steg inn på et lokaltog der for å dra til jernbanestasjonen.

    Jeezez for en dyster stemning det var i den kupeen hahahahaaha! Til og med negrene satt totalt tause og helt uttrykksløse og så ut som om de var på vei til sin egen henrettelse.

    Kun meg og dama mi satt og smilte og jabbet helt uanfektet av begravelsesfølget rundt oss…vi dreit totalt i de folka og nektet å bli dratt inn i idiotiet deres og bli like sinnssvake som dem

    For et grusomt land! For en drittkultur! Og for et STØGT møkkaspråk, passende til mentaliteten som råder i den anstalten av en nasjon.

  15. poetrixx 17. november 2011 kl. 12:21

    Ja det er første gang jeg har sett negre med helt lukkede steinansikter hahahahha.

    Men det finnes dog NOEN menneskelige tyskere med humor og selvironi. Som han duden som sjekket bagasjen min på flyplassen i Frankfurt da vi dro tilbake til Thailand igjen. Jeg hadde med meg et svært keyboard og en del andre musikkinstrumenter, og dette var rett etter terrorangrepene på WTC i New York, så de sjekket alt nøye.

    Jeg fleipet med at jeg hadde en bombe i bagasjen, og han tyskeren opplyste da at en fyr i USA hadde fleipet med det samme der, og fått en helvetes svær bot, og jeg tror også fengselsstraff. Han bare lo det vekk, men advarte meg mot å gjenta den spøken andre steder ..:)

  16. Sveinung. 17. november 2011 kl. 17:17

    Ja, den gang da, jeg surret litt rundt Tyskland på ferie( både i byer og på landsbygda), var det nettopp kulden og hovmodet til den eldre generasjonen som var mest skremmende. I noen situasjoner var det rent så jeg trodde de var morderiske……men, som du hentyder…..de yngre var av et annet kaliber og mer vennlige….. Hmm, minner fra fra en tapt krig, er nok en tung bør å bære.

  17. poetrixx 2. desember 2011 kl. 00:53

    Jeg hadde vært i Italia en snartur før på interrail på åttitallet, men aldri i Firenze, så jeg så virkelig fram til å komme til denne berømte byen, Middelalderens Aten … den rikeste og mektigste bystaten under den italienske renessansen, der den aristokratiske Medici-familien hersket i lange perioder … og gå rundt i bykjernen i museer og beskue all den fantasiske arkitekturen og kunsten denne gamle og ærverdige byen er så full av.

    ”Due to Florence’s artistic and architectural heritage, it has been ranked by Forbes as one of the most beautiful cities in the world, and the city is noted for its history, culture, Renaissance art and architecture and monuments. The city also contains numerous museums and art galleries, such as the Uffizi Gallery and the Pitti Palace, amongst others, and still exerts an influence in the fields of art, culture and politics.”

  18. poetrixx 2. desember 2011 kl. 01:11

    But what the fuck i helvete .. jeg hadde ikke før steget av toget før jeg fikk hele den forbannede skittbyen totalt opp i vrangstrupen! Aldri har jeg møtte maken til snørrhovne, innbilske og arrogante mennesker noe sted her i verden!

    Ivrig som jeg var etter å gjøre et fordelaktig inntrykk på byens kultiverte og soignerte innbyggere og demonstrere at jeg slett ikke var noen ubehøvlet sjuskete barbar fra provinsen henvendte jeg meg på en utsøkt vennlig og høflig måte til to italienere, en dame og en mann, straks jeg hadde steget av toget etter den lange reisen fra Munchen…for å spørre dem om noe der inne på jernbanestasjonen. Men hva faen?! Begge de to slaskete kanaljene bare gikk forbi meg uten å verdige meg så mye som et blikk! Jeg måtte nesten holde meg selv tilbake med makt for ikke å ta rennefart og tuppe den frekke kjerringa i ræva da hun passerte meg!

    Etter noe fumling og frem og tilbke med noen flere vrangvillige likeglade tullinger som var ansatt for å hjelpe turister der, men som nesten ikke gadd bidra med noe informasjon, fikk jeg telefonnummeret til en campingplass … og ringte for å spørre hva det kostet å overnatte der med eget telt.

    45000 lire, over 200 kroner?! Hva i helvete, det var jo ren utplyndring … men etter noen flere dikkedarer fikk jeg nummeret til den billigste campingplassen i byen, der det bare kostet 50 kroner døgnet å rigge opp teltet. Og grunnen forsto jeg da jeg omsider hadde greid å kreke meg ut dit, langt utenfor bykjernen, nesten ute på landet; … hele området var jo fullt av steiner og helt uegnet som campingplass! Små steiner og store steiner, store berg og raviner og smådaler fulle av stein … med kun noen små gressflekker innimellom … og likevel fullt av turister! Som om ikke dette var skandaløst nok, forlangte de betaling for en ekstra dag dersom man ikke hadde forlatt campingplassen innen klokken åtte om morgenen, men jeg nektet å godta dette og fikk forhandlet meg frem til utsjekking klokken tolv, som jo er det normale i alle siviliserte land.

    Det var nokså sent da jeg kom til byen, så jeg la meg bare til for kvelden på den campingplassen, men fikk nesten ikke sove pga. et helt sinnsvakt tordenvær der regnet fosset ned. Det lynte og smalt så forferdelig over hodet mitt at jeg til sist rett og slett ikke torde ligge i teltet mere, men søkte ly under en bygning, sammen med en mengde andre gjester. Det er det mest grassate og vanvittige tordenværet jeg har opplevd i hele mitt liv … og jeg har sett noen ganske hårreisende værsystemer her i sørøst-asia under monsunen!

    Så unødvendig å si, jeg hadde ikke et værelse med utsikt!

    A Room with a View is a 1908 novel by English writer E. M. Forster, about a young woman in the repressed culture of Edwardian England. Set in Italy and England, the story is both a romance and a critique of English society at the beginning of the 20th century. Merchant-Ivory produced an award-winning film adaptation in 1985.
    In 1998, the Modern Library ranked A Room with a View 79th on its list of the 100 best English-language novels of the 20th century.

    The first part of the novel is set in Florence, Italy, and describes a young English woman’s confusion at the Pensione Bertolini over her feelings for an Englishman staying at the same hotel. Lucy Honeychurch is touring Italy with her overbearing older cousin and chaperone, Charlotte Bartlett, and the novel opens with their complaints about the hotel,”The Pension Bertolini.” Their primary concern is that although rooms with a view of the River Arno have been promised for each of them, their rooms instead look over a courtyard. A Mr. Emerson interrupts their “peevish wrangling,” offering to swap rooms as he and his son, George Emerson, look over the Arno. This behavior causes Miss Bartlett some consternation, as it appears impolite. Without letting Lucy speak, Miss Bartlett refuses the offer, looking down on the Emersons because of their unconventional behaviour and thinking it would place her under an “unseemly obligation” towards them. However, another guest at the pension, an Anglican clergyman named Mr. Beebe, persuades the pair to accept the offer, assuring Miss Bartlett that Mr. Emerson only meant to be kind.
    The next day, Lucy embarks on a tour of Florence with another guest, Miss Eleanor Lavish, a novelist who shows Lucy the back streets of Florence, takes her Baedeker guidebook and subsequently loses her in Santa Croce, where Lucy meets the Emersons again. Although their manners are awkward and they are deemed socially unacceptable by the other guests, Lucy likes them and continues to run into them in Florence. One afternoon Lucy witnesses a murder in Florence. George Emerson happens to be nearby and catches her when she faints. Lucy asks George to retrieve some photographs of hers that happen to be near the murder site. George, out of confusion, throws her photographs into the river because they were spotted with blood. Lucy observes how boyish George is. As they stop to look over the River Arno before making their way back to the hotel, they have an intimate conversation. After this, Lucy decides to avoid George, partly because she is confused by her feelings and partly to keep her cousin happy—Miss Bartlett is wary of the eccentric Emersons, particularly after a comment made by another clergyman, Mr. Eager, that Mr. Emerson “murdered his wife in the sight of God.” Later on in the week, a party made up of Beebe, Eager, the Emersons, Miss Lavish, Miss Bartlett and Lucy Honeychurch make their way to Fiesole, in carriages driven by Italians. The driver invites a woman he claims is his sister onto the carriage, and when he kisses her, Mr. Eager promptly forces the lady to get off the carriage. Mr. Emerson remarks how it is defeat rather than victory to part two people in love. In the fields, Lucy searches for Mr. Beebe, and asks in poor Italian for the driver to show her the way. Misunderstanding, he leads her to a field where George stands. George is overcome by Lucy’s beauty among a field of violets and kisses her, but they are interrupted by Lucy’s cousin, who is outraged. Lucy promises Miss Bartlett that she will not tell her mother of the “insult” George has paid her because Miss Bartlett fears she will be blamed. The two women leave for Rome the next day before Lucy is able to say goodbye to George.

    Da jeg våknet morgenen etter hadde jeg fått nok av hele Firenze, så jeg gjorde det samme som de to damene og satte kursen for Roma!

  19. poetrixx 2. desember 2011 kl. 01:48

    That’s right … jeg gadd ikke sjekke ut noen av de berømte museene, maleriene, statuene, monumentene og den praktfulle arkitekturen i byen, som jeg ved et raskt gjennomsyn da jeg passerte med buss opp til campingplassen kunne konstatere slett ikke var så praktfull som de skal ha det til , men der mange av disse bygningene mest minnet om militærforsterkede borger som utstrålte kulde, arroganse og rett og slett menneskeforakt. De var konstruert som borger på grunn av de evinnelige stridighetene og miniborgerkrigene de herskende dynastiene kastet byen ut i gjennom hele renessansen.

    Dessuten hadde jeg nok noen fordommer mot Firenze allerede ved ankomst, fordommer som ble i høyeste grad bekreftet. En gang i min ungdom hadde jeg nemlig en meget levende og skremmende drøm der jeg oppdaget at det under byen fantes en slags gul kvalmende væske av ren ondskap, en ondskap som sivet ut til resten av verden og var plassert der av djevelen. Firenze var i denne drømmen ondskapens sentrum på jorden.

    Og denne ondskapen er jeg overbevist om manifesterer seg blant annet i kunsten der. Hva kan ellers være årsaken til at så mange mennesker rett og slett blir sinnssyke av å betrakte denne kunsten og må innlegges på mentalhospital? Dette skjer med talløse turister hvert eneste år!

    ”The nude, warns Dr. Graziella Magherini, a top psychiatrist in Florence, can be dangerous to one’s mental health. “The nude, the nude body, masculine and feminine, above all those done by the great artists,” she said, “is very provocative on the mind of a person.”

    She is Italy’s expert on strong reactions to art: 30 years ago, she began studying what she later called the “Stendhal syndrome,” named after the French writer who collapsed, as he wrote after a visit to Florence in 1817, from “a pitch of excitement wherein the celestial sensations of the fine arts meet the passions.”

    Over 10 years, she studied some 100 cases of visitors to Florence suffering similar breakdowns after their encounters with Italy’s art, architecture and history, experiencing panic, euphoria, depression, even hallucinations.”

    ”Stendhal syndrome, Stendhal’s syndrome, hyperkulturemia, or Florence syndrome is a psychosomatic illness that causes rapid heartbeat, dizziness, fainting, confusion and even hallucinations when an individual is exposed to art, usually when the art is particularly beautiful or a large amount of art is in a single place. The term can also be used to describe a similar reaction to a surfeit of choice in other circumstances, e.g. when confronted with immense beauty in the natural world.

    The illness is named after the famous 19th-century French author Stendhal (pseudonym of Henri-Marie Beyle), who described his experience with the phenomenon during his 1817 visit to Florence in his book Naples and Florence: A Journey from Milan to Reggio.
    Although there are many descriptions of people becoming dizzy and fainting while taking in Florentine art, especially at the Uffizi, dating from the early 19th century on, the syndrome was only named in 1979, when it was described by Italian psychiatrist Graziella Magherini, who observed and described more than 100 similar cases among tourists and visitors in Florence.”

    Også i en film av Fellini, tror det var Amarcord, advarer denne kloke og verdensvante regissøren mot menneskene i Firenze og deres ondskapsfullhet og stupide arroganse … og med alt dette i mente, især med redselen for atter en gang å havne på sinnssykehus, tok jeg ikke sjansen på å se på noe av denne livsfarlige kunsten og heiv meg i stedet på toget til Den evige stad.

  20. poetrixx 2. desember 2011 kl. 01:50

    ”usually when the art is particularly beautiful or a large amount of art is in a single place.”

    Japp … ondskapens skjønnhet…:)

  21. poetrixx 2. desember 2011 kl. 02:02

    ”The nude, warns Dr. Graziella Magherini, a top psychiatrist in Florence, can be dangerous to one’s mental health. “The nude, the nude body, masculine and feminine, above all those done by the great artists,” she said, “is very provocative on the mind of a person.”

    Typisk dumt pisspreik av slike psykiatere! Faen … er det MULIG å vri noe så teit ut av kjeften sin hahahaha?!

    Det er naturligvis ikke nakenheten som er så provoserende og mentalt nedbrytende for sinnene til de menneskene som eksponeres for denne kunsten, da ville jo all verdens porno-wankere og nudister vært langt mer utsatt for mentale lidelser, mens det sannsynligvis er tvert om.

    Det er selve renessansekunsten, eller en del av den, med sitt menneskesyn som virker helt fremmed for nåtidens moderne mennesker, som har denne dramatiske virkningen på følsomme sjeler. Renessansemenneskene var nemlig meget voldelige, hensynsløse, egoistiske, blodtørstige, farlige og ondskapfulle, for manges vedkommende … og disse holdningene gjenspeiles i mye av deres kunst.

    Og derfor virker denne ”onde” energien, som direkte reflekteres, som er åndeliggjort og innfanget i mye av renessansekunsten så nedbrytende for mange mennesker i dag når de utsettes for den.

  22. poetrixx 2. desember 2011 kl. 03:04

    Nå tror jo jeg naturligvis ikke på djevelen og det andre slenget hans av krapyler, demoner og andre styggpeiser og uhumskheter der nede i helvete … men jeg formoder likevel at den drømmen brakte med seg en sannhet, nemlig at Firenze vitterlig er en oase av faenskap og jævelskap på jord … og det av den mest sofistikerte og subtile typen også … og dermed desto mer farlig.

  23. poetrixx 2. desember 2011 kl. 03:27

    ”The nude, warns Dr. Graziella Magherini, a top psychiatrist in Florence, can be dangerous to one’s mental health. “The nude, the nude body, masculine and feminine, above all those done by the great artists,” she said, “is very provocative on the mind of a person.”

    Denne rørete kjerringa er altså formodentlig verdens fremste ekspert på denne såkalte lidelsen, Stendhal-syndromet … og jeg formoder hun behandler sine pasienter med piller fra GlaxoSmithKline eller et annet av disse farmasøytiske selskapene som hensynsløst profitterer på verdens dumhet, spesialdesignet for nettopp denne sykdommen, til 10 000 kroner stykket betalt av det offentlige … og ellers strengt formaner sine pasienter om å aldri mere se et hårete mannebein eller et nakent kvinnemenneske igjen for resten av sitt liv, for ikke å sporenstraks få tilbakefall i psykose og bli innlagt på nytt.

    Og her har vi snella … med et WTF? … med et nakenbilde av David på profilen hahaha! Formodentlig i det håp om å kapre seg nye pasienter idet de bryter sammen ved synet av tissetassen til statuen..:)

    http://www.facebook.com/pages/Graziella-Magherini/166091763429273

  24. Rune 2. desember 2011 kl. 10:01

    Jo, jeg følger med på denne odysseen … hittil har du fulgt en rute jeg også har ferdes langs. Rart å lese dine om din opplevelse av Firenze. Ja, jeg vandret rundt i byen tidlig på 80 – tallet. Lettere forvirret, riktignok, men mine minner er egentlig ganske gode. Kanskje fordi jeg kom til å klappe den berømte kobbergrisen på trynet, uten å vite noe om hva jeg gjorde. Dermed ble jeg helt uforvarende til en fortsettelse av det eventyret som H.C. Andersen skrev ned. http://hca.gilead.org.il/metal_pi.html
    http://www.flickr.com/photos/pariolinius/1172214390/
    Slik kan jeg også bevitne at man verken trenger vite om eller tro på magi for at den skal virke. Alt dette må jeg forresten fortelle utførlig om en gang …

    Jeg var ganske mye på Uffizi – galleriene, og jeg har nok fremdelles noe av gleden over renessansekunsten i behold. Ellers har nok tankegodset fra den epoken noe å gjøre med det du sier:
    ”Og denne ondskapen er jeg overbevist om manifesterer seg blant annet i kunsten der.”

    Kanskje er det også et spørsmål om høna og egget? Det er kanskje ikke deres evne til empati at disse malerne og ”forskerne” vil bli husket, de sprettet jo opp både mennesker og dyr for å finne ut hvordan de så ut på innsiden. Og de var vel heller ikke alltid så nøye med å forsikre seg om at objektene var døde i forkant.

    ”Jeg er et menneske, og intet menneskelig skal være meg fremmed” Vel, dette mottoet fra den tiden borger vel for litt av hvert når det gjelder utskeielser …

  25. poetrixx 2. desember 2011 kl. 12:13

    Hmmm ser at de to siste kommentarene dine ble satt til moderering…hvorfor det mon tro?

    Ja alle har jo hver sine originale inntrykk av verden,og min versjon av Firenze er jo ikke noe sannere enn din…tvert imot kan man si, i og med at jeg bare var der noen timer hhaaha.

    Det som bød meg mest i mot var alle turistene…dvs. folk som meg selv…derfor bare strena jeg videre asap.

  26. Rune 2. desember 2011 kl. 17:28

    Husker også at jeg pleide å klatre opp i campinilen, klokketårnet til domkirken. Nå har jeg aldri vært særlig tess i høyder. Det er som regel så sin sak å komme opp, men langt verre å ta seg ned igjen. Nå satt det en kar der oppe med en liten forretning, han solgte vin og andre forfriskninger til skjelvende turister. Det var sikkert flere enn meg som fant ut at nedstigingen fortonet seg som langt mindre av en utfordring, etter en god pause og noen solide hjertestyrkere. For meg ble dette til en trivelig morgentradisjon, og derfor kjenner jeg også byen godt fra fugleperspektiv – i mild og harmonisk hvitvinsrus.

    (Angående kommentarer til moderering, kan det skyldes at jeg la med to linker?)

  27. poetrixx 5. desember 2011 kl. 15:13

    Så tok jeg toget til Roma

    Etter noen timer så jeg at vi nærmet oss en stor by, en by med utiltalende brune usjarmerende bygninger med teglsteintak, antar jeg det var. Estetisk anlagt og en stor skjønner og beundrer av kunsten og alt som er vakkert husker jeg at jeg tenkte med meg selv; ”håper inderlig ikke denne støgge drittbyen er Roma?!”

    Jeg hadde vært i Roma på interrail en gang på åttitallet, og husket dengang byen som langt vakrere, men det kunne skyldes at jeg ennå ikke hadde rukket å skaffe meg kontaktlinser for nærsyntheten min … så jeg håpet i det lengste på det beste idet vi kjørte inn på jernbanestasjonen. men da de annonserte over høyttaleren at vi nå ankom Termini, hovedjernbanestasjonen i Roma, forsto jeg at løpet var kjørt!

    Faen også!

  28. poetrixx 5. desember 2011 kl. 15:33

    Men anyway, det er jo alltid moro å komme til en slik stor verdensby når man er ute og farter på lykke og fromme, så jeg hentet meg relativt fort inn etter skuffelsen over det sjaskete og nedraggete utseendet til byen … og bestemte meg for å finne en campingplass som passet til mitt budsjett, slik at jeg kunne dra omkring på sightseeing noen dager.

    Jeg fant en ganske bra plass helt ute ved havet, flere mil fra Roma sentrum, som man kom til ved å ta et lokaltog til endestasjonen christoforo colombo,og deretter buss de siste par kilometrene.

  29. poetrixx 5. desember 2011 kl. 15:44

    Imidlertid fant jeg fort ut at Roma er en stressete og dyr drittby full av turister, og ikke minst der de selvsamme turistene ble bøffet etter alle kunstens regler. F.eks. kostet en alminnelig halv liter med cola 10 000 lire, 50 kroner, i kioskene ved Colosseum hahaha!

    Det kostet masse penger å komme inn på dette stadiumet, og jeg gadd ikke kaste bort de spenna, siden jeg hadde vært der før og ikke sett en eneste gladiator eller kristne som ble kastet til løvene, derimot så jeg et par pølsebiter som noen turister kastet til kattene der. Det bodde hele flokker av katter i ruinene.

  30. poetrixx 5. desember 2011 kl. 15:50

    Jeg soste bort noen dager i byen, og var innom de vanlige stedene, deriblant Vatikanet med Peterskirken, men fikk ikke så varm velkomst av Paven som prins Albert av Monaco.

    Nei man burde vel bare være glad til for at man overhodet fikk tiltrede og ikke bare ble kastet på hue og ræva ut av helligheten, fordrukken, sjuskete og raggete rølper som man var, nettopp ankommet fra Akerselvas skrå bredder…

  31. poetrixx 5. desember 2011 kl. 16:16

    I Peterskirken var det en nærmest sakral stemning som satt i veggene etter alle de millioner av kristentilbedere som har besøkt kirken i alle disse årene den har eksistert, det var jo nesten så man ble religiøs av mindre.

    Folk kysset med alvorlig og hengiven mine en statue av Jesus inne i kirken og det var tydelig at dette ikke bare var en turistattraksjon, men et viktig hellig sted for de troende.

    Ellers var det bemerksesverdig å se at det sto en gigantisk obelisk hentet fra oldtidens Egypt ute på Petersplassen, i stedet for et kors. En fallisk skulptur som visstnok representerer kuken til den egyptiske dødsguden Osiris, opprinnelig brakt til Roma av grabukken Caligula!

    Med et kors på toppen av den guddommelige pikken …:)

  32. poetrixx 5. desember 2011 kl. 16:58

    Når man ser hvilke fjols som styrer verden er det sannelig ikke rart alt er i ferd med å gå til helvete !

    Møkk kjedelig og uinteressant virker det også, det er det verste av alt! Hvem i all verden ved sine fulle fem ville vel ønske å bli president i et land, dersom dagene går med til slikt piss som dette her?

  33. poetrixx 5. desember 2011 kl. 17:15

    ”og ikke sett en eneste gladiator eller kristne som ble kastet til løvene, derimot så jeg et par pølsebiter som noen turister kastet til kattene der.”

    Dette summerer i et nøtteskall opp forfallet i det italienske folk etter Romerrikets endelikt … fra den fantastiske kraften og viljen og talentene i dette folket, som på en slik suveren måte skapte denne kanskje den største av alle oldtidens sivilisasjoner…til de griske kremmerne og silkeglatte smørsangerne a la danskebåtstil som nasjonen har degenerert til, med ledere som Berlusconi, som selv var en slik sanger.

  34. Sveinung. 6. desember 2011 kl. 10:50

    Setter pris på disse reiseskildringene. Mange riktige og observante anskuelser.

  35. poetrixx 14. desember 2011 kl. 07:26

    Etter omtrent en uke i Roma var jeg lei av å bli jaget vekk av alle de halvmilitære fascistiske vaktene og gestapistene som jagde meg vekk fra alle byens park-plener man våget å slenge ræva si ned på .. så jeg satte kursen for Brindisi for å ta båten over til Patras i Hellas.

    Jeg overnattet bare på dekket, for det var billiigst …og varmt og godt om natten, så det gikk helt fint.

  36. poetrixx 14. desember 2011 kl. 07:31

    Og fra Patras tok jeg toget til Athen.

    Husker det var en sigøynerdame med to barn i samme kupe. Hun banket det minste barnet regelmessig ut av bare pur faenskap så det ut som for meg … bare av ren sadisme.

    Den største ungen, en gutt i fem-seks årsalderen, kom og så på meg med store alvorlige øyne fra setet foran meg. Han satt sånn lenge og bare forsket meg hahaha … jeg tror han var psykisk utviklingshemmet.

  37. Sveinung. 14. desember 2011 kl. 09:11

    Ujålete og upyntet historie, slik skal det skrives…..dette er litteratur i sannhet.

  38. poetrixx 14. desember 2011 kl. 10:19

    Husker også at den største ungen røkte sammen med mora…:)

  39. poetrixx 14. desember 2011 kl. 10:25

    En annen gang noen år tidligere var jeg på interrail i Spania, da det kom et par sigøynerdamer med tre-fire småunger til togstasjonen der jeg satt og ventet på toget.
    Ungene var meget pene og så sunne og velnærte ut, men de var svarte som skorsteinsfeiere i trynet.
    Jeg tror mora hadde smurt dem inn slik for at de skulle se fattige og elendige ut, for hun satte dem til å gå rundt og tigge penger.

    Jeg ga et par av disse barna noen småpenger, men da den aller minste ungen, et knøtt som ikke kunne være mer enn halvannet år eller kanskje to år, kom for å få penger, hadde jeg ikke flere mynter igjen og måtte bare beklage. Jeg glemmer aldri det bistre misfornøyde uttrykket i ansiktet til den ungen, og de store alvorlige øynene der han sto og truet meg hvis jeg ikke ga ham penger … truet med å kaste stein på meg hohohohho!

Legg igjen et svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

Gravatar
WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. ( Log Out / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. ( Log Out / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. ( Log Out / Endre )

Avbryt

Kobler til %s

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.