En fengselsfugl kvitrer om livet i buret

Jeg har en gang sittet i fengsel. Jeg sonet ti måneder for et bankran jeg utførte som tjueåring på åttitallet.  Probably et av de mest patetiske, amatøraktige og udugelig utførte  ranene in the history of bank robberies on this planet. Aksjonen begynte særdeles illevarslende og måtte nesten oppgis allerede før den hadde startet. Jeg brukte nemlig en billig, sammenleggbar hagle under ranet, et våpen som jeg hadde kjøpt dagen før uten å ha lært meg skikkelig hvordan den fungerte … og da jeg etter å ha rekognosert ferdig utenfor bygningen og mannet meg opp til den store anledningen og skulle til å gå inn i banken greide jeg ikke, klumsete og nærmest hjelpeløs som jeg er med alle slike tekniske ting, å montere løpet og kolben på  hagla sammen! Det tok over en halv time med intens fundering og forgjeves forsøk i en bakgård i nærheten før jeg endelig fikk klikket de to delene på plass.

Vel inne i banken var jeg blitt så nervøs av denne for meg helt uvante situasjonen og problemene med hagla og de uforutsette forsinkelsene dette medførte, det var jo tross alt mitt aller første bankran, ja min debutant som storforbryter noensinne … at da jeg skulle til å beordre de ansatte innenfor luka til å lange over pengene, oppdaget jeg til mitt store sjokk og forferdelse at jeg hadde mistet stemmen! Japp thats right … bare fullstendig tapt taleevnen og blitt komplett stum … av lutter angst og piss i buksa-nervøsitet! Også nå da, midt i denne dramatiske situasjonen … når det var så livsavgjørende at jeg greide formidle til funksjonærene i skranken hvilken særskilt og original type uttak jeg ønsket at de skulle hjelpe meg med?! For det var det faktisk ingen som forsto i begynnelsen etter at jeg hadde gjort min entre.  Hverken de ansatte eller  kundene reagerte på at jeg kom inn i banken med hagle, for jeg truet ikke noen direkte med våpenet under ranet og opptrådte egentlig helt udramatisk og normalt, omstendighetene tatt i betraktning. Et av vitnene sa i retten etterpå at han ikke ble engstelig da han så meg med hagla inne i banken, for det var weekend og i begynnelsen av jaktsesongen, så han trodde jeg bare skulle ta ut noen penger før jeg dro på rypejakt. Dessuten virket jeg ikke som noen raner, umaskert og helt alminnelig og lite aggressiv som jeg fortonet meg. Så som bankraner gjorde jeg tydeligvis et meget sympatisk og fordelaktig inntrykk … stille og sjenert og beskjeden som jeg presenterte meg selv der inne, uten trusler og uten å renne desperat  omkring som en maniac og lage en masse action og huskestue og drama.

En ting er nemlig å skulle rane en bank, det hadde jeg egentlig ikke så mange skrupler med, for det er jo bare penger … men å stå og true folk med et våpen og skremme livskiten av dem just like that, nei jeg vet ikke men det byr meg imot å opptre så uhøflig og lite gentlemannsaktig overfor folk jeg ikke engang kjenner og som aldri har gjort meg noe. Man har da tross alt oppdragelse, og mine foreldre formanet meg alltid strengt om at jeg aldri måtte finne på noe slikt … så jeg siktet aldri direkte mot noen under dramaet. Jeg sto en stund der inne med haglen halvt pekende mot gulvet, før jeg delvis gjenvant fatningen og taleevnen …  og beordret så de nølende og lettere vantro kundene til å stille seg i et hjørne etter at jeg med nærmest hviskende, brusten stemme hadde opplyst om at dette var et ran.

Etter denne lett miserable åpningen utviklet ranet seg noe til det bedre … for en stund. Jeg fikk utbetalt litt over femti tusen cash i to små plastposer og skulle akkurat til å flykte ut av banken med det fete byttet, sikkert tilsvarende over to hundre tusen i dagens kroneverdi … da jeg oppdaget at en mann hadde stilt seg utenfor utgangsdøren på fortauet bevæpnet med en stor brusflaske fylt med vann, en slik ganske fryktinngytende og potensielt livstruende greie på en og en halv liter bestående av glass, som de hadde den gangen … og som han tydeligvis av et eller annet besynderlig motiv, muligens trigget av visjonene av seg selv som helt i et farlig drama som hentet fra Detektimen eller hva de nå het disse barbariske og forferdelige TV-programmene  menneskene underholdt seg med på denne uopplyste tiden … aktet å smelle i huet mitt for å uskadeliggjøre meg og dermed terminere min karriere som bankraner. Jeg hadde sett ham et par minutter tidligere, da han gjorde vendereis i gangen inn til hovedlokalet etter å ha forstått hva som foregikk, og sprang helt vill av opphisselse ut på gaten mens han ropte til forbipasserende at banken ble ranet. På dette skjebnesvangre tidspunktet burde jeg naturligvis oppgitt ranet og stukket av alt hva remmer og tøy kunne holde … men som den uforbederlige optimisten og stabukken jeg er når jeg først har satt meg noe i hodet, så vurderte jeg ikke engang muligheten for å gjøre noe slikt.  Mannen løp inn i en butikk i nærheten og fikk denne colaflasken som han fylte med vann, uvisst av hvilken bisarr grunn. Kanskje han trodde jeg var tørst og ville tilby meg noe å drikke, who knows … det er jo så mange hjertegode og uselviske filantroper i verden i dag som mer enn gjerne helt uoppfordret bistår sine trengende medmennesker med assistanse i en nødsituasjon, så det kan godt hende. Jeg synes vel kanskje da at han i en slik stund, når han først hadde tatt spanderstøvlene på seg,  kunne tilbudt meg en øl eller  dram eller noe lignende vederkvegende og forfriskende drikke å leske min strupe og berolige mine syltynne nerver med, det er jo tross alt ikke hver dag man raner en bank. Vinmonopolet lå jo like i nærheten, så han kunne godt ha stukket innom der og skaffet noe mer passende væske for anledningen … i henhold til Rosenborgtreneren Eggens omdiktning av Ibsen; ikke Mælk i en sådan Stund, giv mig Løiten! Men kanskje han resonnerte som så at flasken ville fungere mere effektivt som våpen med tyngden av vannet i seg idet han klasket den inn i min syndige forbryterskalle, og hensynsfull som han var gadd han ikke grise til klærne mine med verken melk eller øl eller Løiten.

Hva nå enn grunnen til denne besyndelige handlingen kunne være; idet jeg åpnet glassdøren ut til fortauet for å flykte åpenbarte det seg at den noe beduggede helten gudskjelov hadde stilt seg på feil side av døren, slik at døren kom mellom ham og meg, og hans forsett om å knuse flasken i min sarte forfinede panne måtte dermed oppgis … så han kastet den i stedet etter meg da jeg løp avgårde. Den sneiet meg så vidt i ankelen uten å gjøre noen skade … og jeg beinet av gårde som en gærning med haglen i ene hånda og utbyttet i den andre mens folkemengden som hadde samlet seg utenfor banken ropte; ”Stans ham stans ham … han har ranet banken!”

Men ingen stanset meg naturligvis, hvem i alle dager med livet kjært og som er ved sin fulle fem stanser vel en bevæpnet ransmann som kommer stormende ut av en bank?! Vel det viste seg at det faktisk fantes flere individer i  flokken av skuelystne som var villig til å risikere sine liv og mulige innskudd i banken for å redde de skarve pengene til denne for dem uvedkommende institusjonen … dog uten å angripe meg direkte, men de tok opp forfølgelsen … så etter å ha kastet fra meg hagla  fortsatte jeg flukten med to- tre menn halsende etter meg, deriblant en gammel skrøpelig pensjonist. I VG sto det etterpå at jeg hadde blitt innhentet og  catchet av denne tapre og besluttsomme pensjonisten … han hadde ifølge journalisten ganske enkelt strakt ut stokken sin da han nådde meg igjen og huket tak i beinet mitt, slik at jeg hadde styrtet overende og i forfjamselsen mistet både hagla og pengene og blitt overmannet av mine raske og heltemodige forfølgere. Faen som de bøffer og dikter opp røverhistorier i den avisen hohoho!

I stedet skjedde noe om mulig enda mer komisk og usannsynlig, meget typisk og illustrerende for mine mangelfulle evner som bankraner og yrkeskriminell. Jeg sneiet rundt første gatehjørne til høyre for å riste av meg forfølgerne, men what the fuck???!!!! Det grusomme og tragiske synet som møtte meg der glemmer jeg aldri! Lat og likegyldig som jeg hadde vært med rekogniseringen og helt ukjent som jeg var i denne delen av Oslo viste det seg at gata jeg løp inn i var en … believe it or not, som tatt rett ut av en B-film av det aller verste kaliber, en fuckings farse regissert av verdens verste regissør, han selvsamme duden som sto bak Plan 9 from outer space …  mens jeg om mulig var enda verre, for jeg hadde ikke engang lagt noen plan, verken fra outer eller inner space, ikke engang så speisa som jeg var i hue dengang … annet enn at jeg aktet å reise enten til Spania og Costa del Glitter for bankens penger, eller tilbringe vinteren i Norge og Costa del Gitter, for statens penger, no matter hva som ble utfallet av aksjonen. Jeg løp nemlig rett inn i en blindgate! Faen heller … hvor mange blindgater finnes det egentlig på Majorstua? Jeg kan i farten ikke huske å ha sett en eneste en utenom den nevnte gaten, som jeg altså fikk stifte bekjentskap med den gangen … ja knapt registrert noe slikt i Oslo i det hele tatt. Og så løper jeg inn i den første og beste blindgaten i byen i det viktigste og mest dramatiske og avgjørende øyeblikket i hele mitt liv?! Er det MULIG å være så uheldig?

Det var jo selvfølgelig klinkende klart  at flukten måtte oppgis med en eneste gang, siden mine tapre og besluttsomme forfølgere var rett i hælene på meg og jeg nå var ubevæpnet … og da politiet kom noen sekunder senere med gunnerne sine klare til å plaffe løs var det enda mer innlysende at det var bare å overgi seg hvis jeg hadde livet kjært, og lange over spenna og få håndjernene klikket over håndleddene … and that was the end of story når det gjaldt min frihet for nesten et år fremover.

Og så til det spørsmålet som alle som har hørt denne historien alltid stiller; var haglen ladd? Nei det var den ikke. Dette var nemlig også et meget viktig punkt i den oppdragelsen jeg fikk av mine kjære foreldre; aldri bruk ladde våpen når du raner banker gutt! Det er uhøflig og slik oppførsel sømmer seg på ingen måte for anstendige mennesker.

Så bar det til avhør på  Grønland Politistasjon … og etter avhøret fikk jeg tildelt en celle i Oslo Kretsfengsel avd B … eller Bayern som dette gamle bryggeriet som var omgjort til fengsel ble kalt. Og nå begynte en ny og radikalt annerledes tilværelse som gjorde sterkt og varig inntrykk og som jeg tror har satt dype spor i min personlighet og utvilsomt bidratt til å gjøre meg til den asosiale loneren jeg er i dag. Jeg var nemlig blant de fangene som isolerte seg på cella. Jeg ble i begynnelsen satt på brev og besøksforbud uten mulighet til samkvem med de andre fangene , og oppdaget dermed snart at jeg trivdes  helt utmerket i mitt eget selskap og ikke hadde noe behov for annen menneskelig kontakt. Tvert i  mot begynte jeg å sky slikt svineri som pesten allerede fra og med dette tidspunkt. For en lise og befrielse det var å være alene! Aldri hadde jeg trodd at fullstendig isolasjon og ensomhet kunne oppleves så positivt. Og jeg angret ikke det minste på ranet eller at jeg ikke hadde planlagt det bedre … jeg syntes det var helt fett å bli arrestert og satt i fengsel! What the heck … man fikk jo både gratis mat og opphold og trengte ikke bekymre seg for sitt livsopphold eller lignende problemer mere … maten ble jo servert rett på cella gjennom en luke i døra, man trengte såvidt å reise seg fra senga for å gå og hente den … og ingen kom og plaget meg om dagene med en masse bullshit og støy og leven og urimelige krav og forlangender. Fengselsbetjentene respekterte fangenes privatliv og man fikk være helt i fred når de forsto at man ikke hadde behov for menneskelig omgang, og jeg kunne sove så lenge jeg ville og i praksis nesten gjøre hva jeg ønsket. Dersom man ville jobbe kunne man det, eventuelt gå på skole … men det var også helt greit hvis man ikke gadd det liksom. Noe jeg naturligvis ikke gjorde, notorisk arbeidssky og lat som jeg var allerede den gang. Jeg hadde da ikke unnsluppet det sinnssvake arbeidshysteriet der ute i samfunnet, for så å begynne å jobbe inne i fengselet?!

På mange måter var jeg faktisk mye mer fri i fengselet enn utenfor. Fri fra samfunnets og omgivelsenes krav og forventninger. Forventninger fra både meg selv og andre om å være trendy, populær og vellykket, ha en jobb og karriere, ta utdannelse eller i det hele tatt gjøre ting som innbringer deg status og anseelse. I fengselet var man jo heldigvis nesten helt isolert fra alt dette overfladiske og likegyldige pisset. Mange tror at det er et beinhardt miljø i fengslene, at det er høk over høk blant fangene, at bolerne og psykopatene ruler og at de svakeste blir utnyttet og mobbet og tatt rotta på. Vel … jeg oppfattet situasjonen som helt motsatt! I fengselet var det en avslappet og jeg vil si nesten solidarisk stemning blant de innsatte. Jeg vet ikke hvordan det er i norske fengsler nå, men slik var forholdene i hvert fall i Oslo Kretsfengsel på åttitallet. Det var ingen som brukte vold, trusler eller tvang overfor andre, ikke som jeg hørte om eller så i hvert fall, og trengte man hjelp eller informasjon om noe eller tobakk eller dop eller whatever så var det som regel alltid noen man kunne henvende seg til. De ansatte var også generelt menneskelige og hyggelige, de fleste av dem.

Og jeg antar at nettopp fordi fengselet er en slik oase av fred og fordragelighet finnes det mange gjengangere i fengselssystemet som har gjort det å være innsatt nærmest til en levevei og livsstil. Fengselslivet virker faktisk meget forlokkende og forførende som alternativ for folk som rett og slett ikke orker å leve det vanlige livet som tilbys Ola Nordmann i dag. De veksler mellom å være småkriminelle og narkomane ute, og studere eller jobbe eller bare slappe av innenfor murene resten av tida. Mange av de jeg satt inne sammen med gjorde småbrekk og andre forbrytelser om høsten, slik at de fikk en passe lang dom som varte vinteren i gjennom, og ble løslatt om våren. Slik hadde de gratis husvære og mat hele denne tiden. Lets face it … noen mennesker fikser rett og slett bare ikke å leve i samfunnet i dag med alle dets krav og mas og styr og ditten og datten, de er rotløse og fremmedgjorte og føler seg utafor hele systemet … og for dem er fengselet et utmerket alternativ til det vanlige livet. Jeg så for en stund siden et meget interessant dokumentarprogram fra fengselssystemet i USA, og også der var fengslene fulle av slike ’’karrierefanger’’. Det var folk som hadde gjort det til et livsvalg å være fange. Som en av de kvinnelige innsatte sa, en tilsynelatende hardbarket, voldelig vanekriminell; ’’i fengselet har jeg alle vennene mine, alle som er glad i meg. I fengselet fikser jeg livet, jeg har status og er en av de toneangivende her, mens ute er jeg et null. I fengselet er det mulig å være lykkelig og leve et tilfredsstillende og verdifullt liv, den eneste muligheten som finnes for meg.’’

Fengsel fungerer derfor for mange som et fristed og et alternativ til det beinharde presset om å lykkes som vi alle er utsatt for i samfunnet i dagens moderne verden.  Og norske fengsler i dag er jo nærmest for hoteller å regne. På Ringerike Kretsfengsel er det visstnok innlagt varmetråder i dusjgulvene så ikke de stakkars ømtålige og sarte fangene skal fryse på bena om vinteren. Alle cellene har eget bad og toalett, etter hva jeg forstår, og de innsatte har anledning til å ha både TV, PC ( formodentlig med internett?) og  personlige eiendeler som gitarer etc. inne på cella, eller rommet som det vel heter nå, og de kan pynte opp med blomster og bilder og andre effekter på veggene. Liketil kjæledyr som undulater er det visst tillatt å ha mange steder, og i noen fengsler får man visstnok endog lov å ha besøk og sex på cella eller i et dertil egnet rom. Jeg synes hele dette systemet er et utmerket tilbud for disse menneskene som ellers sannsynligvis ikke ville overlevd ute i samfunnet .. i hvert fall bedre og mer humant enn å avlive dem eller la dem gå til grunne ute i en verden de ikke orker eller klarer fungere i.

Selv satt jeg gjennom hele soningen altså på Bayern, på det som ble regnet som det verste fengselet i Norge dengang, med gamle bygninger og mangelfulle fasiliteter, men selv der hadde man jo både nok mat og varme og tilgang til dusj når man hadde behov for det, og toalett var det på cellene, om enn ikke innlagt vann overalt. På slike celler, i den eldste delen av fengselet, ble det satt inn en bøtte med vann om morgene, slik at man hadde til å vaske seg med. To ganger i uka fikk man kjøpe aviser, tobakk, ekstra mat og godterier. Dette skrev man opp på en liste som så ble ekspedert i fengselets butikk, deretter ble beløpet trukket fra på kontoen din. Jeg mottok sykepenger i flere måneder etter at jeg ble innsatt, så da jeg ble løslatt hadde jeg over ti tusen kroner på kontoen som jeg fikk med meg ut.

Etter at dommen falt ble jeg overført til Botsen, men der var jeg bare en dag. Jeg nektet å sone der, fordi det ikke var de samme mulighetene for isolasjon som på Bayern. Botsen var organisert i avdelinger med flere celler i en fellesenhet, med eget kjøkken, bordtennisbord, biljard, TV-stue og en rekke andre fasiliteter. Det var som et slags kollektiv der. På cella hadde man bemerkelsesverdig nok et skap med egen nøkkel som ingen andre hadde adgang til, ikke engang politiet eller fengselsbetjentene, etter hva jeg fikk opplyst. Skapet kunne kun åpnes etter ordre fra en dommer, så der kunne man oppbevare både våpen og narko og andre ulovligheter uten at noen kunne ta det fra deg just like that. Til tross for disse forbedrede forholdene likte jeg meg ikke der, det var for moderne og minnet for mye om livet utenfor murene … og jeg ble heldigvis tilbakeført til good old Bayern allerede dagen etter.

Jeg var altså en av dem som isolerte seg fullstendig på cella. De første åtte månedene gadd jeg aldri gå ut dersom jeg ikke ble bedt om å møte til samtale med advokaten eller sosialsekretæren eller legen etc, eller dersom det var besøk til meg. Jeg hadde noen venner, som kom på besøk en gang, og da medbrakte de den kjære boksamlingen min, som var det jeg savnet mest fra verden utenfor fengselet. Det var egentlig stort sett det eneste jeg savnet også; menneskelig selskap hadde jeg overhodet ikke behov for. En onkel av meg troppet snilt og trofast opp på visittrommet hver helg i to-tre måneder, inntil jeg ga beskjed om at jeg ikke gadd ha mere besøk. Jeg benyttet meg heller ikke noengang av muligheten til å ta permisjon, selv om jeg hadde rett til det … jeg oppholdt meg på cella mi 24-7 og trivdes utmerket med det. TV leide jeg en periode, men kjedet meg over de nitriste og pisskjedelige programmene på statskanalen NRK, som jo var eneste kanal dengang, og kastet ut elendigheten etter en måned. Dersom jeg følte behov for underholdning og atspredelse lyttet jeg til  fengselets egen ”radiostasjon” GRM, guttas radiomagasin. Alle cellene var utstyrt med høyttaler der de vekslet mellom vanlige radioprogrammer og GRM, som kjørte masse kul musikk dagen lang. Tiden fløy i fengselet, og jeg opplevde ikke et kjedelig sekund. Jeg syntes faktisk det var spennende å sone der … faen heller, man sitter i fengsel ikke sant?! Et skikkelig fengsel, slik man ser det i filmer … med celler med tunge massive celledører og stålgitter foran vindene. I just loved å sitte inne. Dog hadde jeg også perioder på slutten av soningen der jeg gledet meg litt til løslatelsen, især da våren kom. Men ikke så mye at jeg benyttet meg av min rett til permisjon.

Så kjedelig var det såvisst aldri. Tvert i mot har jeg kanskje aldri levd et mer aktivt og interessant liv, på det indre plan vel og merke … og aldri følt meg friere og mer uavhengig og løsrevet fra alt det grunne, overfladiske tøvet folk flest hengir seg til og som de kaller livet. Jeg tror jeg nå forstår grunnen til at enkelte mennesker, som munker og eremitter, velger å isolere seg fra resten av menneskeheten i perioder eller for hele sitt liv. Når bevisstheten etter en stund har vært avskåret fra ytre stimuli begynner den nemlig å vende seg mot seg selv … og man blir i ekstrem grad oppmerksom på ens egne tankeprosesser, drømmer og andre åndelige strømninger fra underbevisstheten. Og disse strømningene manifesterer seg i form av visjoner og tanker som forkommer helt krystallklare og unike sammenlignet med den langt sløvere tankevirksomheten man knuges ned i av alle de negative vibrasjonene og feelingen som samfunnet er fullt av i form av støy og ståk og stress og masse likegyldig piss som gjør en så nummen innvendig, uten at man selv kanskje engang registrerer det. Det er nettopp derfor rusmidler har evnen til å hjelpe en til å tenke klarere og sterkere, tror jeg … rusen skaper en annen arena for tankene, uavhengig av den vanlige støyen man er innhyllet i til vanlig, og frigjør en dermed fra det begrensede tankemønsteret man ellers er slave av. Jeg hadde helt storartede og fantastiske opplevelser der jeg satt for meg selv i cella, opplevelser av en karakter som jeg vil kalle kosmiske og åndelige og som uten tvil aldri ville inntruffet dersom jeg ikke satt isolert og uforstyrret.

Jeg var imidlertid ikke helt ensom på cella mi, jeg hadde nemlig noen helt spesielle venner der på Bayern, og det var duene og småspurvene. Heldigvis satt jeg mesteparten av tiden i den eldste delen av anstalten der de hadde slike klassiske gammeldagse fengselsvinduer med gitter foran, der vinduene gikk an å åpne (en gang hørte jeg flere netter på rad at naboen min sagde med baufil på gitteret. Betjenten må ha hatt mistanke, for han var flere ganger og lyste med lykta inne på cella mi og i nabocellene, men fant ikke ut noe. Den tredje natta stakk naboen av, han firte seg med et sammenkoblet laken ned alle de fire etasjene til bakken og klatret over muren ved hjelp av et tau som en medsammensvoren hadde kastet til ham. En klassiker av en rømningsscene, akkurat som på film!), og fuglene enten kunne sitte på gesimsen utenfor eller komme direkte inn i cella og bli matet. Jeg pleide alltid å ta ti-tolv ekstra brødskiver hver dag når gangguttene kom med maten, disse var provianten til duene og spurvene. Slik sett var dette et meget menneskelig fengsel idet det jo på en måte var mulig å ha litt kontakt med naturen. De moderne fengslene har som regel vinduer som ikke lar seg åpne mer enn littegrann på gløtt og dermed vanskeliggjør kontakt med livet utenfor.

Først to måneder før løslatelsen begynte jeg å bli mer sosial. Jeg tok jobb som maler for å komme meg litt ut blant folk og venne meg gradvis til det sosiale livet som ventet ute i ”friheten”, men  arbeidet likevel mest for meg selv … med å male celler. Som forberedelse til løslatelsen var jo dette utmerket terapi, og nå kom jeg også litt i kontakt med noen av de andre fangene, og fikk for første gang innblikk i fengselslivet slik det fortonte seg blant de andre innsatte. Jeg fikk også etterhvert ’’ tildelt’’ et par andre fanger som jeg ble en slags verge for. Den ene var en femten år gammel gutt som fikk helt noia av å sitte på cella alene, så han pleide å være sammen med meg i den korte stunden han satt på Bayern, og den andre var en tidligere toppkriminell i begynnelsen av tredveåra, en stortyv og svindler, nærmest en slags Arsene Lupin-type, som opprinnelig nøt enorm status blant de store gutta i systemet, men som en stund før han ble arrestert hadde tippet over på en gigantisk overdose LSD og blitt gal. Det var i hvert fall den historien jeg fikk høre av de andre innsatte som kjente ham. Han var såpass gal at han ikke klarte å sitte 23 timer på en celle for seg selv uten å bli totalt rabiat av sitt eget selskap og sine demoner, og de hadde derfor ikke annet valg enn å la ham få gå ute i avdelingen om dagene. På Reitgjerdet var det visst ikke plass, og på Botsen eller andre mer åpne anstalter var han ikke i stand til å sone. Han trengte imidlertid kontinuerlig tilsyn hvis han skulle være ute i avdelingen, noe betjentene ikke hadde anledning til selv, så de spurte om jeg var villig til å ha ham med meg som en slags malerassistent, noe jeg sa var OK for meg.

Nå gikk han på enorme doser antipsykotiske og beroligende medikamenter, fem ganger så mye som normalt, og etter sigende nok til å ta livet av en hest. Denne mannen var en meget intelligent og sterk personlighet, noe som avspeilet seg både i det karakteristiske utseendet og væremåten hans, som røpet glimt av hans tidligere personlighet og intellektuelle krefter. Han hadde dog et temmelig kinkig  problem i tillegg til at han var blitt sinnssyk og dermed hadde mistet seg selv; han eide ikke korttidshukommelse. Jeg vet ikke om dette skyldtes galskapen hans eller om det var en sideeffekt av den store dosen medikamenter han inntok, men jeg hadde inntrykk av at han levde livet kun fra øyeblikk til øyeblikk; han oppfattet verden og tiden som et ikke-sammenhengende kjede av korte punkter som ikke var i kontakt med hverandre, og kunne ikke huske mer enn noen minutter tilbake i tid. Fortiden sin, livet før han ble arrestert og puttet i fengselet, husket han visst ingenting av.

Bare en eneste gang så jeg at et blaff av hans tidligere liv og personlighet vendte tilbake i bevisstheten hans. Han og jeg hadde en pause i malerarbeidet og satt sammen med noen andre innsatte på en celle og pratet. Roar, som min gale medfange het, begynte med ett å snakke om sin fortid og om grunnen til at han satt inne. Han hadde blitt arrestert for et kjempekupp i en av Norges største gullsmedforretninger og la nå ut i detalj om de hendelsene som førte til at operasjonen gikk i vasken. Vi stirret alle sammen forbauset på ham. Ingen av oss hadde noengang opplevd å høre ham fortelle noe fra fortiden, vi visste jo at hele hans tidligere liv var som blåst bort fra hjernen hans. Jeg la merke til at blikket hans var helt annerledes nå og stirret nysgjerrig  inn i øynene hans. Pupillene var normalt store, registrerte jeg. Vanligvis hadde han bittesmå pupiller, som en heroinist, men nå så de helt vanlige ut. Han virket også helt vanlig, som om galskapen plutselig på magisk vis var  kastet av ham og forsvunnet. Samtidig begynte jeg å føle meg så merkelig;  jeg ble meget svimmel og uvel og reiste meg automatisk opp og flyttet meg et stykke unna Roar. I det samme jeg gjorde det følte jeg meg bra igjen, og nå falt Roar tilbake til sitt gamle selv! Det var som om han mistet den gløden som hadde kommet over ham og gjort ham i stand til å tenke klart og huske tilbake i sin egen fortid, og han begynte nå å flippe og tulle og bable sitt vanlige usammenhengende vås.

Jeg har tenkt på denne merkelige episoden i ettertid, og så usannsynlig og vilt det enn kan høres, så tror jeg at denne mannen, som egentlig var en mye sterkere personlighet enn meg, rett og slett på en eller annen måte ubevisst tappet energi fra meg, og at det var grunnen til at han plutselig opptrådte normalt, og grunnen til at jeg samtidig ble så dårlig. Jeg tror kroppen hans på et eller annet uforklarlig og mystisk vis ”stjal” energi fra meg og forbrukte denne energien selv. Dette var grunnen til at jeg med ett følte en slik uimotståelig trang til å flytte meg fra ham, for jeg hadde ingen bevisst fornemmelse av ubehag eller antipati overfor ham personlig, heller ikke i dette øyeblikket. Det var en automatisk reaksjon fra kroppen min som gjorde at jeg flyttet meg og ikke noe bevisst valg.

Noen dager senere ble det kuttet ned på medikamentene til Roar. Samme kveld hørte jeg ham skrike på cella si. Det var fire etasjer mellom hans og min celle, men jeg hørte skrikene hans som om de var rett utenfor døra. Han skrek så hele fengselet formelig ristet, det var rett og slett helt redselsfullt og dypt sjokkerende å høre på. Jeg kunne nesten ikke tro den angsten og de utrolige avgrunnsdyp i dette menneskets sjel som disse skrikene avslørte. Han skrek og skrek av en vanvittig, helt forferdelig redsel, som en sjel hinsides all hjelp, som et redningsløst fortapt og ødelagt menneske, det var rett og slett helt for jævlig å høre på. Jeg vet ikke hva han så eller opplevde, han må jo ha hatt vanvittige hallusinasjoner, han må ha sett demoner fra de svarteste dypene av helvete, kanskje det var Satan selv som fortærte hans arme sjel … jeg har i hvert fall aldri hørt et menneske i større psykisk og sjelelig nød.

Dagen etter var hans medisinering tilbake på vanlig nivå…

Det var for øvrig uhyre lett å få slike medikamenter av legene der, det var nærmest bare å bestille hva man ville ha, og i hvilke doser man ønsket, så fikk man det stort sett. Mange mennesker opplever jo fengselslivet og det å miste friheten og bli sperret inne på en celle som uhyre krenkende og traumatisk, og doper seg derfor ned for å holde ut livet der. For å holde forekomsten av celleknusing og andre destruktive handlinger på et minimum ordinerte derfor legene sløvende midler til fangene over en lav sko, hadde jeg inntrykk av. Det var jo mye billigere og mindre problemer for fengselet å dope ned fangene enn å ha dem gående rundt som tikkende bomber som vandaliserte cellene sine eller slåss og drepte hverandre eller betjentene … eller seg selv.

Anyway … etter ti måneder hadde mitt opphold på Bayern kommet til en ende … og det var med temmelig ambivalente følelser jeg ble løslatt. Jeg både grudde og gledet meg, grudde meg til den nye tilværelsen og gledet meg forsåvidt til å kunne bevege meg fritt og gjøre hva jeg ville.

Men hadde jeg visst hva som ventet meg i friheten der ute blant menneskene hadde jeg formodentlig gjort vendereis samme dag …