Noen hastige refleksjoner omkring personlig frihet og vennskap

Hva driver vi egentlig med her i verden hvis vi analyserer det inn til beinet … jo vi går rundt og gjør oss til for hverandre, vi forsøker å styrke vårt ego gjennom å være flinke og få bekreftelse av andre, og forsøker å gjøre oss så viktige som mulig og gjøre inntrykk på andre mennesker. Fra selvmordsbomberen til klovnen til kjendisene, de er alle avhengige av oppmerksomhet og bekreftelse, de er en slags rosjunkies … de vil ha ros og anerkjennelse fra mennesker de anser som viktige, eller fra Gud eller andre autoriteter, og de som er aller mest avhengige av ros kjemper seg til en posisjon der de selv og andre  oppfatter dem som spesielt utvalgt av Gud eller samfunnet. Det er disse som vier sine liv til en kontinuerlig kamp for bekreftelse, og blir kjendiser på en eller annen måte, enten de nå blir popstjerner, forfattere, kunstnere, politikere, vitenskapsmenn, religiøse ledere  eller noe annet … you name it. De fikk sannsynligvis aldri nok kjærlighet og ros da de var yngre og ble aldri godtatt for det de var, og nå tar de igjen ved å  tilstrebe seg oppmerksomhet og beundring fra hele verden.

Og nesten ingen hører etter hva noen andre sier. De er stort sett bare interessert i å få bekreftet det de vet fra før. Derfor er folk som kommer med nye tanker og ide’er så upopulære. De tvinger jo folk til å forandre deres oppfatning om livet og verden og seg selv, og det skal  ikke folk ha noe av, for da fratas de jo illusjonen om seg selv som spesielt fornuftige og utmerkede mennesker som alle andre burde lære av og etterligne. Bare se hva som skjedde med Jesus, Sokrates, Bruno og utallige andre som har blitt henrettet fordi de  tillot seg å fortelle folk noen sannhetens ord. Man skal ha seg frabedt å bli fortalt sannheten av noen andre. Alle er til enhver tid opptatt av seg selv og av å la sin egen stemme høre og få sine egne antakelser og meninger bekreftet. Og det er dette som er ”problemet” … vi vil alle bli bekreftet hele tiden. Vi vil hele tiden ha rett og bli oppfattet som kloke og dugandes og gode mennesker.Vi vil derfor stort sett bare høre det vi allerede vet og tror på, slik at vi kan få bekreftet på nytt og på nytt igjen at vi er kloke og forstandige vesener. Vår moderne verden er som en kult av felles personlig og samfunnsmessig bekreftelse. Som om bekreftelsen fra andre er et bevis på og en forsikring om at vi lever, en betingelse for at vi kan føle oss som gode og verdifulle mennesker. Slik blir vi slaver av andres dommer over oss.

Og det er ikke bare andre mennesker som hersker over oss … nei vi blir til og med ”frivillig” våre egne  fangevoktere! Dette gjør vi gjennom selvkritikk … en kritikk som utøves med verdier hentet fra omverdenen. Verdier som riktignok er valgt ut av oss selv på bakgrunn av våre preferanser, men likevel på forhånd er godtatt og  sanksjonert av samfunnet eller gruppen man identifiserer seg med, og gjort tilgjengelig for oss. Mens andre verdier og måter å oppfatte livet og verden på blir undertrykt og tabuisert. Alle speiler seg selv uavlatelig i sitt eget ego med disse verdiene som et slags verktøy som vi bruker til å justere vår atferd og holdninger etc med, vi holder hele tiden øye med oss selv og forsøker å vurdere hvordan vi oppfattes av andre, vi er konstant opptatt av hvordan vi ter oss og tar oss ut i andres øyne … om vi er godt likt, akseptable, kule, trendy, vellykkede og  flinke. Vi forsøker derfor å gjøre godt inntrykk på andre og fremstå som vellykkede mennesker. Dette er et trekk som er felles for alle kulturer. Alle søker etter høy status i den kulturen og det samfunnet de er medlem av, uansett hvor stort eller lite det er. Selv de som har meldt seg ut av samfunnet og bare forakter det, som anarkistene og kommunistene … selv de søker anerkjennelse og status fra andre mennesker som har de samme oppfatninger, eller fra Gud i religiøse menneskers tilfelle, eller fra en annen virkelig eller tenkt autoritet eller ideologi.

Og dette er selve oppskriften på dannelsen av uselvstendige , avhengige mennesker. Mennesker som er avhengig av noe så tarvelig som venner og andre bekreftelsesindivider for å kunne trives og føle seg verdifulle. Selv har jeg forlengst kuttet ut alle slike personlige forbindelser og har ingen venner her i verden mere. Og aldri har jeg følt meg friere og lykkeligere enn nå! Lets face it og ikke gå utenom sannheten. Venner fengsler deg i sine egne forestillinger om verden, i sine begrepsapparater, i sine verdier og holdninger … de snører deg inn i sin egen begrensede virkelighet enten du vil det eller ei. Og du gjør naturligvis det samme med dem. Det er et gjensidig fangeopphold vi snakker om her. Et utstrakt venne-og kontaktnett er ikke annet enn en fangekoloni av mennesker som gjensidig holder hverandre inne i dette spesielle fengselet. Og livet blir som en eneste stor soningsanstalt der man betaler for sin ”forbrytelse”, nemlig sin avhengighet av andres selskap …. og manglende evne til å takle alenehet.

Jeg vil derfor hevde den påstand at det er umulig å oppnå full personlig frihet uten å kvitte seg med alle sine venner og familie først. Det er helt karve umulig å kunne bli et fritt, søkende individ, et vesen som søker etter eksistensiell erkjennelse på et personlig plan (gjennom personlige opplevelser og innsikter og ikke kunnskaper man leser seg til i bøker og som andre mennesker har skaffet seg. Disse kunnskapene kan i høyden være til nytte som en slags guide) … som er den eneste eksistensielle erkjennelse det er verdt å strebe etter … uten å frigjøre seg fra dette fengselet først, siden vennefengselet uavlatelig søker å holde deg innenfor den kulturen som eksisterer der … og tvinger deg til hele tiden å bekrefte og støtte opp om under den til enhver tid herskende atmosfæren av holdninger, meninger og oppfatninger etc som råder innenfor gruppen. Det er et fengsel som meget effektivt reduserer og minimaliserer ens opplevelse av verden, og dermed selvfølgelig tjener en av sine viktigste hensikter, som er å sørge for at fangene slipper å forholde seg til den store verden som finnes der ute … the great wide open der man er alene. Alene med sine valg, som naturligvis kan vise seg skjebnesvangre  … og som man selv og ingen andre er nødt til å ta det fulle ansvar og konsekvensene av. Det er kanskje ikke tilfeldig at minimalismen er så populær i våre dager, der så mange mennesker lesser over ansvaret for sine liv på velferdssamfunnet. Denne møkk kjedelige og lutfattige kulturelle retningen betrakter jeg som en eksistensiell ansvarsfraskrivelse og benektelse av verdens rikdom og menneskets muligheter til å leve midt i denne  overfloden av fantastiske skatter.

Ensomhet er frihetens pris som alle som søker den er nødt til å betale, eller alenehet som jeg foretrekker å kalle det … den totale og ultimate alenehet … og dette er da også en av hovedgrunnene til at friheten er så fryktet, ja hatet blant mange mennesker … nemlig selvfølgelig angsten for å bli alene. Denne angsten har sannsynligvis sine røtter i et eksistensielt forhold kan man si, og er derfor forsåvidt en rasjonell og fornuftig angst, som all naturlig angst  er … i og med at det er langt mer risikabelt å leve alene i en verden som er så full av farer som vår. Eller var full av farer, i dag har vi jo eliminert de fleste farer som våre forfedre var tvunget til å forholde seg til.  Man er tryggere i en gruppe, men betaler altså for denne tryggheten med  sin frihet.

Jeg var naturligvis sånn selv engang før jeg frigjorde meg, jeg kunne ikke være lykkelig dersom jeg følte at andre ikke likte meg, eller at jeg ikke passet inn i samfunnets oppfatninger om hvordan mennesker skal oppføre seg, tenke og mene om livet og verden. Jeg gikk uavlatelig omkring og tilpasset meg omverdenens skrevne og uskrevne lover og regler for hvordan man skal være for å bli oppfattet som et godt og vellykket menneske. Jeg var så avhengig av andre og hva de mente at jeg f. eks. aldri kunne sitte alene og nyte solnedgangen eller noe annet spektakulært, og være tilfreds og lykkelig med det. Jeg savnet andres selskap og følte bare tomhet og usikkerhet når jeg var alene, og greide sjelden nyte noe på egen hånd. Jeg savnet alltid noen venner å ha med meg slik at vi kunne dele opplevelsen og være enige om at dette var bra, nå hadde vi sannelig opplevd noe fint … til og med kanskje noe vi kunne fortelle barnebarna om når vi ble gamle hehehe.

Jeg anser dette som selve lakmustesten på graden av personlig frihet og uavhengighet; at du virkelig er i stand til å nyte noe helt mutters alene … som f. eks sitte og betrakte solnedgangen … uten å føle det minste behov for andre mennesker å dele opplevelsen med, eller meddele overfor dem etterpå hva du har opplevd, og slik på en måte dele opplevelsen gjennom ord. Først da er du fri.