Innledning … roman fra uteliggermiljøet i Oslo

Ansporet av Roar Sørensens anbefaling om å skrive en innledning på minst tredve sider fra min planlagte roman fra uteliggermiljøet i Oslo har jeg jobbet med dette prosjektet de siste dagene, og resultatet foreligger her. Skjønt teksten er ikke ferdiggjort … jeg akter nemlig å gjøre den siste finpussingen  her i full offentlighet, og håper å få noen verdifulle innspill og råd fra leserne av bloggen i denne prosessen.

Teksten kan sammenlignes med en bil som befinner seg i siste stadium av produksjonsprossessen, der chassiset og motoren og hjulene er på plass … mens det meste ellers mangler. Det blir derfor relativt meningsløst å kritisere den som om den var en fiks ferdig bil, klar for å rulle ut på veien. Det man naturligvis imidlertid kan kritisere, er den konstruksjonen som foreligger  … samt gjerne kommentere det inntrykk man får av hva slags type bil og av hvilken kvalitet og beskaffenhet den kommer til å ende som … blir det en Porsche, en Mercedes, en simpel folkevognboble eller kanskje  en traust og alminnelig Volvo? Eller er prototypen  allerede i utgangspunktet bare et vrak som aldri noensinne vil komme til å kjøre sammen med de andre bilene der ute? Jeg har egentlig ikke snøring. Time will show I guess.

Anyway  …. her kommer elendigheten:

Et langt skrallende brak buldrer skjebnesvangert i det fjerne,  mens ekkoet ruller i lange dommedagsaktige drønn gjennom dalen.

Skjelvende av kulde hangler jeg meg framover. De iskalde stjernene funkler over vinden som ubarmhjertig pisker iskrystallene inn i øynene mine. Jeg skimter et stort skilt ved porten. Med mine siste krefter strekker jeg meg fram og koster vekk snøen som skjuler teksten.

’’Velkommen til …skapens Rike’’ .

De første bokstavene i det nest siste ordet er skrapet bort, og jeg stusser litt over dette. Men ikke lenge, for kulden er nå i ferd med å fortære mine aller siste krefter.

Jeg vender meg mot porten og banker  på.

En vokter åpner porten med en megetsigende mine og slipper meg inn med et bukk. Den store døren slamrer igjen med et langtrukkent skrik.

Jeg kikker meg forbauset rundt. Det er sommer. Hvilken lettelse! Varmt og deilig og med solen svalt dirrende på den blå himmelen. Alt er annerledes her, det merker jeg med en gang.

Jeg går nedover en vei. Det er på landet. Fuglene synger i trærne, som virker eventyraktige og barnslige. Slik trærne og landskapet fortonte seg i barndommen.

Det lyder hvesing og skriking fra utkanten av skogen. En liten kattunge har malt seg selv inn i et kratt. Den minner meg om noe … den ligner en katt vi hadde da jeg var liten. Den prøver av alle krefter å frigjøre seg, men forgjeves. Kattungen mjauer sårt idet jeg passerer den og tigger ynkelig om hjelp. Jeg bare trekker på skuldrene. Kanskje er det en felle som noen har lagt ut der. Man vet aldri.

Jeg vender meg om og går med nølende skritt nedover lia.

En blomst folder seg ut akkurat idet jeg passerer et lite elveleie. Nysgjerrig bøyer jeg meg ned for å lukte på den. Jeg hører til min forbauselse min mors stemme stige opp fra kronbladene, mens en strime av svart størknet mørke renner fra hennes steindøde munn:

-What the fuck er det du driver med nå din forbannede…

Forferdet reiser jeg meg opp og legger på sprang. Min mor pleide da aldri banne slik den gangen hun gikk omkring på jorden?

Etter å ha sprunget i noe som fortoner seg som flere århundrer kommer jeg til en liten lysning i skogen hvor det ligger en hytte. En gammel mann med hvitt skjegg og flosshatt titter på meg med lure plirende øyne fra døren og vinker meg inn. Jeg entrer inngangen og han byr meg en stol. Så tar han frem en lupe og undersøker meg lenge i nesen og videre innover i hjernen.

-Du er ikke et fritt menneske. sukker han etter en stund.

-Hvordan kan du si det?

-Det er lett å se.

-Javel?

-Ja. Ønsker du å bli fri?

-Ja selvfølgelig gjør jeg det. Alle mennesker ønsker vel å bli fri?

-Hahahaha no way my boy! Ingen ønsker å bli fri! Unntatt de gale that is.

-Ingen unntatt de gale jaha … og hvorfor ikke det?

Han bøyde seg frem og hvisket meg det i ene øyet, og jeg stirret forferdet på ham. Med tungen. Plutselig kunne jeg se med tungen når jeg hadde den halsende ut av gapet.

-Omkostningene er for store. sa han. – Friheten koster altfor mye. Og prisen er for høy også for deg. You simply cant afford it.

-Prisen er for høy?

-Ja. Bare ytterst få mennesker er rike nok til å kunne betale den prisen. Og du er ikke blant dem.

-Er det ingenting jeg kan gjøre da?

-Jo det er noe. Men…

-Men hva?

-Men det er ikke for deg.

-Farvel da my friend! hvisker jeg, og legger ut på vandring igjen.

En kelner kommer anstigende langs stien med et brett med et lokk som det skjuler seg noe under. Han bukker høflig.

-Sir, et skrik anmoder om tillatelse til å entre Deres hjerne.

-Tillatelse avslått!

Nede i et dalsøkk ser jeg en mann stå alene for seg selv. Han står helt ubevegelig med ryggen til. Hodet er dekket av en sort hette. Jeg lister meg ned til mannen. Han beveger seg ikke, og jeg føler at jeg kanskje ikke burde tiltale ham, men kjenner likevel en sterk nysgjerrighet og trang til å vite hvem ham er.

-Hei!

Han snur seg sakte. Jeg kvekker til og kjenner frysninger nedetter ryggen.

Inni hetten er det bare et stort øye. Et øye som betrakter meg fra dypet av … av noe som ikke kan beskrives. Eller noe som jeg ikke våger erkjenne eller tenke på.

Så forandrer øyet seg til et smil.

-Hvem er du? spør jeg.

-Du vet hvem jeg er.

Jeg stirrer på mannen. Ja jeg vet hvem han er. Jeg har egentlig alltid visst det … kanskje til og med før jeg ble født.

-Jeg hørte hva du snakket med den gamle Vismannen om. sier han.

-Javel?

-Har du noengang tatt livet av et menneske?

-Nei, det har jeg vel ikke…

-You should!

- Hehe, jamen hvorfor det?

-For å befri deg selv.

-Befri meg selv?

-Ja for å gjøre deg fri fra menneskenes lover. Bare da kan du bli helt fri.

Jeg rister frenetisk på hodet over denne vanvittige påstanden.

Han snur seg og skjuler ansiktet sitt mens han mumler noe. Jeg bøyer meg fram for å høre hva han sier. Men dess nærmere jeg kommer ham dess fjernere og mer utydelig blir han, så jeg gir opp forfølgelsen. Han stanser, og vi blir stående og se på hverandre. Lenge.

Plutselig åpner han hånden og slenger en tirade med usynlige ord som folder opp vingene og flyr lik en sverm av sommerfugler mot meg. Ordene er våte og renner i varme strie strømmer ned over ansiktet mitt. Jeg slikker meg ivrig om munnen, men uansett hvor mye jeg strever så greier jeg ikke å svelge noen av dem og dermed forstå hva det er han forsøker å formidle.

Mannen ser på meg med et uttrykk jeg ikke greier tolke. Så oppløses han mens bare ordene blir igjen.

En følelse av noe varmt og sildrende beveger seg sakte nedover kinnet og nesen mot munnen. Som om ansiktet mitt blir kjærtegnet av et vesen som slikker meg med en dryppende fuktig tunge. Ennå ikke fullt våken åpner jeg øynene … og glipper med øyelokkene mot det skarpe lyset. Jeg ser opp mot noe blått og liksom flyktig og transparent som befinner seg rett over hodet mitt. Skygger av lyse og mørke sjatteringer av grønt beveger seg mellom det blåe. Det demrer langsomt for meg at det må være himmelen, som såvidt kan anes gjennom det tette, raslende løvverket. En lett hodepine flimrer gjennom hjernen idet jeg rører på hodet, mens drømmen sakte forvitrer og forsvinner. På samme tid kjenner jeg noe rått og ramt og liksom søtlig flyte inn i munnen, noe som på en eller annen måte minner om ordene som ble kastet i ansiktet mitt av den hettekledte mannen i drømmen, og svelger ufrivillig noen dråper av den varme væsken mens jeg hoster og harker ut resten. Forvirret glipper jeg med øynene igjen og beveger blikket i håp om å finne ut hva som skjer. Hvor er jeg egentlig hen? Jeg registrerer sløvt at et brunt, hårete vesen står ved siden av meg og gir fra seg en pesende opphisset lyd med tungen ut av kjeften … og skvetter til  av det uventede synet! Næmen hva i faen … et stort siklende dyr står lent over meg med ene benet løftet opp i været og en frastøtende grå pikk rett over huet mitt og regelrett pisser meg i trynet?! Det tar ytterligere et par øyeblikk før det går opp for meg at det underlige vesenet er en schæfer, og at jeg etter alt å dømme ligger under en busk utenfor kirken i Sofienbergparken og blir urinert på som en annen tulling. Det var i hvert fall der jeg hadde lagt meg til å snorke for et par timer siden, det husker jeg nå.

- Se og fuck deg til hælvete unna meg di jævla drittbikkje! vræler jeg, og skyver vekk hunden med ene hånda mens jeg langer ut med knyttneven etter det frekke dyret. Den skvetter unna slaget, og jeg sparker etter bikkja mens jeg forsøker å treffe den i pikken. Den løper et par meter unna og begynner å knurre og gjø som bare faen, med rasende øyne vilt oppsperret av aggressivitet og opphisselse. Det virker som om den er like ved å fly på meg.

-Pelle rolig nå! Rolig Pelle! hører jeg en stemme formane. En fyr med korthugget nazifrisyre i begynnelsen av trettiåra dukker opp bak buskaset og kikker på meg med et nysgjerrig og overrasket uttrykk i trynet. Åpenbart er det eieren. Hunden legger seg lydig ned og logrer underdanig, mens den med hurtig skiftende blikk kikker avvekslende på mannen og meg. Hver gang den stirrer på meg knurrer den.

-Helvete asså … den jævla fillebikkja di pissa på meg for faen! jamrer jeg og peker anklagende på schæferen, mens jeg med den andre hånda forsøker å vaske av meg den  stinkende urinen fra de såre leppene, og febrilsk harker og spytter ut hundepisset som jeg ennå innbiller meg at jeg har i kjeften.

-Hvem er det du kaller fillebikkje? svarer fyren med et avvisende uttrykk i ansiktet. – Når du ligger under krattet på den måten her så kan du ikke regne med annet enn at sånt som detta skjer, vel? Så det får du skylde deg selv.

-Pell deg vekk Pelle! roper jeg og peker med dirrende pekefinger på hunden. -Din jævla pissepeller der du er! Fy faen!

-Hei du kamerat. Nå passer du kjeften din altså! OK? brummer mannen med knyttede never og et tonefall som overhodet ikke er til å misforstå. Jeg løfter blikket og kikker nærmere på ham. Han er en svær og kraftig fyr i joggesko og friluftsklær, en sånn jævla solbrent og muskuløs treningsfreak fra SATS eller noe, med brede kjaker og enda bredere skuldre som jeg ikke ville hatt nubbesjangs mot i en slåsskamp, så jeg bare slår fra meg mitt forsett om å kreve en unnskyldning, for ikke å si erstatning av ham, og bare mumler noe uforståelig inntil han med et hånlig og foraktelig uttrykk snur seg og trasker avgårde, med hunden lydig diltende ved siden av seg.

Jeg legger meg ned i gresset igjen. Best å slappe av en stund til. Jeg føler meg ennå for sjuk  og miserabel i kroppen og hue til å greie å sjangle nedover til elva for å finne noe å drikke. Så jeg ligger og tenker på den rare drømmen jeg hadde. Akkurat som om den ennå sitter litt i kroppen, og min bevissthet ennå henger litt fast i den underlige atmosfæren. Det var en jævla speisa drøm. Skal tro om den betydde noe … hva ville en drømmetyder eller psykolog sagt om den? Jeg liker drømmer, især hvis de er fulle av spenning og action og skrudde, psykedeliske opplevelser. Eller strange symbolikk, som denne. Jeg har hatt så mange crazy og underlige drømmer i det siste, men like fort som de kommer glemmer jeg dem. Som jeg helt sikkert kommer til å glemme denne.

Etter en stund fanges min oppmerksomhet av skyene og himmelen. Jeg liker vanligvis å studere skyene … betrakte de rare skikkelsene og sammensetningene og figurene de danner. Jeg kan bli helt hekta på det når jeg er skev, bare ligge i timesvis og se opp mot skyene. I dag ser himmelen liksom litt drømmende ut, full av ånd og liv og visjoner, nesten som i et maleri av Lars Hertervig. Han er den norske maleren jeg liker best. Han og Salvador Dali digger jeg.

Plutselig får jeg øye på en svær gråbrun fugl med enorme, vidt utspredte vinger som seiler grasiøst med vinden over byen. Hva i alle dager er det? Såvidt jeg kan se så er det en ørn. Jeg kicker fælt og holder nesten på vri nakken av ledd over synet; en diger ørn over Oslo?! Jeg har aldri noensinne sett en ørn på disse kanter av landet før, jeg visste ikke at de fantes på Østlandet engang. Jeg kikker meg rundt for å se om noen andre mennesker der i parken har oppdaget fuglen, slik at jeg har noen å dele denne uvanlige opplevelsen med, men ingen gjør den minste mine til å ha registrert hva som skjer like over hodene på dem.

-Din fucking hællvetes homo!

Jeg skvetter til og snur meg for å se hvem det er som roper, og oppdager til min forferdelse Syre-Bjørn, en gammel bekjent og svirebror av meg, en skikkelig gærning som jeg hadde blitt kjent med den gangen jeg var tvangsinnlagt på akutten på Ullevål,  komme traskende oppover mot kirken med vilt fektende armer og et oppbrakt uttrykk i det pløsete, rødsprengte trynet sitt, heldigvis uten å ha fått øye på meg. Er det en mann jeg virkelig ikke ønsker å dele selskap med i denne situasjonen, så er det ham. En gang har jeg faktisk ligget i omtrent samme posisjon og sett opp mot himmelen sammen med nettopp Syre-Bjørn … som erklærte at han hatet himmelen og forbannet hele den fordømte blå himmelhvelvingen fordi den ” så hensynsløst driver og breier seg over jordoverflaten og sperrer utsynet til verdensrommet og stjernene! Må vel du også forstå det …  at hvis ikke det var for det blå skjæret fra atmosfæren, så kunne vi ha sett langt ut i universet om dagen også!”. Det var omtrent på det tidspunkt at jeg forsto at Syre-Bjørn er gone forever, at han er uhelbredelig skada og totalt renska i toppmanesjen og at det ikke er annet å gjøre enn å holde seg milevis unna ham hvis man har vettet kjært. Jeg stabler meg opp på bena og sniker meg i småhurtig vaklegange bortover sykkelstien i retning Helgesens gate i håp om at han ikke skal gjenkjenne mitt fyllesjuke og miserable legeme og dermed hensynsløst overfalle meg med det åndsforlatte dustepreiket sitt. Jeg har altfor masse fyllenerver til å orke å holde ut et eneste sekund med pisspratet til den tullebukken. Det er åpenbart at han som vanlig går og plaprer med skapninger som bare eksisterer i hans eget hode, og som holder ham fullt beskjeftiget i de eventyrene og dramaene hans bevissthet kontinuerlig koker over med.

Han har blitt fullstendig koko de siste årene, og jeg unngår så godt jeg kan å snakke med ham når jeg treffer ham, skjønt jeg ser ham nesten hver dag nede ved Eika eller andre steder i byen. Rusmiljøet i Oslo er ganske stort, men kjernen av de hardest rammede folka nede ved Akerselva utgjør likevel ikke mer enn noen hundre individer, så det er vanskelig å unngå folk man helst ikke vil treffe. Bjørn har utviklet denne merkelige vanen med å dikte opp fiktive situasjoner i sitt indre, der han åpenbart er involvert i forskjellige dramatiske og livsfarlige hendelser med andre mennesker. Av og til hytter han med neven og truer ut i luften med et sinna og forbannet uttrykk i ansiktet, eller roper og skriker i angst og desperasjon … mens han andre ganger hoier og flirer hysterisk og går rundt med en triumferende og overlegen mine med nesa høyt i sky, åpenbart etter å ha seiret over sine mektige og farlige fiender. Alt dette har jeg bevitnet, og ikke minst forstått etter samtaler jeg har hatt med ham da vi var på Ullevål, dype fortrolige samtaler der han av en eller annen grunn fattet tillit til meg og betrodde meg sine innerste tanker om forskjellige ting. Psykiaterne fikk nesten ikke et ord ut av ham til tross for alt apedopet de tvang i ham, eller kanskje nettopp derfor … men meg stolte han av en eller annen grunn på og betraktet visst som en allright og fornuftig fyr. Hvilket bekymrer meg atskillig mer enn det gleder meg, siden det kommer fra en dude som ham. Han var nesten ikke til å formå til å sitte inne på røykerommet og se på TV da vi var innlagt, siden han var fast og fullt overbevist om at fremmede skapninger fra andre planeter sender stråler gjennom TV-ene og radioene og computerne til folk for å hjernevaske menneskene slik at de blir lydige individer og kan brukes i eksperimentene til dem som egentlig styrer verden behind the scene, nemlig Bilderbergerne og Rockefellerne og jødene og frimurerne i samarbeid med en slags øglevesener fra outer space, som en totalt pissforblåst fyr ved navn David Icke har avslørt … og masse annet virkelighetsfjernt tåkeprat. Sannsynligvis er det til et av disse vesenene hans oppfordring nå nettopp om å fucke off var rettet. Formodentlig har han i fantasien blitt antastet av en intergalaktisk homse fra outer space som har forsøkt å sjekke ham opp og berøve ham den jordiske fisringen hans.

Disse selsomme forestillingene der han lar seg rive med av de dramatiske opplevelsene hans speisa og hyperaktive hjerne produserer vekker naturligvis en viss oppsikt på gata, og blir til stadighet møtt med latter og ironiske tilrop og sjikane … så Bjørn hadde til slutt i et av sine sjeldne øyeblikk av klarhet sett seg nødt til å montere en mikrofon festet i en liten stang og en bøyle rundt øret, og et par øretelefoner stukket inn i øregangene, slik at folk ikke skulle reagere på at han snakket med seg selv, og dermed forstå at han var gal … og i sin sedvanlige råe og nådeløse sjofelhet og hjerteløshet slenge drittbemerkninger og hånlatter etter stakkaren. Heretter trodde de fleste at han gikk og snakket dagen lang i en mobiltelefon, noe som ble ansett som helt normalt og fornuftig og samfunnstjenlig. Fra å bli betraktet som gæern tulling som bare ble ledd og gjort narr av var Bjørn plutselig blitt nærmest beundringsverdig, ja nesten bent frem trendy til tross for hans ytre fremtoning ellers, siden dette skjedde på nittitallet da mobiltelefoner var ganske sjeldne – og alle behandlet med aktelse og respekt denne viktige og travle mannen der han gikk og bablet i villelse med seg selv. Skjønt dette skjedde for flere år siden, og han har forlengst mistet dette utstyret og er nå på nytt utlevert til mobbens terror og sjikane.

-Nei det skal du faen tørke meg i hælvete IKKE gjøre, din jævla pikkfaen! utbryter Syre-Bjørn plutselig og hytter forbannet med pekefingeren mot en dame som passerer ham akkurat da og gir fra seg et lite hvin av forskrekkelse. Åpenbart tror hun at det er henne gærningen henvender seg til, uvitende som hun er om det drama som utspiller seg på hans indre plan. Jeg runder kirken i det samme og får dessverre ikke med meg resten av dette komiske opptrinnet, og kikker i stedet opp på ørnen igjen, som akkurat i dette øyeblikk leer på hodet og stirrer på meg … i hvert fall innbiller jeg meg det … og gir fra seg et langt, sørgmodig skrik.