Trollfisken

Den svarte feite røyken fra maskinen legger seg som et teppe av sot rundt den gamle treskøyta idet skipperen dreier skarpt til babord. Det svir grusomt i øynene og jeg begynner å hoste og harke av den stinkende lukta,  mens en tørr latter høres fra styrehuset.  Jeg kikker rundt for å få øye på grunnen til den plutselige kursendringen, men ser ingenting annet enn den tomme havoverflaten og midnattssola som skinner med sitt milde lys over horisonten. Sjøen er ganske blikkstille her ute i Barentshavet, flere titalls sjømil nord om Vardø … uten en eneste liten krusning på overflaten denne varme sommernatten. Bare noen late dønninger ruller mykt mot skutesida av og til … de siste ettervirkningene av en storm lenger oppe i Nordishavet.

Bak roret står en gammel fisker ved navn Eilert. Det er han som er skipper og eieren av skøyta. Han peker flirende mot en liten flokk niser som hopper lekende i vannet et par hundre meter foran oss, og som hans skarpe øyne hadde fått øye på lenge før jeg ante hva som foregikk. I hånden har han en hagle. Tydeligvis har han tenkt å forsøke et skudd på en av dem. Men så dykker flokken, og han går småmumlende tilbake bak roret igjen. Eilert er av sjøsameslekt og ser ut som en latiner med sin solsvidde hud, gråsvarte hår og sorte øyne … og i tankene mine kaller jeg ham bare for den gamle mannen fra havet, etter Hemingways roman med nesten samme tittel. Han er den sprekeste og mest hardføre og seige gammelkallen jeg noengang har truffet, og bor mer eller mindre året rundt i den gamle skøyta si, som han har hatt helt siden slutten av sekstitallet. Allerede den gangen var den en morken synkeferdig holk, men den holder seg da ennå flytende på vannet. Såvidt.

Vi er milevis utenfor kysten og kan ikke skimte land i noen retninger. Det er flere timer siden vi så andre båter, og her er ingen måker eller andre fugler eller annet liv. Ingenting. Vi har ikke sett annet liv enn den niseflokken som plutselig dukket opp fra ingensteds. Det er som om vi er isolert fra resten av sivilisasjonen … ja helt alene i verden, og at det er bare blanke havet og den skyfrie himmelen og midnattssolen og båten med mannen fra havet og jeg som eksisterer.

Eilert damper på pipa si med en tankefull mine. Jeg ser ham myse mot horisonten og snu seg og betrakte linene som skjærer seg ned i vannet bak båten. Vi har slengt ut snøre fra to stenger som er montert i hekken, det er profesjonelt havfiskeutstyr som jeg har gått til innkjøp av i anledning denne spesielle turen. Den gamle fiskeren har rigget til krokene med småsei som vi har fisket inne ved kysten samme dag. Seien må være helt blodfersk, forklarte han mens han spyttet overtroisk på fiskekjøttet etterhvert  som han agnet krokene … ellers vil ikke fisken røre agnet. Helst skulle seien vært sprell levende, men det er umulig å holde den levende på den store kroken i mer enn noen minutter uansett, så vi har skjært opp passe store stykker som vi har agnet de nesten tredve centimeter lange krokene med.  Anglene er såpass svære for å kunne holde på de beistene vi håper å fange i dag. Vi har nemlig tenkt oss på storfiske!

Den gamle mannen har fortalt om et eventyrlig fiske etter storkveite som han første gang opplevde for mange år siden, da han fremdeles var blottende ung og det ennå fantes fisk i havet, dengang hver eneste lille fjordarm og vik og bukt nærmest kokte av fisk, og det var liv og røre og ståk og ståhei overalt i hvert eneste lille fiskevær langs kysten av Nord-Norge. Før invasjonen av rederiselskapene fra Vestlandet som med sine penger, makt og forbindelser i departementene tiltusket seg alle de feiteste kvotene slik at de lokale nordnorske fiskerne ble tvunget til å selge båtene sine og ble henvist til pensjon og deretter utropt til sleske trygdemisbrukere og parasitter, hånet og foraktet av resten av landet … mens de var nødsaget til å betrakte disse fremmede fiskerne som hensynsløst tilranet seg ressursene deres, der de sopte fjæresteinene reine rett utenfor stuedørene deres og ødela havbunnen og dens økosystem med sitt vitenskapelig avanserte og kostbare utstyr i millionklassen. Utstyr som likevel ikke var avansert nok til å kunne skille mellom fangstverdig fisk og andre arter, slik at mesteparten av fisken de fanget ble kastet på havet igjen. Ikke engang denne avfallsfisken torde lokalbefolkningen å utnytte, om de nå hadde ønsket det … de fikk til og med bot av myndighetene for å dra på sjøen og skaffe seg fisk til egen husholdning, i sine egne lokale farvann.

Men slike korrupte myndigheter som danset slavisk etter storkapitalens pipe eksisterte ikke på den tiden da Eilert vokste opp og fikk sin utdannelse i livets skole som fisker langs Finnmarkskysten og Lofoten, der han som en av de få heldige utvalgte ble innviet i det edleste og mest hemmelighetsfulle av alt fiskeri, jakten på de mystiske og sagnomsuste, og i manges øyne hellige storkveitene. De ble betraktet som hellige og skjenket dem fra Gud fordi inntektene fra en eneste slik fisk kunne redde en fattig familie fra armod og nød gjennom en hel vinter. Disse fiskene fanget de ikke på grunt vann på line, såkalt kveitevad, som er vanlig i dag, men dorget etter dem med utstyr som gikk flere hundre favner ned i dypet. Det er på svartdjupet, på dypt vann langt utenfor kysten de virkelig store kveitene beveger seg, sier han, det er der kolossene ferdes, kveiter på flere hundre kilo. Det går hardnakkede rykter i de gamle fiskermiljøene om gigantiske kveiter på over fem hundre kilo, ja helt absurde størrelser på nære tonnet, men den gamle mannen fra havet har bare smilt lurt i skjegget hver gang jeg har spurt om dette. Ikke at jeg tror noe på det selvfølgelig, den offisielle verdensrekorden er jo så vidt jeg vet en kveite på noe over 350 kilo.

Jeg går inn i styrehuset og skjenker meg en kopp kaffe fra den gamle svarte kjelen som alltid står og varmer seg på ovnen. Eilert takker ja da jeg spør om han også vil ha. Han smiler og stirrer med våkne, ivrige øyne ut av vinduet. Synet av den niseflokken har visst kvikket ham opp.

–Du Eilert … er det virkelig sant det de fortalte, de fiskerne i går … at det finnes kveiter på opptil ett tonn? spør jeg. Gamlingen har nesten ikke ytret et ord på turen ut til fiskefeltet, men den siste timen har han tødd opp og blitt litt mer snakkesalig, så jeg benytter sjansen til å fritte ham ut om dette temaet nå når han virker å være i godlune. Eilert klør seg bak øret og smatter med tynne lepper på pipa.

- Mjaaaa … det sies no så, de gamle dæm påsto så … ja mer enn det og!

-Mer enn ett tonn?! Men hehe … men hvordan går det an? Vitenskapen har vel aldri registrert så store kveiter?!

-Næi … he videnskaben? Næi mæn deinn videnskaben har nok ikke målt ailt. Langtifra aillt…

-Nehei?

-Næi. Deinn har nok aldri målt troillkveita…

-Trollkveita?

-Troillkveita ja. De gamle troillkveiten dæm fins kanskje enda der nede i djupet. Mæn kor, det e det ikke mange forunt å vite…

-Men vet du det Eilert?

-Næææi. Ingen vet nok helt sikkert kor troillkveita står i dag. Om ho fremdeles fins da. Mæn vi vet jo kor ho brukte å færdes.

-Og dit har du altså tenkt å ta meg med i dag?!

-Ja vi e jo der snart.Vi kommer siganes over sælve Betlehemsdjupet kvært øyeblikk som heilst no. Mæn bli no bare ikke skuffa. Troillkveita fins nok ikke mere, og om ho fins, så blir det nok ikke vi to som skal fange ho. Mæn det fins jo andre store kveite. På to-tre hundre kilo. Det hoill væl for dæ det kainnheinne?

-Joda hehehe! sier jeg. – Det er klart, to tre hundre kilo??? Det er jo drømmefisk det og!

I  vår tid går det år og dag mellom hver gang noen lykkes i å lure noen av disse kjempefiskene på over to hundre kilo, forteller den gamle mannen, og de står bare på visse steder til visse tider av året, når strømforhold og temperatur og næringstilgang og andre betingelser er helt perfekte. Ellers svømmer de over hele Norskehavet på jakt etter føde mellom forskjellige jaktmarker der byttedyrene deres befinner seg. Svært få mennesker i moderne tid har kjennskap til disse gamle nedarvede fiskeplassene og på hvilke tidspunkter de store fiskene oppholder seg der. Det stedet vi skal til nå er ifølge Eilert den mest legendariske og myteomspunne av alle kveitdjupene utenfor Finnmark, det såkalte Betlehemsdjupet. Det var der den berømte Mariakveita ble fanget på selveste julaften 1879. Alle de store kveitene er hunner, og den fikk navnet sitt fordi den ble fanget på Kristi fødselsdag, akkurat idet en av fiskerne leste Juleevangeliet og historien om Jomfru Maria og Jesusbarnet. Og siden fikk også Betlehemsdjupet sitt navn etter denne hendelsen. Det var egentlig strengt forbudt å fiske denne dagen, men båtlaget hadde blitt drevet ut av kurs av en storm som hadde vart i flere døgn og gjort at de hadde kommet ut av tellingen med dagene der i vintermørket og snekovet, så de slapp straff for denne forbrytelsen … især ettersom de hadde denne fantastiske og hellige fisken med seg, som presten og lensmannen beslagla nesten halvparten av. Legenden forteller at denne kveita veide over halvannet tonn … og bare hodet veide over tre hundre kilo. Brusken fra dette hodet ble fordelt mellom alle fiskerne i båtlaget, til hell og lykke for framtidige  ekspedisjoner … og Eilert viste meg stolt en slik bit med brusk som angivelig stammet fra denne kveita, og som han var overbevist om var årsaken til all den fiskelykken han hadde opplevd siden han fikk dette bruskstykket i sin ungdom. Men jeg måtte love på tro og ære og til og med  sverge på Bibelen at jeg  ikke skulle fortelle dette til noen utenforstående, især ikke posisjonen til Betlehemsdjupet.  Hvilket han ikke trengte frykte, ettersom jeg ikke har den minste peiling på å anslå posisjoner på havet. I dag er disse kunnskapene om både Betlehemsdjupet og de andre kveitdjupene godt bevarte hemmeligheter hos bare en liten gruppe blant den eldre garde av fiskere og noen få av deres etterkommere, folk som fremdeles lever av og for havet og vet kunsten å holde kjeft om slike viktige og ualminnelige ting. Slike som Eilert.

Og jeg har forlengst oppdaget at han er noe av en original, som det går alle mulige rare rykter om … og som jeg har fått den største respekt og aktelse for. I lokalsamfunnet er han kjent som en som har ’’evner,’’ og det går gjetord om hans kunnskaper og dyktighet når det gjelder å helbrede sykdommer og lege skader … og visstnok  er han ikke ukjent med svartekunster og det som verre er heller, etter hva jeg har forstått. Jeg har i hvert fall blitt meget fascinert av ham og den auraen av mystikk og gamle tradisjoner han omgir seg med. Og ikke minst måten han oppfører seg på og den ungdommelige vitaliteten og energien til gamlingen, som kommer til syne i plutselige blaff av aktivitet, midt i hans ellers rolige og nesten sedate væremåte. Han har vokst opp i et lite anonymt og  forblåst fiskevær ute ved Finnmarkskysten, og hele mannen ser ut som en levende klisje’ av en brunbarket, trælete og rynkete sliter av den gamle sorten, en traust og værbitt overlever fra en annen tidsepoke … fra en tid da folk livnærte seg mer eller mindre direkte av det havet og naturen skjenket dem.  Han er antakelig nærmere åtti år gammel, men beveger seg likevel  som en ungdom med sin magre og senesterke kropp der han flyr omkring i båten og ordner og styrer og sørger for at alt fungerer som det skal. Ikke bare utseendet og væremåten har han til felles med Hemingways romanhelt, han er også berømt i nærmiljøet for sin evne til å finne storfisken, og langs nesten hele norskekysten går det vandrehistorier om ham og hans usedvanlige bedrifter på havet. Og noen av disse historiene skal visstnok til og med være sanne…

Selv gir den gamle mannen fra havet inntrykk av å være av den mutte og avslappede typen og sier ikke så mye, og vi har knapt nok snakket sammen på turen ut til fiskefeltet. Jeg har oppdaget at han kan gå i timesvis uten å si et eneste kløyva ord, og virke helt tilfreds og harmonisk med det. Sånn blir det vel med mennesker som er mye for seg selv, slik han åpenbart er når han nesten hver dag drar alene ut på sjøen med båten sin. Skjønt dagen før hadde han vært langt mer snakkesalig, da vi satt i lystig samvær med noen andre fiskere av den eldre garde fra hjembygda hans. Da fikk jeg lokket noen historier fra gamle dager ut av ham, etter først å ha skjenket ham i passe humør med noe fluidum av det slaget som pleier å løsne på tungebåndene til folk. Da fortalte han sagn og eventyr fra en annen, forlengst forgangen tid, dengang folk levde nærmere naturen og delte hverdagen med hulder og skrømt og andre underlige vesener fra andre verdener, verdener som forlengst er forsvunnet fra den virkeligheten det moderne menneske befinner seg i, men som fremdeles er levende for slike mennesker som den gamle mannen fra havet. I alle fall i minnet. Ja for meg hørtes det i hvert fall ut som eventyr, med tusser og troll og gjenferd, drauger og dauinger i spøkelsesbåter som lokket folk ut på sjøen og druknet dem ute i tåkehavet og lignende uhyggelige skrøner så det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Men den gamle mannen  fortalte disse historiene så levende og med slik inderlighet og alvor at det nesten virket som om han trodde på dem selv. Mer enn en gang kjente jeg hvordan uhyggen rislet langs ryggraden, og kikket meg uvilkårlig rundt … som om de skikkelsene han fortalte om virkelig eksisterte og var der i rommet eller kanskje utenfor huset. Han gikk den godeste Jonas Lie selv i næringen når det gjaldt evnen til å berette skumle og uhyggelige historier fra Nord-Norge … og da jeg utpå morgenkvisten gikk hjem til rommet mitt på det lille hotellet var det som om omgivelsene hadde forandret litt karakter, som om selve fjellene og vågen og sjøen hadde fått noe farlig og skjebnesvangert over seg …

Nå har han altså latt seg overtale til å ta meg med ut på den hemmelige fiskeplassen mot en heller symbolsk betaling for leie av ham og båten, tusen kroner for et helt døgn inkludert proviant og drivstoff.  Pluss at jeg kan beholde hele fangsten selv. Han har latt meg forstå at han har tatt meg med kun som en gest overfor meg, fordi han har skjønt at jeg har en genuin lidenskap for fiske og dyp respekt og beundring for de tradisjonene og kunnskapene  mennesker som ham representerer. Dette er aller første gang han har fraktet noen for betaling ut til et fiskefelt, for ikke å snakke om til selveste Betlehemsdjupet … og så en søring som meg attpåtil! Så jeg kjenner meg temmelig beæret over å være en slik utvalgt person. Ikke engang min far, som også er lidenskapelig sportsfisker og en gammel bekjent av Eilert, hadde han latt vederfares en slik ære og privilegium.

Noen minutter senere setter Eilert kaffekoppen fra seg og erklærer at vi har nådd fram til begynnelsen av det legendariske Betlehemsdjupet. Spent går jeg bak til hekken og sjekker stengene igjen. Vi drar inn snørene og setter nytt agn på hver vår krok og hiver dem ut i vannet et stykke bak propellen og gir ut et par-tre hundre meter med line . Jeg vil at alt skal være i hundre perfekt stand nå når vi har begynt å fiske for alvor over det berømte kveitedjupet Eilert har fortalt så mye om. Jeg står en stund med stanga mi og sjekker snøret og snella og forsøker å få et inntrykk av forholdene her når det gjelder strøm og andre ting. Jeg ser ned i det mørke mystiske dypet. Her gjemmer det seg altså skapninger som få nålevende mennesker har anelse om eksistensen av. Og nå skal altså kanskje jeg innvies i disse hemmelighetene.

Det skjer ingenting uvanlig den første halvtimen, så jeg setter meg sammen med Eilert på bakdekket og plasserer stanga mi i et stativ som er boltet fast til dekket. Han har allerede satt sin stang i et lignende stativ. Deretter sitter vi bare og koser oss med en pils i hver vår stol og slapper av og nyter det fine været, mens båten fisker av seg selv der den siger fremover i sakte dorgefart. Slik går omtrent en time. Cirka hvert femte minutt går Eilert inn i styrehuset og korrigerer kursen. Radioen står på, de spiller noen felelåter og eldre norsk folkemusikk som vi lytter til med et halvt øre. I flere timer skjer det ingenting, og vi sitter etterhvert bare og døser, og jeg dupper av et par ganger og drømmer at jeg er på fisketur utenfor Cuba sammen med Hemingway og ei blå papegøye som sitter oppe i mastetoppen og synger arier og spiller hardingfele.

Plutselig høres et høyt hvin fra den ene stanga, mens mange titalls meter med line raser ut!
Jeg kvekker til og bråvåkner opp fra drømmen og kikker meg omkring. Lynraskt går det opp for meg hva som har skjedd og jeg hopper bakover og griper tak i stanga mens jeg forsøker å bremse på utrusningen av snøret …  samtidig som den gamle mannen fra havet farer inn i styrehuset og snur båten nesten helt rundt mot styrbord og gir full gass framover. Stanga bøyer seg faretruende ned mot sjøen og står i nesten 180 graders bue. Jeg tror ikke mine egne øyne. Jada det er ingen tvil, vi har en sværing på kroken! Og så på aller første nappet da!

-Dæven Eilert den er jo helt enorm jo! roper jeg. Se på stanga!  -Juhuhuuu nå har vi fått selveste trollkveita på kroken!

–Det får æ no inderlig ikke håpe! ler den gamle mannen. –For da kommer ho nok tel å trække hele båten me sæ ned i djupet hæhæhæ!

Jeg holder stanga med begge hender mens fisken der nede i dypet av alle krefter forsøker å slippe løs fra den dødsfellen den har gått i. Kveita må sikkert veie langt over hundre kilo etter tyngden og presset på stanga å dømme. Det kjennes nesten som om kroken sitter fast i bunnen, og jeg ville trodd det også … hadde det ikke vært for de energiske utrusningene som uten noen som helst tvil beviser at  kroken sitter i en levende skapning. Dette her var pinadø helt storartet … Eilert viser seg sannelig å være mann for sitt ord. Jeg fryktet at han kanskje bare var enda en av disse løgnerne, storskryterne og fantastene som denne landsdelen er så full av, men nå gjorde han virkelig et storveis inntrykk! Jeg har vært ivrig hobbyfisker i mange år, men sannsynligvis aldri noensinne hatt en større fisk enn dette på kroken. I hvert fall ikke i hjemlige norske farvann. Nei … ikke i Stillehavet eller Mexicogulfen heller, det er åpenbart at denne her kommer til å slå alle tidligere personlige rekorder. Hvis jeg bare får den opp da, vel og merke! Det rykker og hyler i snella og jeg har min fulle hyre med å klare å holde en slags kontroll på det som skjer under de villeste utfallene, enda både stanga og stolen jeg sitter på er boltet fast til båten.  Engstelig ser jeg at stanga mange ganger vrir og  bøyer seg så jeg er sikker på at den kommer til å brekke, ofte er tuppen nesten helt nede i sjøen … og det synger og hviner sånn i snøret innimellom at jeg er nesten overbevist om at det kommer til å ryke.

Heldigvis er den gamle mannen fra havet vant til å takle slike situasjoner og manøvrerer båten så smart og dyktig at likemeget hvilke utfall den enorme fisken gjør, så greier han sånn noenlunde å følge dens bevegelser og redusere effekten av dens utrusninger og villskap. Jeg roper bekymret til Eilert at han må styre båten enda mer fleksibelt etter fiskens utfall slik at snøret ikke kontinuerlig utsettes for dette voldsomme presset, men han kauker tilbake at vi er nødt til å holde et visst press på kveita i begynnelsen og utmatte den, ellers får den spillerom til å gå hvor den vil og det vil øke sjansen for at den sliter seg.  Det lyder fornuftig nok, så jeg sier ikke noe mer. Fiskeutstyret har jeg bestilt over Internet fra et firma i Karibia som har spesialisert seg på havfiske, og det er dimensjonert for storfiske etter marlin og sverdfisk og hai, fisk på opptil to tonn, men likevel frykter jeg for at snøret skal ryke. Under de verste anfallene til fisken duver hele båten og akterenden er nesten nede i vannet!

Men merkelig nok holder lina, og etter et par timer har jeg fått inn såpass mye med snøre at kveita ikke kan være mer enn cirka hundre meter fra båten. I mellomtiden har den gamle mannen fra havet tatt inn den andre stanga slik at snørene ikke vikler seg inn i hverandre.  Han setter maskinen på tomgang så båten står helt stille, for ikke å skremme fisken unødig med lyden av en rusende motor og en propell som lager masse uro i vannet. Det er ikke stort mer han kan bidra med, nå er det min dyktighet med stanga som vil avgjøre hva som skal hende. Jeg kjenner hjertet hamre i brystet av forventning over hva som kommer til å skje snart. Nå kommer det mest kritiske øyeblikket under hele kampen. Når kveita nærmer seg overflaten og snart ser båten, risikerer vi at den rammes av panikk og med sine siste krefter greier å slite seg løs. Hvor mange store fisker har jeg ikke mistet i akkurat denne kritiske fasen … det må være flere titalls sikkert.  Bare den ikke slipper nå! Dette er den største fisken jeg noengang har hatt på kroken, og jeg gleder meg allerede til å komme på land og vise fram dette eventyrlige trofeet! Bare den fuckings kødden for guds skyld ikke sliter seg! Kjære Jesus i himmerike, ikke la den stikke av nå! Så lover jeg på ære og samvittighet at jeg skal tro på deg heretter.

Med ett blir snøret helt slapt…

Hva faen?! Hva er det som har skjedd? Vi bøyer oss fram og kikker med bekymrede øyne over relingen, forberedt på det aller verste. Lina bukter seg i små hvirvler nedover i dypet. Nei hva i helvete?! NEI?! Det er ikke mulig vel?! Er det virkelig det som har skjedd? Jeg kan ikke tro min egen uflaks. Men det er helt tydelig at vi faen meg … at vi har MISTA den fantastiske fisken?! Både mannen fra havet og jeg banner og stønner høyt av skuffelse og jeg dundrer neven i skutesida så smertene iler oppover armen.

Den gamle mannen tar av seg lua og klør seg i skallen og kikker med en lett misbilliget mine utover havet. Så ser han på meg med et trøstende blikk.

-Jaja, det e no sånt som skjer. Ingenting å gjøre med det. Æ mesta en sværing i syvogfæmti som va einda…

Mer rekker han ikke å si før jeg ser stanga bøye seg igjen og snøret skjære med et hysterisk hvin gjennom sjøen og rase ut i enda villere hastighet enn før! Og så … så ser vi ett eller annet bryte havoverflaten og bukte seg opp i lufta omtrent femti meter bak båten og falle ned i sjøen igjen med et enormt plask. Vannspruten står nesten helt bort til båten!

- Hva i hællv … så du den eller?! ropte jeg og kastet meg over  stanga. -SÅ du den eller Eilert? -Den er jo faen meg … det er helt … helt utrolig!

Jeg vet ikke om det var øynene som spilte meg et puss, men jeg mente bestemt at jeg hadde sett et uhyre av en fisk på nærmere fem meters lengde. Jeg kjente hjertet nesten stivne i brystet mitt av sjokk ved synet av den usannsynlige  fisken … og begynte straks å betvile det jeg hadde sett. En fem meter lang kveite? Nei det kunne selvfølgelig  ikke være mulig. Hva var dette for noe?

Snøret raser nå ut igjen i like stor hastighet som før, inntil det nesten ikke er mer igjen på snella. Heldigvis stanser fisken like før alt snøret er ute, og jeg får snart halt noen meter inn igjen. Deretter makter jeg å buksere den litt nærmere båten. Men så finner den nye krefter og ruser ut igjen. Slik går over en time. Svetten driver av meg, og til slutt er jeg så sliten og støl i armene at jeg er nødt til å be den gamle mannen fra havet om å overta stanga. Han slåss med fisken i en halv times tid inntil jeg føler meg klar til å ta over igjen. Etter ytterligere tre timer med intens kamp og utallige unnslippelsesforsøk og desperate manøvre virker det som om kjempen endelig er i ferd med å tappes for sine siste krefter, og den gjør nå bare sporadisk og halvhjertet motstand. Det er tydelig at den er helt utslitt.

Vi har i fellesskap greid å manøvrere den helt nær båten, den er bare et titalls meter unna nå, like ved overflaten, og den virker helt rolig og ettergivende. Hva slags monstrum kan det være, tro? Det kan nok likevel ikke være noen kveite? Nei det er i hvert fall helt utelukket. Denne fisken er alt for stor til å kunne være det, det er vi enige om. Vi fleiper med at det må være uhyret fra Loch Ness som har forvillet seg ut til Finnmarkskysten.  Eller en av slektningene dens.  Eller den berømte Midgardsormen. Men seriøst så tror vi at det må være en håbrann eller ei brugde, noen annen mulighet ser vi ikke. Men brugda spiser jo bare plankton, så vi regner med at det mest sannsynlig må være håbrann. Men håbrann så langt nord? Og ikke blir den vel så stor heller, og så seig og sterk og stridslysten? Jeg har aldri hørt om en håbrann som oppfører seg slik som den vi nå har fått på kroken, i hvert fall. Eller … kan det utenkelige ha skjedd? Er det selveste trollkveita vi har greid å lure til å bite på?!  Er det virkelig det legendariske og berømte sagndyret vi har fått på kroken?! Finnes det noe slikt? Var det ikke bare fantasier og eventyrhistorier når de gamle fiskerne insisterte på at det finnes kveiter på over tonnet? Spente kikker vi i retning monsteret etter hvert som det nærmer seg. Nå er det like ved båten.
Den gamle mannen gjør vinsja klar slik at vi kan få heist beistet ombord. Nå er det like ved rekka … og der ! Der dukker det opp til overflaten!

Men hva i  … hva i helvete er dette for noe??!!

Jeg kikker ned i vannet og skvetter uvilkårlig til og rygger tilbake og holder nesten på å dette på ræva på dekket av overraskelse. Eilert og jeg kikker på hverandre. Åpenbart er han like sjokkert som meg. Øynene holder på å trille ut av skallen på mannen, så stivt og forbløffet er blikket hans der han stirrer på monsteret. Så drister jeg meg fram igjen, for å ta fangsten vår nærmere i øyesyn og forsikre meg om at jeg har sett riktig.  Ja det er ingen tvil, jeg har verken hallusinasjoner eller blir spilt et slags fata morgana-puss av naturen. Et stygt, hårete levende vesen av helt ubestemmelig art åpenbarer seg ved båten og dupper tungt og ubevegelig i sjøen inntil skøytesida. Det er minst fire meter langt og stikker cirka tre meter ned i vannet fra overflaten … og har en triangulær form, med lang svart krøllete pels som dekker nesten hele kroppen, og en slags glippe på midten. Hva i all verdens rike er dette? Den gamle mannen og jeg fortsetter å stirre på dette underlige dyret, mens vi går litt unna relingen i tilfelle det skulle skje noe. Vi blir bare stående i lang tid, nesten som hypnotiserte, og glo på det utrolige vesenet som har kommet  opp til overflaten.

-Eilert? Hehe … hva er det der for noe? utbryter jeg omsider og ler nervøst. -Har du sett noe sånt før?

-Nei æ ane ikke ka det e ! sier den gamle mannen fra havet og rynker øyenbrynene. -Mæn kutt lina for hælvete! Med en eneste gang. Det dærran jævelskapet, det må jo være draugen sjøl.

-Hæ?! Neineinei … kutte lina??!! protesterer jeg. Det har begynt å demre  for meg hvilken fantastisk biologisk sensasjon vi åpenbart har kommet over. -Vi må jo ta den på land Eilert! Det her er jo en ny og helt ukjent fisk! Det må være en helt fremmed art som ingen har sett før.

–Det gjer æ fan i! Bare kutt han laus og få det hælvetesskapet vækk før det skjer nokka!

–Nei ikke faen! Kanskje vi kan tjene masse penger på den?! Se på den fisken da mann! Dette herre her … det er jo en verdenssensasjon!

-Nei vi må skjære han laus! protesterer den gamle mannen. -Det e væl han gammel-Erik sjøl  du har fådd på kroken!

-Han gammel-Erik sjøl? ler jeg og aper etter den forferdede minen til Eilert. -Hehe hva er det du tøver med Eilert?! Det er jo bare en primitiv fisk som ikke kan gjøre oss noe. Se på den da, den er jo nesten dau allerede!

Jeg pirker forsiktig borti monsteret med langkleppen. Det rører seg ikke. Det er helt innlysende at vi har kommet over noe som ingen mennesker har sett før og som er helt ukjent for vitenskapen. Dette vil jeg ha med meg på land, slik at alle kan se hva vi har fått, come hell or high water. Dette kommer vi jo til å bli berømte for, og sikkert håve inn masse penger på i samme slengen. Aldri i livet om jeg lar en slik sjanse gå fra meg! No way!

-Jeg har jo leid båten på den betingelse at jeg kan beholde  fangsten, det var jo det som var avtalen, Eilert. Så den fisken her … den skal jeg ha med meg på land uansett. Uansett hva faen som hender … OK?! sier jeg og stirrer den gamle mannen med et bestemt blikk inn i øynene. Den gamle mannen stirrer like bestemt tilbake, men slår så oppgitt ut med hendene når han forstår at jeg ikke har tenkt å gi meg.

- Jaja fan heiller da! Du får bare ta han med dæ da! Men du har ansvaret hvis det skjer nåt, det sir æ da bare! Vi får surre nokka tau roint han og slepe han inn te land.

-Nei nei nei, det går ikke! Vi må heise den opp på dekket. insisterer jeg. -Hvis vi har den slepende etter båten risikerer vi jo at den kvikner til og sliter seg.

-Nei æ tar han fan ikke opp i båten! Vi vet ikke kaes skapning det hær e.  Kæm som vet ka deinn e i stand tel å gjøre mot oss? Deinn kan jo være livsfarlig.

-Farlig, den er jo nesten stein dau jo?! sier jeg og peker på den utkjørte fisken igjen. -Se på den da, den er jo helt livløs. Nei vi kan ikke ta sjansen på å ha den hengende etter båten og kanskje miste den,  vi må heise den opp på dekket. Det er eneste muligheten. Vi bare surrer den fast til dekket, så den ikke kan røre seg. Enkelt og greit. OK? Jeg skal gi deg halvparten av penga når jeg selger den, det lover jeg deg. Vi kommer til å bli peise søkkende rike nå Eilert! Vitenskapsfolk over hele verden kommer jo til å overby hverandre i kampen for å sikre seg den godbiten her, det skjønner du vel? Og vi kommer til å bli verdensberømte begge to!

Den gamle mannen sier ikke noe mer, han bare gnir seg ettertenksomt over haka og grunner over dette en stund, så nikker han sakte på hodet og peker mot fisken, som om han advarer den mot å finne på noe tull.

-Good man! Det var jo det jeg visste at du er vel ikke den som lar en sånn fantastisk sjanse gå fra deg! roper jeg begeistret og klapper Eilert anerkjennende på skulderen. Jeg vikler ved hjelp av langkleppen en lang solid trosse i mange vinkler på alle bauger og kanter rundt beistet inntil det er forsvarlig sikret, og ber ham så om å starte vinsjen. Med nølende og motvillig mine gjør han som jeg ber ham om. Sakte kommer monsteret opp av sjøen, mens det såvidt vrikker og rugger slapt på seg der det henger etter vaieren. Vannet drypper tungt av de sorte hårene ned på de grå slitte dekksplankene. Det er bare behåret på oversiden, rundt den lange glippen … ellers er det helt hårløst, registrerer jeg. Forsiktig manøvrerer jeg vinsjen slik at fisken kommer uskadd og i god behold opp i båten. Når vi har fått den ned på dekket blir den liggende og surkle og hvese og liksom hive og snappe  litt etter pusten, nesten som en alminnelig fisk gjør når den er ute av sitt rette element. Så rister den kraftig på seg slik at vaieren som jeg har viklet rundt den løsner og faller av. Dette var ikke helt etter planen, men jeg får forsøke å surre den fast etterhvert, når den er blitt litt roligere. Men kanskje blir det ikke nødvendig … muligens var det bare en slags dødskramper som raste gjennom kroppen på den, for den virker helt rolig nå. Jeg tar langkleppen og stikker den inn i kjeften på uhyret og lirker løs kroken, deretter presser jeg kleppen mot siden på monsteret for å sjekke hvilken form det er i, om det er levende eller dødt. Det reagerer øyeblikkelig ved å hvese hissig og glefse etter kleppen! Jeg skvetter til av skrekk og hopper et par skritt tilbake. Wow! Det er langtifra døden nær nei! Jeg tør ikke forsøke å reime det fast til dekket ennå siden det er så aggressivt, det får vente til senere. Siden det ikke har noen lemmer er det uansett usannsynlig at det skal greie å buksere seg over den nokså høye relingen og unnslippe.

Den gamle mannen formelig hopper inn i styrehuset og setter full gass på skuta, rett inn mot nærmeste havn. Det har plutselig begynt å blåse, og illevarslende svarte skyer tårner seg opp over horisonten. Bølgene skummer allerede hvite rundt båten.
Jeg tar noen bilder av fangsten vår med kameraet på mobiltelefonen, men holder meg ellers inne i styrehuset jeg også, for jeg føler meg så langt fra trygg på den uvanlige gjesten vi har invitert opp i båten, jeg må innrømme det. Jeg ber Eilert om å gi full pinne inn mot land slik at vi kan komme oss i trygghet med trofeet vårt fortest mulig, og han setter alle kluter til på maskinen så hele båten rister av påkjenningene. Men den gamle avfeldige skøyta er kul umulig å presse opp i mer enn ti-tolv knop, så det kommer til å ta flere timer før vi er i havn.

Med jevne mellomrom går jeg ut og sjekker helsetilstanden til sjømonsteret, og hiver noen bøtter vann over det, og drister meg til å kaste noen bøtter inn i kjeften på det også, i tilfelle det puster med gjeller. Kanskje det er mulig å holde det i live til vi kommer på land? Da vil vi sikkert få enda mere penger for det. Kanskje vi kan selge det til et akvarium i USA og få millioner av kroner? Jeg vil i hvert fall gjøre mitt beste for å holde det i live til vi får solgt det. Men det ser ved nærmere øyesyn ikke ut til at det har gjeller. Kanskje er det en slags hval eller pattedyr som kommer opp til overflaten for å puste. Hvis det har lunger, så burde det absolutt være mulig å holde det i live inntil vi har overlatt det til vitenskapsfolkene, i hvert fall hvis jeg sørger for å holde huden dets konstant fuktig.

Etter et par timer har vi kommet såpass nært land at vi har oppnådd forbindelse via mobiltelefonnettet, og jeg går ut og filmer uhyret igjen med videoen på mobiltelefonen. Deretter ringer jeg opplysningen og får nummeret til NRK og TV2 og alle de største internasjonale TV-stasjonene. Så sender jeg bildene og videosnutten med tilbud om enerett til å filme uhyret og intervjue oss når vi kommer på land. Den som byr høyest får tilslaget, og budet starter på fem hundre tusen kroner.  Men fem hundre tusen er jo selvfølgelig bare småpenger for en sensasjon som dette, bare en slags teaser … jeg regner med å håve inn fem millioner bare på filmrettighetene. Minst! Og så kommer selve salgssummen. Hvis den holder seg i live regner jeg med å håve inn minimum tyve-tredve millioner kroner. Det er i hvert fall det jeg fantaserer om, og jeg har allerede så smått begynt å legge planer for hva jeg skal bruke pengene til. Hus ved Key West i Florida og en cabincruiser med proft havfiskeutstyr er noe jeg helt sikkert kommer til å investere i. Og en skikkelig fet sportsbil og en BMW motorsykkel hadde naturligvis også vært gildt å ha. Kanskje til og med en egen liten øy i Karibien, de er visst ikke så dyre.

-Nå blir vi rike, Eilert! sier jeg. -Nå kan du kjøpe deg ny båt istedetfor det gamle ruklet her!

-Tja æ vet no ikke det hehehe! Du sælge ikke skinnet før bjørnen e skotten no da? Jaja vi får se…

-Hva tror du det er? spør jeg. -Du som er gammel fisker, har du aldri hørt om noe sånt som dette her før?

-Aldri! forsikrer den gamle mannen. -Det der troillet der, det e nok nokka som tilhøre fortida, nokka som man har trudd har vært utdødd, og som så vise sæ å æksistere i verden allikavæl. Akkorat som det dærran uhyret i Loch Ness hehe!

-Ja mulig, det ble jo oppdaget en urfisk for noen år tilbake som vitenskapen regnet som utryddet. Men jeg synes allikevel at jeg har sett noe lignende før. sier jeg. -Det er noe det minner meg om…

Jeg går ut av styrehuset for å ta det underlige dyret nærmere i øyesyn igjen. Det rører på seg når jeg kommer, og åpner langsomt sprekken som går tvers over kroppen på det, liksom det hiver etter pusten. Det virker faktisk som om det har kviknet litt til. Det er virkelig gode nyheter, det betyr at vi vil få mere cash for det!
Jeg ser noe lyserødt inni sprekken, en type vev som ikke ligner på huden ellers. Sprekken ser ut som en slags munn, med store innvendige lepper. Tydeligvis er det gjennom denne åpningen dyret tar til seg næring. Jeg roper på den gamle mannen at han må komme ut og se han også.

-Minner det deg ikke om noe? sier jeg og peker mot uhyret.

-Når du sir det så, sier han og gnir seg usikkert over haka. -Æ syns æ har sedd nokka som ligne ja, men æ greie liksom ikke helt å plassere det.

I det samme slår en voldsom bølge over båten, og både den gamle mannen fra havet og jeg mister fotfestet og blir kastet framover mot monsteret! Idet den gamle mannen treffer uhyret, åpner det lynraskt sprekken og glefser ham i seg i et eneste jafs! Jeg hører ham skrike av angst inne i monsteret i noen sekunder, så blir det stille. Jeg tror nesten først ikke det jeg har vært vitne til, og roper navnet hans flere ganger i håp om at jeg har sett feil og at han befinner seg ett eller annet sted bak monsteret. Men det kommer ikke noe svar. Skrekkslagen forsøker jeg å krype vekk fra denne  farlige situasjonen, men dekket er såpeglatt av alt slimet vesenet har utsondret og bølgene får båten til å hive sånn på seg at jeg ikke klarer å bevege meg framover og bort fra uhyret. Jeg klamrer meg til en taukveil som ligger på dekket bare en meter unna, men tauet er ikke festet til noe, så jeg makter ikke å dra meg i sikkerhet. En ny bølge kommer og slenger meg nærmere monsteret … og til min forferdelse ser jeg at det hugger til og griper tak i foten min!  Halvparten av det venstre beinet mitt er allerede inne i sprekken. Jeg prøver desperat å sparke meg løs, men blir bare liggende og kave hjelpeløs i det glatte sekretet som skapningen har utstøtt, og skriker av angst og forferdelse. Det ser ut som om dette er slutten! Jeg slår og sparker fortvilet med den frie foten mot monsteret, uten at det reagerer. Jeg skriker igjen, et skrik fylt av en desperat og bunnløs redsel, men denne gangen også med aggresjon og hat mot monsteret. Skal jeg virkelig dø på denne måten, spist opp av dette primitive og ukjente vesenet fra dypet?! Det var så absolutt ikke slik jeg så for meg situasjonen da jeg la ut på fisketur med den gamle mannen fra havet i morges. Aldri hadde jeg drømt om at noe så vanvittig som dette skulle skje, at jeg  bare noen timer senere skulle befinne meg i en kamp på liv og død med et sjømonster!  Og så utrolig vondt det gjør i benet! Først nå kjenner jeg den forferdelige smerten. Det er helt uutholdelig. Klynkende og skrikende sparker jeg fra igjen med den frie foten min, men monsteret klemmer bare enda hardere fast rundt venstrebeinet.

Men det gjør merkelig nok ikke mer enn det. Det ligger helt ubevegelig og prøver ikke å sluke meg. Det virker som om det bare vil holde meg fast. Kanskje det allerede er mett etter å ha spist den gamle mannen og nå bare vil holde meg fanget inntil det blir sulten igjen. Eller til Eilert er presset så langt ned i magesekken at det blir plass til meg også. Hvor lang tid vil det ta tro? Sikkert mange minutter, i hvert fall. Jeg fatter med ett nytt håp ved disse tankene. Ja håpet vokser seg med lynets hastighet så sterkt at jeg nesten ikke kjenner smertene mere. Kanskje jeg kan greie å lirke foten min løs etter en stund dersom uhyret slapper av eller sovner, og komme meg inn i styrehuset og få tak i haglen.

Plutselig hører jeg et skrik og ser opp mot himmelen. En hvit sjøfugl, en såkalt havhest,  flyr over båten og skygger et øyeblikk for solen. Dette er en art stormfugl som ligner en måke og som aldri drar til lands annet enn for å ruge ut unger. De er alltid i luften og sover visstnok til og med på vingene. Av en eller annen grunn blir jeg sittende og følge den i flukten. Aldri har jeg sett en finere fugl. Så elegant den flyr der oppe, der oppe i friheten. Med ett går det opp for meg hvor dyrebart livet er, og hvor heldig den havhesten er.  Det er liksom jeg først nå, ved avgrunnens rand, forstår hvor verdifullt og uerstattelig livet er. Aldri har jeg forstått dette så klart og sterkt som nå. Og aldri har jeg vært mer innstilt på å kjempe for det. Jeg kikker meg rundt på dekket. Mindre enn en meter fra meg ligger jo langkleppen! Ja for faen, der er kanskje redningen!  Jeg bøyer meg fram og får tak i kleppen og stikker den av alle krefter  inn i kjeften på udyret. Jeg vrikker og vrir desperat på den i håp om at vesenet vil slippe taket i foten min. I stedet reagerer det med vilt raseri og river kleppen fra meg og slenger den bortover dekket, og rugger og kaster deretter så voldsomt på seg at foten min kommer enda lengre inn i svelget. Leppene dets beveger seg allerede over underlivet mitt. Skrekkslagen skjønner jeg at det er i ferd med å sluke meg … at jeg skal dø nå.

Med ett ringer telefonen! Den skarpe ringelyden får uhyret til å skvette av overraskelse, og det slenger sånn på seg igjen at jeg nesten får foten løs fra kjeften. Med et vilt og fullstendig irrasjonelt håp om redning, håp om at andre mennesker hundrevis av kilometer unna kan redde meg, fisker jeg med skjelvende hender mobilen fram fra lomma og svarer. Det er fra NRK i Vadsø. En mann i andre enden prater noe om den filmen jeg har sendt, men jeg avbryter ham straks.

-Hallo! Hallo!! roper jeg hysterisk inn i telefonen. -Dere må hjelpe meg! Jeg er fanget av et sjømonster i en båt utenfor Vardø! Nei det er sant! Det er ikke fake! Det er det samme dyret som jeg sendte opptak av tidligere. Det har allerede drept kameraten min! Det har fanget meg og jeg sitter fast med foten i kjeften på det!

Jeg  trygler mannen i NRK om å varsle redningsssentralen i Bodø slik at de kan sende et helikopter fra Banak og redde meg. Jeg angir posisjonen der jeg tror båten befinner seg. Han lover å kontakte dem med en gang. Deretter setter jeg mobiltelefonen på relingen med kameraet vendt mot uhyret og meg. Hvis jeg blir drept vil jeg at det skal filmes slik at alle kan se hvordan jeg har endt mine dager. Sjøuhyret har heldigvis under hele samtalen ligget passivt uten å foreta seg noe, som om det har lyttet til det jeg har sagt.

Plutselig får jeg en fantastisk ide’ !

Jeg snapper til meg telefonen igjen og slår nummeret til den gamle mannen fra havet. Jeg vet at han alltid har vibratoren på telefonen sin på, fordi han har litt svekket hørsel. Jeg hører telefonen dure med en fjern lyd inne i monsteret, og det reagerer øyeblikkelig!  Det begynner å liksom hive etter pusten og utstøte noen hostende og harkende lyder, og så spyr det opp den gamle mannen fra havet. Akkurat slik jeg håpet på!  Sannsynligvis har vibratoren i telefonen kilt og irritert vesenet sånn i magesekken at det ikke klarte å ha ham i magen lenger. Eller kanskje det har fått smerter av de elektriske signalene fra batteriet eller noe sånt.

Den gamle mannen ligger tilsynelatende livløs på dekket, men så begynner han langsomt og rykkvis å puste igjen. Og nå har jeg fått beinet mitt løs fra kjeften til uhyret også. Med et nytt, brennende håp om å redde livet sparker jeg fra mot monsteret og klarer å komme meg en meter bakover mot styrehuset. Men uhyret bukter seg etter og glefser på nytt tak i foten min. Det utstøter noen ville lyder av triumf og henrykkelse idet det får tak i meg igjen! Å nei … jeg var bare millimetre fra å komme meg unna og redde oss begge to, og så skjer dette?! For en vanvittig uflaks! Men plutselig ser jeg at den gamle mannen fra havet kommer til bevissthet igjen og åpner øynene. Gudskjelov, da kan han løpe inn i styrehuset etter hagla og skyte monsteret. Men fort … fort før uhyret sluker meg! Jeg roper navnet til den gamle mannen. Han reiser seg halvveis opp og tørker vekk slim og rester av monsterets mageinnhold fra ansiktet og ser forvirret rundt seg. Han kikker i min retning, og blikkene våre møtes. Øynene hans er trillende runde … av sjokk virker det som. Så er det liksom han kommer helt til seg selv igjen. Han peker han på meg og setter i en skrallende, fullstendig vanvittig latter! En latter som nesten overdøver maskinen og bærer milevis utover det tomme Barentshavet. Han ler slik at monsteret stanser opp for å liksom lytte, og nesten slipper taket i beinet mitt igjen. Jeg skjønner ikke hva han ler slik av … er han blitt helt gal?

-Gå og hent hagla i styrehuset, Eilert! roper jeg. -Fort deg for Guds skyld!

-Du sku ha sedd dæ sjøl! flirer den gamle mannen. -Du ser ut som et lik i auan hæhæhæ!

Jeg ser forferdet og vantro på ham der han sitter og ler og skratter. Mannen har visst ikke tålt påkjenningene og er helt åpenbart blitt sinnssyk.

-Hjelp meg for faen! Eilert! Skjønner du ikke at vi blir drept begge to nå?! skriker jeg hysterisk.

Den gamle mannen sier ingenting, han slutter å le og ser meg inn i øynene med et merkelig blikk. Ansiktet hans virker helt fordreiet og fremmed. Han ligner slett ikke seg selv slik jeg husker ham. Jeg stirrer  inn i de underlige, fikserte og fremmede øynene hans. Han ser helt annerledes ut nå, akkurat som om han plutselig har kastet masken og blitt en helt annen person. Jeg merker at han prøver å fange blikket mitt og holde det fast med øynene sine, og han stirrer på en grotesk måte på meg med sorte vidåpne pupiller. Jeg senker blikket, jeg klarer ikke se på ham lenger. Jeg har aldri før sett noe så redselsvekkende. Øynene hans er fulle av noe … noe helt uforklarlig og fremmedartet. Et slags mørke fra en annen verden, fra en avgrunn, fra … noe som intet menneske burde se eller vite om.

-Vet du ikke kæm æ e? sier han omsider.

–Hvem du er? spør jeg undrende.

-Ja?

-Ja du heter vel Eilert, så vidt jeg vet.

–Ja det gjør æ. sier han. -Æ hete Eilert ja, og æ har en spesiell forbindelse te dæ! En meget spesiell forbindelse!

-En spesiell forbindelse? Hva mener du?

– Æ e far din. sier Eilert med et merkelig tonefall.

Faren min? Jeg skjønner nå at den gamle mannen fra havet virkelig er blitt spik spenna sinnssyk.

-Men faren min er jo hjemme! I Sandefjord.

–Nei han e ikke den egentlige far din. Det e det æ som e. Og det der … vet du ikke ka det e? spør den gamle mannen og henkaster et blikk mot monsteret. Monsteret setter i et lavt stønn og rister i hele kroppen. Jeg ser på dem begge to. Eilert smiler til meg med sine uutgrunnelige og underlige, fengslende øyne. Blikket hans har skiftet igjen og røper nå en slags forventning. Faren min?! Han er vel ikke faren min?! Enten er den gamle mannen blitt totally uhelbredelig crazy eller så har han en sånn makaber humor at han likevel er gal. Den gamle mannen fra havet ser på meg igjen. Og jeg føler at monsteret også ser på meg. Og det blir helt stille. Dødsens stille. Lenge. Og så går den gruoppvekkende sannheten endelig opp for meg….

Jeg skjønner at jeg har blitt lokket i en fryktelig felle, at alt sammen bare har vært skuespill. Hele dette opplegget med Eilert, fra den første gangen jeg møtte ham, til han inviterte meg med på fisketuren. Alt sammen har vært teater. Det faktum at han først ikke visste hva vi hadde fått på kroken, og deretter nektet å ta monsteret opp i båten, til at han ble slukt av det og unnslapp døden som ved et mirakel. Skuespill  fra begynnelse til slutt. Og jeg forstår nå noe enda mer utrolig … nemlig at sannsynligvis ikke bare denne fisketuren, men hele mitt liv helt fra fødselen av har vært fake, har vært iscenesatt og bare vært forberedelser til … til det som snart skal hende. At hele mitt liv i hver eneste detalj og i hver minste lille ’’ tilfeldighet’’ har vært tilrettelagt for det som snart skal skje. Jeg vet ikke hva som vil hende, bare at en  forferdelig skjebne venter meg. Jeg kjenner hele kroppen ise til av angst og gru over denne erkjennelsen og av den  vanvittige og dødsens farlige situasjonen jeg befinner meg i. Det begynner å svimle for meg. Det føles som om jeg er i ferd med å falle rundt og rundt ned i et sort hull langt nede i intetheten … jeg faller og faller og faller uten ende, som i en evighet … og så blir alt mørkt.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg er borte, kanskje er det bare noen sekunder, kanskje flerfoldige timer … før jeg kommer til meg selv igjen. Jeg åpner øynene og ser den klare blå himmelen og det milde beroligende svalende lyset fra midnattssolen og trekker et lettelsens sukk. Hvilken utrolig drøm! Et sjømonster som har tatt meg til fange sammen med Eilert, som viser seg å være faren min hahaha?! Er det mulig? Aldri noensinne i hele mitt liv har jeg følt meg så lettet, og så glad for å ha våknet til virkeligheten igjen.  Jeg heiser meg opp på albuen og skal til å rope til den gamle mannen fra havet for å fortelle ham om det livaktige og uhyggelige marerittet, da jeg stivner til ved synet av ham der han fremdeles sitter og stirrer på meg med det samme onde og uhyggelige blikket! Han nikker langsomt på hodet til meg og smiler kaldt og stille.
Det iser nedover ryggen min ved synet av ham. Jeg skal til å si noe, men min oppmerksomhet fanges av monsteret. Det vender sin bevissthet direkte mot meg. Det har ikke øyne, men jeg kan likevel føle at det nå har rettet all sin konsentrasjon mot meg … mot meg som person, ikke bare som bytte. Det rister og disser i hele kroppen mens det utstøter noen underlige og uhyggelige lyder. Jeg lytter fjetret til lyden. Det er noe kjent ved denne lyden, jeg er sikker på at jeg har hørt den før. Det er noe jeg har hørt mange ganger tidligere, uten at jeg greier å plassere det. Og så forstår jeg … vesenet ligger og ler av meg! Ler av skadefryd og forventning, med en latter jeg vet jeg har hørt før et sted. Og jeg vet også hvorfor det ler. Det ler fordi det nå er like ved å fortære meg, og fordi jeg er så hjelpeløs og alene og ingenting kan gjøre for å redde meg selv.

Eilert sier noe jeg ikke skjønner og nikker til uhyret. Og jeg forstår hva som nå skal skje.

Det er som om alt, som om selve tiden, som om hele verden plutselig stanser opp i dette skjebnesvangre øyeblikket rett før døden tar meg. Så hører jeg meg selv begynne å snakke. Jeg har aldri vært religiøs, men nå er min avmakt og dødsangst så stor at jeg for første gang siden jeg var liten henvender meg til en høyere makt. Det er som en fremmed person som utstøter lydene, jeg kjenner ikke igjen min egen stemme.

–Gud i himmelen hjelp meg! Gud kjære Gud hjelp meg! Redd meg fra dette kjære kjære Gud!

Den gamle mannen fra havet setter i en fullstendig avsindig, uhyggelig  latter, og udyret reagerer på bønnene mine ved å utstøte noen nifse, aggressive lyder, som om det hater og blir rasende av de ordene jeg bruker. Det strømmer ut en slags skummende væske fra sprekken, akkurat som om det sikler etter å sluke meg. Sprekken åpner seg som en svær glippe, som en enorm kjeft, og så kaster monsteret seg over meg mens jeg fektende og skrikende prøver å komme meg unna i et siste desperat forsøk på å kjempe mot det uunngåelige. Jeg blir presset inn i gapet og spreller først i noen sekunder inne i munnen til uhyret, men idet jeg kjenner dets lepper og gane klemme sammen over kroppen min innser jeg at livet er over og kjemper ikke mere imot og overgir meg bare passivt og viljeløst  til min skjebne. Og så hender det noe forunderlig og uventet … jeg ser hele livet mitt passere i revy. Det er virkelig sant som de sier, de som har stått ansikt til ansikt med døden. Alle de viktigste hendelsene i livet passerer foran øynene da. Hele mitt liv liksom krystalliseres og svøpes inn i dette ene øyeblikket.

Og akkurat i dette siste øyeblikket, idet jeg trekker pusten for aller siste gang, husker jeg plutselig hvor jeg har sett dette forferdelige monsteret før! Det er jo noe meget lett gjenkjennelig ved det, noe jeg har sett mange ganger tidligere, men under ganske andre omstendigheter, og med helt andre proporsjoner.

Vesenet vi har fått på kroken er jo … er ei svær… ei kjempemessig… ei gigantisk vagina! Det er det det har minnet meg om hele tiden, og som jeg først nå gjenkjenner!

Ja det er en vagina, og akkurat idet den svelger meg, vet jeg også hvem denne bestemte vaginaen tilhører. Den tilhører et menneske jeg kjenner meget godt, et menneske som jeg var avhengig av som barn og alltid har stolt på og vært overbevist om bare ville mitt eget beste. Et menneske jeg har kjent hele livet, men som jeg nå vet at jeg likevel aldri har kjent.

Og idet jeg forstår hvem den tilhører hører jeg meg selv skrike og skrike  … skrike som langt langt borte fra, skrike av en uutsigelig vanvittig forferdelig angst, skrike og skrike og skrike inntil skriket oppsluker meg og jeg blir ett med det … og alt deretter bare er et skrik i evigheten.