Utdrag fra roman som aldri ble noe av

Jeg er blakk for tiden og har derfor tragisk nok ikke anledning til å kaste meg ut i de sydende dekadente fornøyelser og fristelser som mitt lastefulle liv her i Pattaya, syndens hovedstad på jord, ellers heldigvis er så fullt av, så for å fordrive tiden mens jeg venter på den velsignede og ettertraktede pensjonen driver jeg og går gjennom forskjellige tekster jeg har arkivert i computeren … og kom i dag over en halvveis påbegynt roman fra dopmiljøet i  den norske hovedstaden som jeg startet med for noen år siden og her presenterer i en lettere redigert versjon, et prosjekt som av åpenbare grunner havarerte og aldri kom lenger enn til de første sidene. Anyway … her er åpningen:

-Dra til hællvete, din fucking homo!

Jeg skvatt  til og snudde meg for å se hvem som hadde ropt, og oppdaget til min forferdelse Syre-Bjørn, en gammel svirebror av meg fra den tiden vi bodde i Kongsvinger, komme traskende rundt hjørnet med vilt fektende armer og et oppbrakt uttrykk i det grålige, usunt oppsvulmede trynet – gudskjelov uten å ha fått øye på meg. Jeg vendte meg lynraskt om igjen og fortsatte med senket hode og i småhurtig gange bortover fortauet i håp om at han ikke skulle gjenkjenne meg. Jeg var altfor fyllesjuk til å orke å holde ut et eneste sekund med det sinnssyke pisspreiket til den tullebukken. Det var åpenbart at han som vanlig gikk og plapret med skapninger som eksisterte bare i hans eget hode.

Han hadde blitt helt koko de siste årene, og jeg unngikk så godt jeg kunne å snakke med ham når jeg traff ham, skjønt jeg så ham nesten hver dag nede ved Eika eller andre steder i byen. Rusmiljøet i Oslo var ganske stort, men kjernen av de hardest rammede folka nede ved Akerselva utgjorde likevel ikke mer enn noen hundre individer, så det var vanskelig å unngå folk man helst ikke ville treffe. Bjørn hadde utviklet denne merkelige vanen med å dikte opp fiktive situasjoner i sitt indre, der han åpenbart var involvert i forskjellige dramatiske og livsfarlige hendelser med andre mennesker. Av og til hyttet han med neven og truet ut i luften med et sinna og forbannet uttrykk i ansiktet, eller ropte og skreik i angst og desperasjon som den maniacen han var … mens han andre ganger flirte og hoiet og gikk rundt med en triumferende og overlegen mine med nesa høyt i sky, åpenbart etter å ha seiret over sine mektige og farlige fiender.

Disse selsomme forestillingene vakte naturligvis en viss oppsikt på gata og ble til stadighet møtt med latter og ironiske tilrop og sjikane, så Bjørn hadde i et av sine sjeldne øyeblikk av klarhet montert en mikrofon festet i en liten stang og en bøyle rundt øret, og et par øretelefoner stukket inn i øregangene, slik at folk ikke skulle reagere på at han snakket med seg selv, og dermed forstå at han var gal … og i sin sedvanlige råe og nådeløse sjofelhet og hjerteløshet slenge drittbemerkninger og hånlatter etter stakkaren.

Nå trodde de fleste at han gikk og snakket dagen lang i en mobiltelefon, noe som ble ansett som helt normalt og fornuftig. Fra å bli betraktet som gæern tulling som bare ble ledd og gjort narr av var Bjørn plutselig blitt nærmest beundringsverdig, ja nesten bent frem trendy til tross for hans ytre fremtoning ellers, siden dette skjedde på nittitallet da mobiltelefoner var ganske sjeldne – og alle behandlet nå med aktelse og respekt denne viktige og travle mannen der han gikk og bablet i villelse med seg selv.

Jeg kastet av en eller annen grunn  et blikk opp mot himmelen og fikk øye på en svær gråbrun fugl med enorme, vidt utspredte vinger som seilte med vinden over byen. Det var en ørn. Jeg kicka og holdt nesten på vri nakken av ledd over synet; en diger ørn over Oslo?! Jeg hadde aldri sett en ørn på disse kanter av landet før, jeg visste ikke at de fantes på Østlandet engang. Jeg kikket meg rundt for å se om noen andre hadde oppdaget fuglen, slik at jeg hadde noen å dele denne sensasjonelle opplevelsen med, men ingen gjorde den minste mine til å ha registrert hva som skjedde like over huene på dem.

-Nei det skal du faen tørke meg i hælvete IKKE gjøre, din jævla pikkfaen! utbrøt Syre-Bjørn plutselig igjen og hyttet forbannet med pekefingeren mot en dame som passerte ham akkurat da og ga fra seg et lite hvin av forskrekkelse. Åpenbart trodde hun at det var henne gærningen henvendte seg til, uvitende som hun var om det drama som utspilte seg på hans indre plan. Jeg rundet gatehjørnet i det samme og fikk dessverre ikke med meg resten av dette komiske opptrinnet, og kikket i stedet opp på ørnen igjen, som akkurat i dette øyeblikk leet på hodet og stirret på meg … ihvertfall innbilte jeg meg det … og ga fra seg et langt, sørgmodig skrik.