ENDELIG er den her … tilgjengelig for hele verden!!!!!!!!!!!!!!!!!
Den mest fantastiske science fiction fairy tale dette universet noengang har sett, fylt med den mest forrykende skalleopprivende, rævhårreisende, kneskjelv-spennende action, drama, fantasi, eventyr, filosofi, vitenskap, love, romance, sex and drugs and rock n’roll … u name it … dette eventyret kommer fylt opp til kneskålene med hele pakka av åndelig sprengstoff av et sensasjonelt rølpekaliber denne planeten aldri noensinne har sett!!!!!!!!
Og eventyret er til slags for den forbløffende latterlige sum av 150 kroner, som du enkelt og greit sender til min Pay Pal-konto…så mailer jeg deg eventyret via internet. Senere vil du få det gratis på lesebrettet ditt rett fra Amazon eller lignende, når jeg bare får lastet det opp der en gang i en fjern fremtid.
Eventyret er på hele 175 000 ord foreløpig … ja jeg sier foreløpig, for det vil bli konstant oppdatert … dette er nemlig en never ending story som aldri noensinne blir ferdig! Det er et eventyr i kontinuerlig forandring og utvikling, slik alle eventyr med respekt for seg selv bør være … og alle oppdateringene vil du få gratis tilsendt for all fremtid naturligvis!
Dette som presenteres her er en smakebit fra et kapittel der våre helter nettopp har landet på hjemplaneten til et romvesen de har reddet fra Calypso, en måne som sirkler rundt Jupiter … i den hensikt å avlevere et ytterst viktig redskap som vil avgjøre hele universets eksistens. De tar seg en liten sightseeing tur rundt på planeten:
”Vi satte etter litt mere rundtomkring-kjøring i sentrum kursen ut av byen og landet etter noen minutter ute ved en stor innsjø for å ta en nærmere titt på det som befant seg i naturparken der. Spente og forventningsfulle etter å undersøke de forunderlige livsforholdene på planeten steg vi ut av fartøyet. Ved bredden av den turkisgrønne sjøen oppdaget vi noen merkelige livsformer som lignet litt på trær, bare at de var mye større, ja temmelig gigantiske i utstrekning. De kaltes aloraner og vaiet majestetisk i morgenbrisen mens det blafret på en underlig syngende måte av utvekstene deres. De var rundt ti meter høye, men måtte være flere hundre eller tusenvis av meter brede og lange, med fargerike spindelvevsaktige tråder strukket ut i alle retninger som dekket store overflater og var arrangert i store labyrintaktige fasonger. Inne i disse labyrintene forvillet det seg byttedyr som aloranene fanget og spiste. På bakken grodde en annen type fascinerende livsformer, de var blå og lignet små spiraler og andre intrikate mønstre, og var tydeligvis planetens form for gress, for de vokste nesten overalt. Og i enger for seg selv vokste en slags plastaktige gule og blå planter som så ut som rør som munnet ut i en blomst. Urian gikk bort til disse vesenene mens han vinket ivrig til oss at vi måtte følge etter ham. Han bøyde seg ned mot en av plantene og plystret høyt ut i luften, og plutselig åpnet blomsten seg og spyttet ut en stråle rett i munnen på Urian! Dette var gommelurer, forklarte han mens han slikket seg fornøyd om leppene, og de sprutet ut en søt og deilig væske når man sang eller plystret over dem … så glade var de i musikk og andre lyder som harmonerte med deres indre svingninger. Men vi ble advart om at sanger som de ikke likte ble belønnet med en stråle av en stinkende urinlignende væske rett i trynet. Jeg tok sjansen på å teste mine musikalske evner og bøyde meg over en av de vakre blomstene og fremførte etter beste evne et vers fra Når kastanjene blomstrer i Bygdø Alle, og den fabelartige skapningen begynte øyeblikkelig å skjelve av begeistring over å høre en slik fin sang om dens fjerne slektninger på jorden … og sprutet ut en tynn stråle av den mest velsmakende nektar jeg noensinne har smakt! De andre vennene mine begynte også å synge høyt i håp om å belønnes på lignende måte, og de fikk alle sine ønsker oppfylt – men Tuppelulla hadde dessverre en skjærende falsk stemme da hun fremførte Ola var fra Sandefjord, og fikk seg en stråle med skikkelig stram gammel hestepiss rett mellom flettene så hun rygget bakover og falt over ende i gresset. Svimmel av den grusomme stanken stablet hun seg på bena mens hun bannet høyt over den fæle illeluktende væsken som den frekke planten hadde sprutet henne ned med, og vi holdt på å le oss ihjel alle sammen.
Dagen varte ikke lenge på Obidorion, og det hadde allerede begynt å mørkne. Men helt mørkt ble det aldri, for planeten hadde hele 14 og en halv måne som reflekterte lys fra Aldebaran ned på overflaten. En av disse månene var så nær planeten at den fylte hele himmelen når den svevde forbi, og det var mulig å se byene og koloniene og de små hagene på innsjøene obidoriene hadde etablert på overflaten med det blotte øye. En annen av månene var alltid halvmåne, siden den for noen millioner år siden hadde blitt truffet av en gigantisk meteor og fått slått vekk nesten halve massen sin. Den flytende kjernen i denne månen hadde så lekket ut og innhyllet den ene siden av månen i et vakkert sølvglinsende slør av mikroskopiske metallkorn. Dette sløret ble vekselvis oppvarmet av solen og nedkjølt av rommet og beveget seg derfor hele tiden i forskjellige former rundt månen og ga nesten inntrykk av at månen var et levende vesen. Den så ut som et ansikt i profil med langt grått hår som slynget seg grasiøst rundt hodet. Vi sto som fjetret og så på det fabelaktige synet idet den spektakulære månen passerte oss. En annen måne besto utelukkende av krystaller og hadde blitt fanget inn av planeten etter å ha svevd gjennom et gigantisk område av rommet bestående av bittesmå partikler på nanonivå som beveget seg med lysets hastighet, og disse partiklene hadde slipt ned overflaten på månen til den nå var blitt lik et skinnende speil. Det var fantastisk å se denne månen komme svevende sakte forbi mens Obidorion speilte seg i overflaten dens. Denne månen ble også av og til brukt som et 2000 kilometer langt filmlerret som de viste musikkvideoer på. En annen av månene besto av ystet stjernemelk fra et gigantisk spenelignende vesen som beitet rundt i stjerne-kløverengene i Melkeveien mens det sprutet ut en melkeaktig væske som det foret avkommet sitt med. Det var denne skapningen som opprinnelig hadde gitt navnet til vår galakse. Den ble gjetet av et vesen som var legendarisk over hele galaksen for sin hengivenhet og trofasthet, nemlig Den melkesleik-forherligende star-spenehyrden Kokemilde Ostetass. Noe av denne melken var blitt høstet inn av obidoriene og ystet i et lite lokalt svart hull inntil det hadde blitt til en stor gul ost. Så denne månen besto altså faktisk av gul ost av aller beste kvalitet, som obidoriene brukte til pålegg på stjernebrødskivene sine når de dro på picnic på månen. Det var veldig praktisk, det var bare å harve av noen skiver med ostehøvel rett fra bakken, så hadde man pålegg.
Aloranene fanget månestråler fra de største og sterkest skinnende månene med de lange tynne trådene sine, for de spiste ikke bare byttedyr, men også månelys! Akkurat som plantene på vår jord spiser sollys. Om kvelden blødde de blader som hadde visnet eller var ubrukelige. Og de gråt tårer ned til baby- aloranene sine som disse sugde i seg, det var slik de ammet dem. Og for å få sine foreldre til å gråte mest mulig hadde de mest intelligente av baby-aloranene utviklet sin evne til å fortelle sentimentale tåreperse-historier til en ren kunstart. Disse historiene var så fulle av sørgelige og tragiske hendelser at de var beryktet over hele solsystemet, og alle obidoriene gikk konstant med ørepropper i denne delen av parken, for de torde ikke høre på baby-aloranene av frykt for å gli inn i en varig depresjon eller begå selvmord av sorg og medlidenhet med baby-aloranene. Vi kom midt under morgenstellet da babyene fikk frokosten sin, og vasset mellom fossende elver av tårer fra de hulkende og strigråtende voksen-aloranene. Aldri hadde jeg hørt mer pinefull og opprørende snufsing og jamring og gråt noengang, gudskjelov at vi ikke forstod språket til aloranene, ellers hadde vi vel kastet oss ende ned på bakken, fullstendig oppløst i tårer vi også. Aloranene var spiselige for obidoriene, men mange arter var fredet, da de var blitt ganske sjeldne. De var levende etterlevninger fra en annen tid, før obidoriene utviklet seg på planeten og aloranene møtte stadig større vanskeligheter i kampen for å overleve under de nye, endrede forholdene.
-Se der! Hva er det for noe?! ropte Ullegrine og pekte på et lite gult og grønt vesen som kom flyvende. Vi kikket alle sammen mot den rare skapningen som svevde like over vannoverflaten og kom sakte sigende i retning oss. Den så ut som en plastpose med lange stilker og hadde ikke vinger, men liksom skjøt seg selv fram i luften gjennom å fylle en stor belg på baksiden med luft, og deretter skyte denne luften ut igjen i lave smell.
-Det er en kromle. sa Urian.
-Kromle? utbrøt Tuppelulla og begynte å le.
-Ja … og de er ganske tamme, bare se her! sa Urian og satte i en høy plystrende lyd.
Kromlen stanset øyeblikkelig opp og begynte å snuse i luften med de to nesene sine, før den satte kursen mot oss. Den kunne orientere seg ved hjelp av varmesøkende detektorer den hadde på nesene, så den kunne sanse oss selv om vi var usynlige. Den landet ved siden av Urian og krøp tillitsfullt opp i fanget hans og begynte å slikke ham med to lange tunger under armgropene der tentaklene hans var festet til kroppen.
-De elsker svette. forklarte Urian. –La ham slikke litt på dere også da. Han har sikkert aldri smakt svette fra jordvesener før.
Jeg lot den lille kromlen slikke meg både under armene og beina mens den pustet og peset og hørtes ut som den lo, og det kilte så fælt når han sleiket meg mellom tærne at jeg satte i en høy ufrivillig latter selv. Deretter sto Askeladden for tur, og han ble rundsleiket og nedslikket og tungekysset etter alle kunstens regler, og da kromlen etterpå fikk øye på skreppa til Askeladden som han tok fram fra under drakten for å tilby kromlen noe å drikke begynte den å tute høyt og gni seg inntil den lille vadmelssekken mens den sleiket og sleiket av opphisselse i alle de åpninger og sprekker den kunne finne mens den jokket løs på sekken! Det viste seg at den trodde skreppa var en slags kromle den også, bare av en annen rase – og hadde forelsket seg vilt i sekken, så vi hadde et svare strev med å slite den løs og få den til å fly avgårde igjen. Den ga seg ikke før jeg med et salig oppovertupp i ræva greide å overbevise den innpåslitne lille jævelen om at den ikke lenger var velkommen når den var så tullete og uregjerlig og frekk og ikke greide beherske kåtskapen sin.
Plutselig så vi en flokk underlige vesener med to armer og ben komme ut av skogen og løpe forbi oss i en drabelig fart. De lignet litt på mennesker, bare at de var mye høyere og slankere og hadde enorme føtter som det vokste en slags bustete hår fra. Jeg henvendte meg spørrende til Urian, som villig forklarte hva dette var for noe. Vesenene kaltes logobemrier, og de store føttene deres var egentlig en slags sko bestående av skapninger som kaltes urmer. Urmene lignet skilpadder idet de var nokså flate, men i motsetning til skilpadder hadde de seks temmelig lange ben og kunne løpe i nesten hundre og tredve kilometer i timen. Det spesielle med urmene var at de meget tidlig i livet, mens de levde i en slags puppetilstand, samlet seg opp næring som de oppbevarte i en beholder på ryggen og som de siden levde resten av livet på etter at de kom ut av puppen. Denne næringen var så hardt komprimert at den veide over femti kilo, enda den ikke var større enn en alminnelig skoeske. Urmene var derfor bygd for å tåle høy vekt, og dette faktum sammen med deres fenomenale løpskapasitet var årsaken til at de ble brukt som vandrende sko av logobemriene, som gjerne veide rundt seksti-sytti kilo. Næringsbeholderen ble fjernet av logobemriene og erstattet med et system som regulerte næring kunstig, og deretter installerte de en slags reimer på ryggen til urmene og spente dem på føttene sine, en urme til hver fot, og vips så hadde de de mest praktiske og hendige kjøretøy som tok dem overalt der de kommanderte dem. Det var en slik flokk vi nettopp hadde sett som jogget rundt vannet. Logobemriene var egentlig vesener som obidoriene hadde holdt som kjæledyr, og som de hadde avlet fram til å bli mer og mer like dem selv når det gjaldt intelligens og andre egenskaper, inntil de til slutt hadde blitt så utviklet med eget språk og andre egenskaper typiske for avanserte livsformer at obidoriene av etiske årsaker ikke lenger kunne ha dem som kjæledyr, men satte dem fri og lot dem styre seg selv. Så det var nå to intelligente livsformer på planeten, skjønt obidoriene var fremdeles den langt mest overlegne arten, mens logobemriene hadde et nokså lavt og primitivt intelligensnivå på linje med vanlige norske akademikere, stortingspolitikere og hovedstadsjournalister.
-Hvor lenge lever de forskjellige artene her på Obidorion da? spurte jeg.
-Det varierer. Akkurat som på jorden lever de minste mikroorganismene kun i noen minutter eller timer, mens de lengstlevende av de lys-sugende organismene lever i mange tusen år. Selv er jeg i likhet med alle de andre obidoriene udødelig! erklærte Urian stolt.
-Hva?! utbrøt Askeladden. – Udødelig? Hvordan det … er det mulig det da…
-Jeg får korrigere meg selv littegranne kanskje. I prinsippet er jeg udødelig. Organene og cellene i kroppen min kan skiftes ut i det uendelige, så jeg vil aldri dø av alderdom. Det eneste som kan drepe meg er sykdommer. Eller ulykker.
-Hvor gammel er du da Urian? spurte Ullegrine.
-Jeg er tre hundre og syv og tyve tusen ett hundre og førti ni jordår akkurat.
-Hmmm utrolig. sa jeg. –Jeg trodde ikke du var så gammel jeg. Det er jo bare rundt 30-40 år siden Uriah Heep slo gjennom på jorden, og jeg trodde ikke du var eldre enn det. Hva het du før det da? Hadde du ikke noe navn før?
-Joda men vi skifter navn hele tiden vi! Vi lever jo så lenge at vi blir lei av de gamle navnene våre etterhvert. Vi skifter navn når vi føler at vi har utviklet oss så mye bort fra vårt gamle selv at navnet føles som en hemsko. Så jeg har hatt tusenvis av forskjellige navn før jeg. Før jeg ble døpt Urian Hepp het jeg Sludrik fan Snørrhoven.
-Det var den musikkinteresserte og halvdøve mora di som kalte deg opp etter Ludvig van Beethoven?
-Det stemmer nok det min venn hahaha! Han var jo døv han også på slutten av livet sitt så…
-Og hvor gammel er den eldste obidorien?
-Ingen er eldre enn fire hundre og femti fem tusen år, for det var da vi gjorde et fantastisk gjennombrudd i vår bioteknologi og greide å dyrke fram celler til erstatning for de som døde. Og senere ble denne teknologien erstattet med celler som kopierte seg selv ikke etter modell av de andre cellene, men etter et fast mønster som ikke forandrer seg noensinne. Så vi holder oss evig unge og udødelige, så fremt vi ikke dør i ulykker eller sykdom da. Men vi har preparater som tar seg av alle mikroorganismer før de engang rekker å invadere kroppen vår, og dersom et av våre organer brytes ned erstattes det umiddelbart av reservesystemer i kroppen vår, før det har sluttet å fungere. Så i praksis er det kun ulykker som dreper oss nå til dags, men selv det er uhyre sjelden. Det går hundrevis av år mellom hver gang noe slikt skjer – og da er det sørgestund over hele planeten i en hel uke.
-Men hvis dere dør så sjelden så er det vel nesten ingen som fødes heller da?
-Nei det er riktig. Det går år og dag mellom hver ny obidorion som fødes, og da er det festing og feiring over hele planeten i en hel måned til ende.
-Men dermed foregår det jo nesten heller ingen biologisk utvikling mere, når det fødes så få av dere?
-Det stemmer ikke, det foregår tvert i mot en kontinuerlig biologisk utvikling gjennom vår stadig nyutviklede bioteknologi. Vi utvikler oss mye fortere nå enn hva vi ville gjort dersom vi bare skulle la naturen gå sin gang. Hele tiden finner våre forskere opp nye systemer som gjør oss enda bedre tilpasset de forholdene vi lever under, og gir oss nye funksjoner og evner. Så vi ser ganske annerledes ut nå enn de opprinnelige obidoriene gjorde, og kommer formodentlig aldri til å slutte å utvikle og forandre oss.
-Kan du gjøre slik at jeg blir udødelig også da? spurte Ullegrine.
-Hmmm ja det burde nok la seg gjøre. Men da må bioteknikerne våre først få en sample av cellene dine, så kan de forsøke å se om de lar seg kopiere og dyrke fram. Vi har aldri prøvd med jordiske supper før, men jeg tror det vil gå bra jeg.
-Å hurra, da kan jeg leve evig da?! ropte den vesle tomatsuppa glad.
-Ja lenge i hvert fall sikkert … ingen har jo noen garanti vet du – og ingen kan nok leve evig heller nei. Og jeg tviler på at noen vil det heller – tenk om du blir ei sånn muggen og bitter og inntørket gammel posesuppe da, er vel ikke noe kult det vel?
Pegasus satte plutselig i et høyt vrinsk og Sleipner svarte med en brakende fjert og steilet og jumpet opp i luften mens han knegget høyt av lyst til å dra videre.
-Skal vi fortsette turen eller? spurte jeg. – Høres ut som om hestene er utålmodige og har lyst å komme seg avgårde.
-OK, vi drar til Kulmasiniro og ser hva de driver med der da! Er dere hypp på det eller?
-Kulmasiniro?
-Det er en by på andre siden av planeten. Den ligger i nordenden av det store Bartesnokahavet, det eneste havet på den sydlige halvkule.
-OK kult! Sistemann til Kulmasiniro er en skikkelig space-treiging! ropte jeg og kastet meg opp på Sleipner, mens Askeladden spente på seg syvmilstøvlene og suppene satte seg til rette på kosten og Den flyvende tallerken og Urian startet opp luftmobilen med det mest lydløse brølet jeg noengang ikke har hørt – og så suste vi avgårde alle sammen. Snart var vi oppe i en høyde av tre tusen meter over bakken, og hadde en fabelaktig utsikt over det vakre landskapet. Under oss så vi tallrike små grønne sjøer i et blått og fiolett landskap, som vekslet med gule og hvite felt der det vokste en slags blomster, eller skapninger som minnet om planter i hvert fall. De kaltes grillesmukker og signaliserte til oss med høye ul og febrilsk ringling av bjeller idet vi passerte over dem. De kunne som de eneste vesenene på Obidorion se oss til tross for at vi hadde usynlighetsdrakter på oss, og lokket på oss at vi måtte komme og speile oss i blomsterkronene deres. Disse blomsterkronene var utsyrt med små speil og linser som fotograferte alle inntrykk av landskapet og de forskjellige skapningene som passerte over dem eller levde blant dem, og disse bildene byttet de så i mellom seg eller solgte til hverandre. Og de mest sjeldne av disse bildene var verdt store summer. Summer av bisvermer som disse blomstene forplantet seg ved hjelp av. Lyder var nemlig også nesten like verdifulle som synsinntrykk, især lyden av bisvermer. Skjønt det var naturligvis ikke slike bier som vi har på Jorden, men en slags insekter i hvert fall. Bildene og lydene var så ettertraktet fordi disse kronisk nysgjerrige skapningene ikke kunne bevege seg og de eneste inntrykkene de derfor kunne skaffe seg av omgivelsene var gjennom slike kunstige sanseinntrykk av verden rundt seg. Bilder av slike usedvanlige og sjeldne og ekstra-planetare vesener som oss gikk derfor for en formue blant disse grillesmukkene. Men Urian advarte oss på det sterkeste mot å dra ned og hilse på dem, for de var eksperter på å sette griller i hodet på folk og hypnotisere andre vesener til å bli der for alltid gjennom smiger og forsikringer om hvor fantastiske disse vesenene som besøkte dem var, og ved hjelp av speilbilder som viste de mest flatterende og fantastiske inntrykk av dem som speilet seg. Mange andre skapninger fra hele universet var derfor tatt til fange der av sin egen forfengelighet og higen etter oppmerksomhet og trang til å se seg i disse vidunderlige speilene og få bekreftet hvor vakre og storartede de var, og satt klistret til sine egne speilbilder for resten av livet! Svak for smiger og en hund etter ros som jeg var fortet jeg meg bare å holde for ørene og øynene inntil vi hadde passert over disse skumle skapningene.
En svær vulkan spydde ut hvit røyk i det fjerne mens den brumlet og brølte så landskapet rystet rundt den, men den var åpenbart ikke farlig, for Urian vinket til oss at vi skulle følge etter ham, og vi fløy over det enorme krateret uten at noe skummelt skjedde. Nede i krateret hadde obidoriene opprettet turistbyrå, og der var det fullt av byråkrater. Vi passerte like etterpå mellom store flokker av grønne og gule flygende vesener, de lignet ikke noe jeg har sett før. De var rundt en meter lange og hadde smekre, elegante, rørlignende kropper med tentakler i både forenden og bakenden som minnet om blekksprutarmer og som de holdt seg fast til hverandre med i kilometerlange lenker over de lilla og blå skyene mens det lød små blafrende drønn fra luften de suste gjennom. De beveget seg med en utrolig hastighet, sikkert over to hundre kilometer i timen!
-Det er gnudletupper! ropte Urian. -De beveger seg ved å suge inn luft og støte den ut igjen, liksom en jetmotor.
-Gnudletupper?
-Ja de er trekk-gnudletupper, de er på vei østtover for å gresse og hekke ved Østpolen.
-Østpolen?
-Ja her på denne planeten har vi fire poler, en for hver av de fire himmelretningene.
-Å legger de egg da akkurat som fuglene på jorden?
-Nei de parrer seg med grytepilder. Det er vesener som ligner hule steiner og som ikke kan bevege seg. De er bare en slags fødselskamre for ungene til gnudletuppene, kan man si. Dere skjønner, det er ikke all formering som skjer gjennom celledeling eller ved at man har sex, slik systemene er på jorden.
-Nei er det ikke det nei, finnes det andre…
-Jada det finnes mange metoder her i dette universet som livet sprer og utvikler seg gjennom. For eksempel gnudletuppene, de legger igjen en liten egglignende klump med cellemateriale inne i grytepildene, som faktisk er en helt annen art. Grytepildene bærer så frem trekktuppene til de er så store og uavhengige at de kan bevege seg selv, og deretter betaler de for fødselshjelpen gjennom å sanke mat til grytepildene. De avtjener noen års plikttid som matsamlere som takk for hjelpen. Når denne perioden er over drar de avgårde til Tupelistani, en stor øy i midten av Bayer-Skvalpehavet, og fester og herjer der i noen år inntil de er kjønnsmodne, og drar så tilbake for å legge eggene sine i grytepildene.
-Jøss! Det var lite speisa da Urian! utbrøt Ullegrine.
Vi kjørte også over store flokker av noe Urian kalte konkaline-flipper, det var vesener på størrelse med kråker som hadde to neser, en på hver side av hodet, og de brukte disse nesene til å fly med liksom vinger. Eller egentlig fløy de med nesevingene og ikke selve nesene, det var jo langt mere praktisk naturligvis. Konkaline-flippene jaktet på noen andre flygende skapninger som kaltes bilefnurra-sutter, som de nedla ved å spy en lammende væske på dem og deretter kile dem til døde. Vi så hvordan de fanget en slik bilefnurra-sutt, som ble omringet av konkaline-flipper og hørte krampelatteren dens der den rett og slett lo seg ihjel før den ble fortært. Det var den mest latterlige scenen jeg noen gang hadde sett, og alle vi som bevitnet denne horrible nedslaktingen holdt også på å le oss karve fordervet av den smittsomme dødslatteren til bilefnurra-sutten.
Plutselig dukket det opp en stor svart illevarslende sky over oss mens det romlet og braket inni skymassene! Ut fra skyen kom en liten skikkelse osende i to hundre og ørten kilometer i timen på en sopelime mens det burna en lang stråle av flammer fra det brølende kosteskaftet. Og den hadde retning rett mot oss! Hva i all verden!
-Ta fatt – ikke vær tafatt! ropte Urian desperat.- Å nei og nei!!! Watch out for Guds skyld! Det er Den tissetass-umulige syresnik!!!
Vi jekka alle sammen lynraskt inn turboen på farkostene våre og rakk akkurat på hengende håret å dukke unna angrepet fra syresniken og en stråle med en gul stinkende væske som han slengte etter oss fra ei svær bøtte – og kom oss etter et par minutter i dekning bak noen gråværsskyer borte i horisonten. Der samlet vi oss sjokkerte rundt Urian. Hva i all verden var dette for noe?! Urian skyndte seg å unnskylde seg fordi han ikke hadde advart oss mot dette vesenet, som pleide å ligge på lur bak skyene og overfalle uskyldige forbipasserende med urin som han drefset over dem. Denne urinen inneholdt et kraftig LSD-lignende stoff som dette vesenet forsøkte å dusje over alle reisende som passerte forbi dette området av planeten. Den tissetass-umulige syresnik var en obidor som en gang i tiden hadde tatt en overdose LSD og aldri blitt seg selv igjen, og som nå var overbevist om at han var Messias og hadde fått i oppgave å frelse alle de andre obidoriene med overdoser av den samme syren. Urian trodde syresniken var reimet inne på et asyl på en av månene, men han måtte nettopp ha greid å rømme derfra siden vi ikke hadde fått beskjed om at han var på frifot.
Vi fortsatte nå ferden mot Kulmanisiro, litt mere skeptisk og på vakt enn før … ettersom vi forsto at heller ikke denne idylliske og vennlige planeten var helt uten slanger i paradiset. Etter ytterligere en halv times flyging fikk vi øye på en stor by i horisonten.
-Der er Kulmasiniro! ropte Urian begeistret. -Å det er så herlig å se den igjen. Wow altså! Der har jeg hatt mye moro da jeg var ung. Før jeg fylte hundre tusen år da…
Vi gikk etter et par minutter inn for landing i byen. Den lignet hovedstaden på planeten, men om mulig virket den enda mere vakker med innsjøer og parker og dyr og vekster og andre rare og festlig utseende organismer overalt. Vi ble tatt imot av noen venner av Urian som hadde fått beskjed om vår ankomst allerede, og de hilste særdeles vennlig og overstrømmende på oss. De visste selvfølgelig ikke noe om vårt ærend på Obidorion, om at vi kom med Den gylne skrutrekker, men var likevel meget nysgjerrige etter å møte slike sjeldne og eksotiske skapninger som oss. De inviterte oss med på en liten sightseeing i byen, noe vi begeistret takket ja til.
Først dro vi innom en zoologisk have, der det levde både dyr og planter og mange andre forunderlige vesener som verken kunne kalles dyr eller insekter eller planter, men som tilhørte arter og livsformer som var helt ukjente for oss jordboere. Vi slo av usynlighetsmodusen vår, da dyrehagen var full av folk som hele tiden støtte inn i hverandre dersom de var usynlige, så det var ikke tillatt akkurat der. Hagen var inndelt i forskjellige avdelinger med livsmiljøer som etterlignet forholdene på de planetene de forskjellige livsformene var hentet fra. Den første avdelingen var innrammet av et glasslignende materiale på alle kanter, det var en helt særegen form for diamant som ble dannet under store supernovaer og som var blant de hardeste stoffer som eksisterer i universet, samtidig som det var like gjennomsiktig som glass. Og veggene trengte nok å være harde, for det var et øredøvende spetakkel av eksplosjoner og kollisjoner og annet larm og bråk inne i denne delen av hagen! Urian forklarte at dette miljøet kopierte forholdene på en planet som het Kongelur-Pattesang, som stadig ble bombardert av meteoritter og herjet av vulkaner, jordskjelv, stråling fra verdensrommet og andre påkjenninger slik at overflaten der var under konstant endring som følge av all denne urolige aktiviteten. Livsformene der hadde derfor blitt nødt til å utvikle helt fenomenale strategier for å overleve i dette aldri hvilende infernoet, og var blitt så biologisk tilpasningsdyktig og raske til å reagere at nesten uansett hvilke påkjenninger de ble utsatt for så lærte de seg å endre seg og bygge opp forsvarssystemer mot dette i løpet av brøkdelen av et sekund. For livsformer på Jorden som ble utsatt for livstruende eller nedbrytende påkjenninger fra miljøet vil det normalt ta mange generasjoner og kanskje tusenvis eller millioner av år å tilpasse seg og forandre seg eller bygge opp motstandssystemer mot de endrede forholdene, men for skapningene på Kongelur-Pattesang ville en slik langsom tilpasningsprosess være ensbetydende med utslettelse. Så de hadde nå bygget opp en slik fantastisk rask evolusjonsbiologisk evne til å forsvare og beskytte seg selv mot angrep at dersom man for eksempel skjøt med en rifle mot en av disse skapningene, ville kulen simpelthen ikke rekke å treffe de indre organer, for allerede idet den berørte huden ville dyret automatisk ha satt i gang prosesser som bygde et effektivt skjold mot kulen, slik at den bare spratt tilbake uten å skade innvollene. En plutselig eksplosjon inne i Kongelur-Pattesang salen rystet med ett hele den zoologiske hagen, og vi så dusinvis av avlange vesener med store nebb bli slynget opp i lufta, men dale ned igjen like etterpå helt uskadd uten så mye som en skramme i underbuksa, men nå med et helt nytt utseende. Nå lignet de rosa og røde baller delvis inntullet i skjerf, med små tentakkel-lignende utvekster over hele kroppen. En ny eksplosjon kastet dem veggimellom igjen, og da de hadde fått tørket av seg støvet lignet de avlange kråkeboller med hvitt julenisseskjegg og rykende piper, og store røykfylte neser som gikk i siksak langs ryggraden. De skiftet konstant utseende etter de påkjenningene de ble utsatt for, det var jævla sprøtt å se!
I det neste kammeret levde det et underlig vesen fra en havplanet som sirklet rundt en blå magnetstjerne nær galaksens sentrum. Dette vesenet lignet en gigantisk vagina på over tjue meter i høyde. Ut fra åpningen i vaginaen fløy det små sommerfugl-lignende vesener som samlet næring til vaginaen fra en gul sjø som det enorme fittevesenet fløt på. Det boblet opp fra sjøens bunn salter og andre næringsstoffer som disse sommerfuglene samlet i en slags ryggsekk de hadde, og så dro de til sitt opphav og avleverte lydig og selvoppofrende fangsten fra seg etterpå. Plutselig hørtes en høy skingrende lyd, og vi så vaginaen trekke seg sammen i kramper, og så buktet det seg et underlig vesen ut av skjedeåpningen.
Vi var vitne til en sensasjonell fødsel som fant sted akkurat nå! Det oppsto vill opphisselse blant obidorene. Urian forklarte at dette var noe som fant sted bare hvert hundrede år eller så, det var virkelig en oppsiktsvekkende hendelse vi nå var vitne til! Hvilken utrolig tilfeldighet at dette skjedde akkurat når vi kom! Det vesle barnet skrek så det skingret i ørene idet det kom til verden. Og det underligste av alt; ungen lignet nøyaktig på Askeladden slik han sannsynligvis så ut som barn – som en miniatyrkopi av ham på rundt en halv meter! Hva i alle dager var dette? Obidorene forklarte oss hva som nettopp hadde funnet sted, at disse vaginalignende skapningene avspeilet og kopierte andre vesener som var i nærheten når de fødte, dette var for å få disse andre vesenene til å føle tilknytning til og ta seg av avkommet, det var en slags gjøkungefunksjon der det fødte barn som andre oppdro for det. Så nå hadde Askeladden plutselig blitt far til et vesen de kalte Farsken-kladden! Og barnet skrek hysterisk med fektende utstrakte armer etter ham og ville komme til faren sin! Det klonede lille vesenet lignet nesten nøyaktig på Gustav Vigeland- statuen av Sinnataggen i Frognerparken, bare at det så enda villere og mer eitrende forbannet og krevende ut! Jeg så det tvilrådige ansiktet til Askeladden mens han kikket på meg med øyne som tigget og ba om hjelp – og bare røsket ham og suppene med meg og la på sprang fra hele galskapen, med Urian Hepp halsende etter. Puh asså … det var på nære nippet at vi ble skikkelig kuppet der og sannsynligvis måtte ha forsørget dette fryktelige parasittiske vesenet resten av livet. Gudene vet hvor lenge det kunne ha levd, kanskje i en uendelighet!
Etter å ha kommet til hektene igjen over dette sjokket tok Urian oss med en hemmelighetsfull mine inn i et nytt kammer. Vi justerte atmosfærefilterne slik at vi kunne puste inn luften der inne, og kom inn i en helt egen verden av fantastisk formet kopi av den planeten dette livsmiljøet var hentet fra. Der vokste en slags lianer som vibrerte og slanget seg avgårde mens de lagde en summende lyd rundt seg. Dette var kuriole-puer, forklarte Urian. De levde av ultrafiolett lys, som de spiste.
-Nææ , spiser de virkelig ultrafiolett lys til middag altså? utbrøt Ullegrine. – Hva spiser de til dessert da … infraturkise skygger eller?
-Nei det tror jeg ikke Ullegrine hehehe. lo Urian.
-Men etterpå, når de har fordøyd dette lyset, driter de mørke da? spurte Tingeline.
-Nei hehe, de driter ingenting, de fordøyer alt dette lyset, bortsett fra lys som har en for høy eller lav frekvens, det blir bare støtt ut i lange lysfjert som stråler ut i alle retninger.
Plutselig kjente jeg at jeg dultet borti noe, og merket to armer eller noe som minnet om armer legge seg rundt nakken min! Jeg snudde meg brått rundt, men så ingenting!
-Det er en glamur! sa Urian med lattermild stemme.
-Glamur?
-Ja de er usynlige. De har en fysisk kropp, men de er ikke mulig å se.
-Men hvordan går det an da? innvendte jeg. -All fysisk masse reflekterer jo lys? Selv gjennomsiktig glass er jo mulig å se gjennom refleksjoner avhengig av bakgrunnen. Eller er de utstyrt med lignende drakter som det vi har?
-Nei det stemmer ikke helt at all masse reflekterer lys. Det finnes vesener som overhodet ikke reflekterer lys og derfor ikke kan sees. De er helt gjennomsiktige akkurat som glass. Men glamurene har utviklet en annen metode for å virke usynlige.
-Å hvordan da?
-De suger lyset til seg. Det lyset som treffer dem blir absorbert og reflekteres ikke, heller ikke går det gjennom dem. Og dette lyset gir dem deres livsenergi. Og det refle…
-Men hvorfor ser de ikke svarte ut da, det er jo det som skjer når lyset ikke absorberes, er det ikke det da? spurte Tingeline.
-Ja vanligvis. svarte Urian. –Men de vibrerer med kromosomene sine på en helt spesiell måte slik at alt det lyset som reflekteres fra omgivelsene går rett i gjennom dem. Derfor ser man bare tvers i gjennom dem som om de ikke eksisterer. Det reflekterte lyset fra bakken og lyset som kommer direkte fra solen er nemlig ikke likeens. Etter at lyset er blitt reflektert har fotonet forandret karakter og kan ikke fordøyes av glamurene. Og dette lyset går altså tvers gjennom dem. Og her, kom skal jeg vise dere! Her er noen andre skapninger som også lever av lys! ropte Urian og trakk oss med inn i et nytt avlukke. Der levde det noen vesener som lignet på mennesker, bare at de hadde en nesten gjennomsiktig eterisk kropp. De lignet nesten ånder på en måte.
-Dette er humrapipp-zippiorer. erklærte Urian. -De stammer fra jordens tvillingplanet i den hvite-magilanske sky langt hinsides Det storkegylne Nedpeisehull i Magistralplanet. Og de ernærer seg som sagt også av lys. Vi forer dem hovedsakelig med blått lys fra lysstoffrør fylt med argon. Og ved spesielle anledninger forsyner vi dem med skinnet fra gamle stearinlys fra deres planet Jorden, som de betrakter som delikatesser og som ungene deres elsker til barne-TV godter.
Et av disse vesenene satt like ved vinduet og holdt et diebarn kjærlig i armene sine. Det lyste inn i munnen på det suttende barnet med noe som lignet en lommelykt. Urian forklarte at vanligvis ammet mødrene spedbarna sine fra brystene sine, som utstrålte naturlig lys, men akkurat denne humrapipp-zippioren produserte dessverre ikke nok lys i brystkjertlene, så moren var nødt til å amme ungen med en lommelykt som faktisk var kjøpt på Claes Ohlson i Oslo. Det vesle barnet pattet ivrig på lommelykten og satte tydelig pris på det velsmakende og næringsrike lyset fra Jorden, men plutselig brøt det ut i et høyt vræl og skrek og protesterte vilt av sinne. Det viste seg at lommelykta hadde gått tom for batteri, men heldigvis hadde jeg et reservebatteri i skreppa mi som jeg tilbød den desperate mora, og reddet dermed den stakkars babyen fra å måtte legge seg sulten den kvelden. Etter denne lille forelesningen om lysets natur og de underlige vesenene som levde av slik uvanlig kost gikk vi inn i et kammer der det levde noen enda mere fantastiske skapninger som Urian påsto ernærte seg av tanker. Vi kunne først ikke se noe som helst, da det var helt mørkt i rommet, men etter at Urian hadde slått på et dust lys skimtet vi noen små underlige vesener i ene enden av rommet.
-Velkommen til paliandriene! sa Urian. -De eneste vesenene vi vet om i universet som kan kommunisere via telepati! På naturlig måte da, uten teknologi.
-Jøss telepati? Kan de lese tanker altså? undret Tuppelulla.
-Japp det kan de, og ikke bare det, men de konsumerer også tanker. Eller rettere sagt energien som tankene er laget av. De spiser den energien. Eller for å være helt nøyaktig, barna spiser tankene som foreldrene sender ut, akkurat som menneskebarna dier sine foreldre.
-He, hvordan er det mulig da?
-Vel til syvende og sist er allting energi, eller kan reduseres til energi … og dette gjelder for tankene også. Menneskenes tanker for eksempel kan jo registreres via stråling fra hjernene deres. Hjerneaktiviteten genererer elektriske bølger som kalles alfa, beta, delta og thetabølger hos dere mennesker, og disse bølgene kan registreres og måles og tolkes.
-Thetabølger – jeg kjenner en som er så tett i pappen at han sikkert bare sender ut teitabølger! lo Ullegrine.
-Er han fra Tveita han da eller? spurte Tuppelulla.
-Hahahahahaha! skrattlo Urian, som var en stor skjønner og entusiastisk elsker av teite vitser, især de som kom fra Tveita. -Vi obidorier har selvfølgelig forlengst utviklet teknologi som gjør oss i stand til å lese tankene til alle vesener som har en hjerne og sender ut stråling, mens paliandriene bare kan lese og ernære seg av tankene til hverandre.
-Hæ?! Hva var det du sa akkurat nå Urian, at du kan lese tankene til alle andre vesener? Inkludert oss da eller?! spurte Askeladden.
-Ja jeg kan det, but dont u worry, jeg har ikke tankeleserfunksjonen min på når jeg er sammen med venner, det regnes som uhøflig og ingen obidorior ville finne på noe slikt. Dessuten har vi utviklet mekanismer som ville avslørt om noen prøvde å lese tankene våre.
-OK, men det har jo ikke vi da…
-Nei, men stol på meg, jeg lyver ikke til dere. Dere jordboere står forresten rett foran et revolusjonerende teknologisk gjennombrudd som snart vil sette dere i stand til å lese tankene til hverandre!
-Hæ?!
-Ja det er jo meget enkelt å konstruere i teorien. Hver gang noen tenker en tanke produseres det elektriske bølger, og disse bølgene kan så registreres og tolkes. Akkurat som når noen snakker inn i en mikrofon. Lydbølgenes mønstre setter et elektronisk avtrykk i mikrofonen kan man si, og når dette samme avtrykket blir kjørt gjennom en mottaker kommer lydbølgene ut i rommet via høyttaleren som omsetter de elektroniske signalene til lydbølger. Dette kommer til å finne sted om ikke lenge på Jorden, dersom deres planet følger de samme utviklingslinjer som andre planeter som har fulgt den teknologiske veien mot utvikling. Og det er det ingen grunn til at den ikke skal gjøre.
-Men tankene mine får du aldri! Jeg vil da ikke at noen andre mennesker skal kunne lese tankene mine! utbrøt Tuppelulla forferdet.
-Nei hvis du ikke vil det er det ikke noe problem – det er bare å installere en tankesperre så har ingen tilgang til tankene dine.
-En tankesperre?
-Ja et system som forvrenger hjernebølgene som sendes ut slik at de blir uleselige. Meget enkelt! Og paliandriene her har også utviklet et lignende system slik at de kan slå av for tanker de ikke liker. For eksempel hvis noen banner inni seg eller tenker stygge og negative tanker om andre, det er faktisk akkurat som om dere skulle drite på tallerkenen og servere det under en middag til gjestene deres. Det ville jo ikke være særlig populært.
-Så hvis noen tenker på fisk, smaker det fisk av tankematen deres da eller? spurte Ullegrine.
-Hehe det vet jeg ikke, for de har ikke fisk på planeten sin. Selve planeten er nemlig en eneste stor hjerne, og det er energien og tankene fra denne hjernen paliandriene lever av.
-Jøss en eneste stor hjerne, hvordan er det mulig da? spurte jeg.
-Det skyldes den helt spesielle evolusjonen som akkurat den planeten har gjennomgått. Livet der begynte med mikrorganismer, som på jorden. Men i stedet for å utvikle seg gjennom kamp for tilværelsen og mot hverandre i rovdyr og byttedyr-forhold vokste disse mikrorganismene sammen i en eneste gigantisk organisme inntil den dekket hele planetens overflate. Denne superorganismen som vi kaller Tankeslurpe-Gnudien lever av energien fra planetens indre, som kommer fra en kjerne av antimaterie. Og selv stråler den altså ut energi fra tanker, fantasier og drømmer. Den kommuniserer via telepati med andre fantastiske skapninger i universet og utveksler historier med disse. Og det er utrolig hva dette vesenet vet siden det har levd og utviklet seg i over fire milliarder år allerede. Vi bruker det som et slags orakel når det er noe vi trenger å få kjennskap til. Og på overflaten av denne hjernen lever altså paliandriene og livnærer seg av tankene til Gnudien. Paliandrienes forfedre kom fra en annen planet som mikrorganismer. De ble kastet ut fra denne planeten under et vulkanutbrudd, og etter flere millioner års reise i dvale i verdensrommet strandet de på Tankeslurpe-Gnudien og utviklet seg etter ytterligere noen hundre millioner år til å bli til de skapningene de er i dag.
-Men hva lever de av nå da når de bor her da?
-Vi har brakt med oss masse tankeenergi fra Tankeslurpe-Gnudien og får stadig påfyllinger derfra. Så når paliandriene er sultne går de bare i tenkeboksen.
-Tenkeboksen?
-Ja det er en innretning der de kan koble seg til lageret av tankeenergi og suge seg mette på tanker. Der hender det faktisk at de får en overdose av lystige tanker og blir veldig tankefulle.
-Tankefulle?
-Ja de blir drita fulle av de tankene og kan da finne på de rareste ablegøyer i fylla hahaha!
Fra hagen til paliandriene kom vi til en ny avdeling der det bodde såkalte skakkevraltere fra planeten Mokka Steppehull i den rable-boblige storsuppetåken i Kokkelubba-galaksen. Disse skapningene formerte seg ikke gjennom seksuell forplantning som menneskene, men ved enkel celledeling gjennom kloning. forklarte Urian. De la egg som delte seg etter et slags mønster akkurat som vårt DNA-system, og deretter vokste opp til fullvoksne skakkevraltere etter å ha kopiert sine stamceller. Det var de mest avanserte vesenene i universet som fremdeles benyttet seg av en slik primitiv formeringsmetode.
-Men mange mennesker formerer seg jo også gjennom celledeling? innvendte Ullegrine.
-Gjør de det ja? lo Urian.-Vel hvis du kan påvise det Ullegrine så tror jeg nok det venter en Nobelpris i biologi på deg!
-Det kan jeg vel bevise det! Jeg leste nettopp i en avis om et svært, overfylt fengsel i Brasil der de hadde både mannlige og kvinnelige fanger, og noen av disse fangene delte celle og fikk barn sammen. Så der så!
-OK you win! Da skal jeg sannelig innstille deg som kandidat til Nobelkomiteen til neste år. skrattlo Urian.
Skakkevralterne lignet litt på mennesker der de vugget avgårde på to lemmer som lignet ben, men hadde fire armer og et svært hode med et enormt ansikt. Ansiktet var liksom spent ut som en skjerm fra selve hodet, og var mye større enn hodeskallen som det var festet til. I dette ansiktet hadde de fire øyne, og hele tiden for det fargesprakende mønstre i lynende fart over ansiktene deres. Akkurat som visse blekksprutarter og kameleoner på jorden kunne skifte farge og mønstre etter omgivelsene. Urian forklarte at skakkevralterne ikke hadde lydspråk som vi mennesker har, i stedet kommuniserte de gjennom disse kompliserte fargemønstrene. Ved å vise mønstre som alle forsto, som var en del av språket deres, kunne de fortelle en hel historie bare med ett eneste mønster i ansiktet. Det var en mye mer effektiv og kjappere form for kommunikasjon enn det primitive lydspråket vi jordboere har. Og skakkevralterne kunne snakke med hverandre over avstander på mange kilometer, ettersom de hadde sylskarpe øyne.
-Hmmm det var kult! utbrøt Tingeline. -Sånt språk skulle vi også hatt.
-Vel det kan godt hende menneskene utvikler en slik metode til å kommunisere i fremtiden. repliserte Urian. –Dere er faktisk allerede på vei til å gjøre det.
-Å hvordan da?
-Vel for eksempel når dere rødmer, da forteller dere andre at dere skjemmes eller er blyge, og når dere blir hvite i ansiktet av skrekk meddeler dere at dere er redde. Det er en slags primitiv form for ansiktsspråk.
-Og når de blir blå i trynet forteller de at de er dritatrengte! ropte Ullegrine … og lo hemningsløst av sin egen vits. -Men du Urian, tror du menneskene kan lære å fly en gang i fremtiden? undret hun.
-Tja hehe hvem vet. Er jo ikke umulig det. Hvorfor spør du om det?
- Nei for de derre konkaline-flippene som vi så, de fløy jo med nesevingene ikke sant?
-Ja?
-Ja altså … menneskene har jo også nesevinger. Så kanskje i fremtiden vil de utvikle seg til lange vinger som de kan fly med de også?
-Hehehe nå flipper du fælt Ullegrine! Tror heller øreflippene dine vil utvikle seg sånn at du flipper på deg øresus i Øresund jeg…
Etter omvisningen i den zoologiske romhagen gikk vi på restaurant. Menyene der var innrettet slik at man trykket på de rettene som man ønsket, og så materialiserte maten seg i tallerkener som allerede var satt på bordet. Ingrediensene ble nemlig sendt via en slags teknologisk teleportasjon, der atomene ble oppløst og så satt sammen igjen i det samme mønsteret på et annet sted i restauranten. Eller på planeten, for den saks skyld. Slik sendte de nemlig pakkepost og andre ting til hverandre også. Og snart regnet de med et gjennombrudd i forskningen sin slik at det ville bli mulig å transportere også levende vesener på denne måten. Dermed ville alle kjøretøyer etterhvert bli overflødige. Det var bare å gå inn i et kammer og trykke på destinasjonen som du ønsket, og vips så var du der et øyeblikk etterpå.
-Hmm dette var jo kult! Tror du vi på jorden også en gang kan bli i stand til å utvikle teleportasjon til å sende mennesker med? spurte Tuppelulla.
-Jada, det er mye mulig at russerne står foran et gjennombrudd i sin hemmelige militære forskning på dette feltet akkurat nå faktisk. bekreftet Urian.
-Russerne?
-Japp, mange russiske soldater drikker seg nemlig så drita fulle på vodka at de faller døddrukne om og fryser fast i telen i bakken i Sibir. Og alkoholen fungerer som frysevæske som hindrer at de fryser ihjel, ved at kroppsfunksjonene holdes konstant ved et aktivitetsminimum, akkurat som dyr som har gått i dvale. Disse soldatene blir så reddet av forbipasserende som graver dem opp av telen om våren og frakter dem hjem igjen.
-Hva var det du sa nå Urian? innvendte jeg og lo. -At disse stakkars russerne fryser fast i telen på et sted og så blir de gravd opp av telen og tint til live igjen et annet sted en stund senere? Og dette kaller de teleportasjon?
- Ja hehehe! Dette er teleportasjon i sitt mest primitive stadium riktignok. Men hva så … et sted må man jo begynne! Kineserne driver også med lignende interessant forskning by the way.
-Å?
-Ja nemlig telekinese…
-Du store kineser! Hva er nå det da? undret Ullegrine.
-Telekinese er kunsten å bevege en gjenstand bare ved hjelp av vilje-eller tankekraft. Uten å berøre den fysisk.
-Og dette driver kineserne med? spurte Askeladden skeptisk. -Har jeg aldri hørt om…
-Joda de graver kinesere ned i telen i Tibet og undersøker deretter om det er mulig for de nedfrosne forsøksobjektene å røre seg ved egen vilje der i sprengkulda. Men hittil har ingen greid dette da…
-Fordi de var frosset ihjel?
-Right!
-Men vil det bli mulig å reise i tiden også på samme måte som dere kanskje snart kan reise i verden da Urian? undret Tingeline.
-Via en slags tidsmaskin mener du? Vel det…
-Nei det vil aldri noengang bli mulig. Tidsmaskiner vil aldri noensinne bli oppfunnet. avbrøt jeg. – Og det kan jeg bevise! la jeg til etter å ha sett de heftige reaksjonene til Urian der han åpenbart hadde tenkt å komme med innvendinger mot min påstand.
-Du har beviser på det ja?! At det ikke vil være mulig å oppfinne tidsmaskiner en gang i fremtiden? La oss høre da? oppfordret han.
-Ja det er jo meget enkelt og logisk det. Dersom menneskene eller andre vesener noengang blir i stand til å oppfinne tidsmaskiner som de kan dra tilbake til fortiden med, hvorfor har de ikke allerede besøkt oss da? Hvis de i la oss si år 5000 etter Kristus oppfant en slik tidsmaskin, hvorfor ser vi dem ikke nå? Eller i år 400 000 etter Kristus? Hvorfor er de ikke allerede på Jorden og besøker oss?
-Kanskje de er så blakke at de ikke har råd til det før i år 900 000 etter Krøsus? foreslo Ullegrine.
-Krøsus? spurte jeg uforstående.
-Ja etter han derre kongen som var så søkkrik, Kong Krøsus. Det var et jævla godt argument Ullegrine hahaha! lo Askeladden.
-Nei hehe, hva er det for slags tulleteori da? Nei men det kunne jo hende at de allerede har besøkt oss, men ikke vil gi seg til kjenne? foreslo Tuppelulla.
-Ikke gi seg til kjenne?
-Ja for ikke å forstyrre utviklingen av sin egen framtid og dermed sette sin egen eksistens i fare. Så de besøker oss i usynlig tilstand for ikke å gripe inn i begivenhetene i den tidsepoken de besøker.
-Ja eller de kommer kanskje som UFO-mennesker? sa Ullegrine.
-UFO-mennesker?
-Ja det var virkelig en god ide Ullegrine! Kanskje de UFO-ene som folk hevder at de ser overalt nå for tiden, kanskje de slett ikke kommer fra space, men er besøkende fra fremtiden? sa Tuppelulla. -Kanskje de er turister som drar tilbake i tiden for å se hvordan jorda så ut før? Så det beviset ditt Jappe, det kan du nok bare stappe opp en viss plass, eller hva hahaha?!
Vi ble sittende et par minutter og grunne over disse tankene, inntil menyene åpenbarte seg som tegn på at de hadde registrert at vi var klare til å bestille. Jeg bestilte til forrett klørulle-baller, det var en slags egg fra trelignende vesener på en måne i et solsystem ikke så langt unna, der eggene lå i reder som trærne selv hadde laget – og det finurlige med disse eggene var at håret til spisegjestene skiftet farge til vekselvis rødt og blått og ørene begynte å lyse og blinke i takt etter at man hadde spist dem. Disse eggene var derfor særdeles populære blant ambulansefolk på Obidorion. Til dessert bestilte jeg space-bukkelurer som var fanget av Den tippetapp-finurlige Sneboy på planeten Kørkegalia. Han hadde lokket bukkelurene ut av hulene sine i Sumperittskogen ved å klapse en havfrue fra Tippesleip-sølehavet med høye klask på rompa, slik at de nysgjerrige dyrene som aldri hadde hørt noe så vakkert og interessant ville sjekke hva som foregikk, og dermed ble de catcha i de finurlig anlagte fellene til sneboyen. Tingeline fikk en rett som het klasnurpie, det var en meget ettertraktet delikatesse og besto av gjærede kakerlakk-spener surret i kjønnssaftene fra nedsyltede fjelltøfler knabbet fra lageret til Den torsketiss-foraktelige tåfisfortryller, anrettet på det berømte kjøkkenet til Den tussetøys-nevrotiske stjerne-kokemikkelen Bombonella Balle’Charmant på planeten Hostefiasko i Slangeplask-galaksen og smakte simpelthen fantastisk godt. Salaten besto av spolemunnlesere, en slags kjøttetende planter som utstrålte lys rundt seg i alle regnbuens farger og som kunne danne bilder og naturtro skulpturer av gjenstander i verden med dette lyset. De var også i stand til å lese på munnen til byttedyrene de spiste. Ikke lese på munnen slik visse døve mennesker på jorden kan, men lese alt det et vesen noengang hadde snakket om, ved å analysere mønstrene i munnen. Alle ord som et vesen noengang har uttalt vil nemlig avsette mikroskopiske spor i huden rundt og på munnpartiet, akkurat som et lydopptak, og disse mønstrene kunne så spolemunnleserne avlese, og dermed få kjennskap til hva disse vesenene hadde snakket om. Dermed var det en smal affære for dem å analysere seg fram til disse byttedyrenes innerste ønsker og favoritter og delikatesser og så videre. Så for å lokke til seg slike vesener å spise skapte de kunstige visjoner av den maten byttedyrene likte best, og når disse dyrene så kom for å innta måltidet klappet fella igjen over hodet på dem!
Tuppelulla bestilte lettsnurpede grongeline-bneller sprengkokt i gledestårer fra en gledespike på planeten Lykkeleilio. Grongeline-bnellene var utvekster i ræva på en slags levende økser på den vulkanherjede planeten Gidameida-Askebrøl, som pleide ligge på lur i skyggen bak nedsotede sneskavler og hamre forbipasserende i skallen med øksebladet sitt, før de deretter fortærte det ulykkelige byttet levende. Askeladden bestilte frityrstekte flong-peprienner, det var testiklene til en manetlignende skapning som svømte rundt i Slimehavet på planeten Sild-Fyttesnyte, og disse testiklene var etterpå blitt rullet i aske fra et levende vulkankrater på månen Shipoboy i stjernebildet Sangsvanen og deretter marinert i lykkesnørr fra nesa til Den melankolukkiske sørgenisse i Det sippesang-farvelliske nigråtesystem i stjernekonstellasjonen Antihulka Snufseslapp. Ullegrine bestilte flygende hupsakaker fra et konditori på martyrplaneten Spreng-Bomiania. Det spesielle med disse kakene var at de fløy selv inn i kjeften på dem som spiste dem og var lykkelige over å bli fortært, for de trodde de kom til et sted som het Dustehallai-hagen da, det var et slags kakeparadis for dem som disse selvmordskakene lengtet etter mer enn noe annet. Jeg fikk smake både på de frityrstekte flong-pepriennene og de martyrsprengte hupsakakene, og det smakte aldeles redselsfullt av begge de to rettene. Urian spiste kvelerappere, det var vesener som var catchet med laserlasso av den sippeduft-berusede tungekyss-pygmeen Puskeslog Flippe på prisonplaneten Stellar- Suckertrap, som var et bølleasyl der alle de mest kriminelle og farlige skapningene i galaksen var internert. Kvelerapperne hadde fått navnet sitt på grunn av den spesielle fangstteknikken sin. De kvalte små skapninger som lignet insekter gjennom å skrike og rappe så høyt at de sperret for lufttilførselen som passerte i tunneler i ørene på insektene, ved at disse tunnelene hovnet opp av den skingrende lyden. Kvelerapperne ble spist levende liksom østers og sprellet og protesterte vilt og rappet desperate om hjelp så det skar i ørene etter hvert som Urian slafset dem i seg, og vi holdt på å le oss ihjel av synet av Urian der han satt med de vrikkende og sprellende vesenene stikkende ut av munnvikene og fallende ned i tallerkenen og overalt på bordet der han tappert og iherdig forsøkte å svelge dem ned uten å søle for mye.
Ved bordet vårt sto en kammerkvartett og spilte den skjønneste taffelmusikk på nystemt luftgitar, nedstemt fjellfiolin, avsagd fjøsharpe og tørrsugd buksetrombone fra planeten Hey-Snuppidulla, og bidro således til den fine og avslappede stemningen. Urian ga diskret tegn til meg om at de forventet å få litt tips for den flotte forestillingen, men jeg hadde dessverre ikke tatt med meg penger på turen, så jeg hadde ikke annen tips å gi enn noen skitne fæle Q-tips som jeg etter febrilsk leting fant i skjortelomma. Men dette viste seg til vår alles overraskelse å være en særdeles velkommen gave, ettersom bomull var gull verdt på den planeten de kom fra … ja var verdt like mye som diamanter på jorden! Så med disse Q-tipsene trengte de ikke jobbe mere resten av livet, og sluttet øyeblikkelig å spille og ga seg jublende av gårde etter å ha takket meg overstrømmende for den fantastiske tipsen.
Restauranten vi satt på brukte ikke stearinlys på bordene for å skape en romantisk atmosfære. I stedet brukte de en type små runde levende vesener, såkalte hespetrekuter fra Gaulia-Freppe, som de hadde tredd på enden av en stake som sto på bordet, og disse hespetrekutene prøvde kokende av forbannelse og sinne å komme løs, og bannet og sverget så det lyste av dem når de ikke lyktes – og skapte dermed et vakkert lysskinn rundt seg og koselig stemning ved bordet. Vi hadde en slik lysestake på vårt bord også, og Ullegrine strakte nysgjerrig fingeren fram for å røre ved hespetrekuten, men trakk den lynraskt tilbake med et høylydt au da hespetrekuten fikk et hysterisk anfall av raseri og bante og raste så fælt at det formelig knitret og spraket gnister over lysestaken og ned på duken, som nesten tok fyr! Ullegrine brant seg kraftig på fingeren og måtte stikke den ned i et glass vann for å kjøle den ned og unngå alvorlig forbrenning. Det formelig freste i vannet da fingeren traff overflaten! Du verden som den skapningen kunne banne, har aldri hørt på maken noensinne! Den var til og med verre enn en fyllesjuk nordlending jeg hørte på lokal-TV i Kabelvåg en gang. Han hadde mistet spritdunken sin i flammene da heimebrentsapparatet eksploderte og halve fiskeværet brant ned til grunnen. Han bante også så det gnistret, ja så gnistene antente fyr i de nedbrente ruinene igjen, slik at resten av fiskeværet brant ned under reprisesendingen dagen etter!
Etter det deilige og nærende måltidet dro vi rundt og tittet oss litt omkring i den fantastiske byen. De hadde en slags svevende fortau, eller rettere sagt var det vi som svevde over fortauene og inne i og mellom bygningene ved hjelp av magnetstråler som vi kunne regulere gjennom tankene våre. Vi bare ønsket oss et visst sted, og så ble vi brakt dit!
-Hei vi tar oss en tur innom denne atmosfærebaren da! ropte Urian og halte oss inn en åpning som lignet store svevende gardiner som beveget seg forførerisk mot alle vesener som passerte utenfor og liksom innbød dem til å komme inn.
-Atmosfærebar, hva er det? spurte jeg.
-Det er barer der man serverer atmosfærer fra forskjellige planeter. De har luft fra Jorden også her.
-Luft fra Jorden?
-Ja jøss! De deiligste dufter fra krokusengene i Himalaya og kirsebærhager i Japan og krydrete spesialiteter som Mosselufta in the morning og …
-Men luft altså hehe – hva skal man med det, betaler dere for det eller? spurte Tingeline.
-Betaler ja?! De beste atmosfærekvalitetene går for enorme summer her. De regnes for kunstverk og kan koste like mye som hele årslønner på jorden for et eneste sup. Ja dere vet vel at luft egentlig er en slags mat?
-Vel jo men, luft hehehe …?
-La meg forklare da. Dere på jorden har laget millioner av forskjellige retter av maten deres, altså den maten dere spiser. For å få variasjon og skape nye smaksvarianter, ikke sant? Men dere har aldri tenkt på at dere kanskje kunne gjøre det samme med den andre typen næring dere må ha. At dere kunne lage mange variasjoner med deilig og tiltrekkende luft og dermed gjøre hverdagen litt mere morsom og variasjonsrik? For oksygen er jo også en slags mat. Kroppen deres må jo ha luft for å leve ikke sant? Luft er energi som cellene deres spalter akkurat som den spalter maten.
-Spalter cellene våre luft? spurte Ullegrine undrende.
-De spalter oksygenatomet ja. Akkurat som i en atomreaktor som fisjonerer uran. Cellene er som miniatyr-atomreaktorer som spalter oksygenet og forbruker energien som holder kjernepartiklene i atomet sammen. Det er denne energien dere bruker til å leve med, til å holde organismene deres i gang! Alle former for liv er egentlig materie i bevegelse. Og for at disse livsformene skal kunne fortsette å bevege seg trenger de en konstant tilførsel av bevegelsesenergi. Og denne energien får den type livsformer dere tilhører fra oksygenet. Som dere selvfølgelig er helt avhengige av. Hvis dere ikke får denne energien så stryker dere med i løpet av noen minutter, dere dør jo uten luft ikke sant?
-Wow, dette har jeg ikke tenkt på, det er jo innlysende at det er slik det er! sa Tuppelulla.
-Men hva er så spesielt med denne luften de serverer her på denne baren da? spurte jeg.
-Det spesielle er at denne luften kommer fra mange forskjellige planeter som har oksygen i atmosfæren sin. Og i tillegg inneholder disse ulike lufttypene forskjellige andre gasser enn det man finner her på Obidorion eller på Jorden, og dette kan gi høyst oppsiktsvekkende resultater når man puster den inn.
-Å? Hvilke resultater da?
-Det kommer du til å finne ut hvis du tør å teste noen av produktene her det hahaha! Har dere lyst å prøve eller?
Vi nikket spente alle sammen og fikk overrakt menyen av en robotkelner og bestilte hver vår beholder med luft fra andre planeter. Jeg fikk servert en blanding av supervulkansk nordpol-luft fra Pusiboble Fnikke, en sandskorpeplanet i Det undertufse-ullige Smukkabeltet i Grobianerkløfta, blandet med nyutpustet drogeluft fra jimboplanter på planeten Kazzalandria som virvlet i perfekt skøytebane rundt Julistjernen, tvillingstjernen til Julestjernen, som musikalen Reisen til Julestjernen er inspirert av. Jeg tok en kjapp sipp gjennom sugerøret som stakk ut fra beholderen, og fikk meg tidenes overraskelse! Plutselig så jeg Hanne Krogh sammen med reinsdyret Rudolf i teskjekjerring-størrelse stående splitter naken midt på bordet og synge en sang fra den berømte musikalen hun var skuespillerinne i, mens en hel bataljon med drita fulle stubb-surrelusker fra syreplaneten Kopelura Tøffeknull danset og spratt og heiet rundt henne, helt ville av begeistring og henrykkelse! Jeg bare fortet meg å ta en sipp til av en annen type luft for å få vekk det bisarre og marerittaktige synet, og skvatt om mulig enda mere denne gang. Det åpenbarte seg plutselig en utrolig virkelighetsaktig visjon der jeg så meg selv sykle på trehjulssykkelen min som liten guttepjokk oppi Nord-Norge. Visjonen var så realistisk at det var som om jeg satt på sykkelen i nåtid. Med ett kom en lastebil brasende i rasende fart rundt svingen og kjørte over meg slik at jeg omkom! Jeg skrek til av sjokket og smertene, og var helt overbevist om at nå strøk jeg med på ordentlig også! En stemme i øret mitt ba meg imidlertid slappe av, for dette var bare en av et utall av muligheter som kunne skjedd gjennom livet mitt. Alle disse mulighetene var lagret i en slags sjansebeholder i menneskenes Skjebnedimensjon og ble bare aktualisert under spesielle omstendigheter. Denne ulykken med trehjulssykkelen ville ha skjedd dersom jeg hadde vært bare noen sekunder tidligere ute. Det som hadde reddet meg var at jeg hadde vært ulydig og sneket meg til å stjele et stykke kromkake i kakeboksen til min bestemor. En del av dette kakestykket smuldret jeg opp og blandet i en neve råtten jord og møkk og spanderte på yndlingsmeitemarken min Snøfte Tresmett, som bodde på ungkarshybel i en fyrstikkeske jeg hadde i lomma. Etter at Snøfte hadde slafset i seg måltidet sitt malte jeg ham rosa fra topp til tå med latexmaling som jeg stjal fra lageret til far min i garasjen og kledte på ham en av dukkekjolene til søstra mi og puttet ham i seilbåten min og lekte at han var forloveden til styrmannen. Gudskjelov at jeg hadde falt for fristelsen og knabbet det deilige kakestykket! Dermed hadde jeg unngått å være akkurat på dette stedet på veien idet denne lastebilen kom kjørende. Slike tilfeldigheter er det altså som styrer menneskenes liv! Etter denne skjellsettende opplevelsen var jeg vel forsynt av rettene i atmosfærebaren, og gikk ut for å trekke litt frisk luft for meg selv. Snart etter kom de andre også og holdt meg med selskap. Flere av dem virket ganske bleke og rystet av det de hadde opplevd.
Obidoriene hadde svevende skyskrapere som de kunne flytte til andre deler av planeten etter klimasesongene, slik at de som for eksempel foretrakk evig sol og sommer bodde i skyskrapere som alltid søkte de varmere årstidene. Disse skyskraperne beveget seg også ved hjelp av magnetiske stråler rundt på overflaten av planeten, mens noen av den gamle typen som ennå var i bruk var fylt med heliumgass og andre gasser som var lettere enn gassene i atmosfæren og derfor holdt seg svevende. Disse andre gassene besto av tarmgass fra mumbier, enorme avlange pølselignende vesener med hoder i begge ender som kun levde i en spesiell dal på planeten, der nesten ingen andre vesener orket å bo på grunn av den intense fislukta, som var så sterk at metall rustet i løpet av få timer og hårsveisen delte seg i midtskill og røytet og falt av hodene på de obidoriene som var så dristige at de våget seg inn i dalen. Hver og en av leilighetene i boligblokkene var som egne små verdener, der innbyggerne hadde innredet innvendig med ting og tang fra alle universets kanter, slik at hvert hjem hadde et eget, unikt preg. Vi besøkte en av disse leilighetene, der en venn av Urian som het Kopifnazk Bnurre bodde, og gjorde store øyne da vi kom inn. Han hadde innredet den enorme kåken sin som en tro replica av et miljø fra planeten Kommioloma i Den faderull-kvekkaktige Smaskegalakse i stjernebildet Grisezooka, der han hadde oppholdt seg mye på planet-feriehjem i sin ungdom. I taket strømmet det rislende vann, det så ut som om det fløt i en elv over oss uten å være påvirket av tyngdekraften, og i dette vannet svømte det underlige vesener som lyste i alle regnbuens farger og sprutet med henrykte jubelrop vann på oss idet vi kom inn.
Det var slik de hilste og sa god dag, forklarte Kopifnazk, og for høflighets skyld hilste jeg tilbake ved å harke frem en skikkelig feit dose med slim og spytte et av disse vesenene rett i topplokket så det svaiet og nesten gikk ned i knestående av henrykkelse over å ha blitt møtt med en sånn interesse og velvilje. Det hostet og hikstet og surklet noe til vennene sine, som helt ville av forventning og begeistring kom stimende og ville bli hilst på på samme måten, og vi harket og spyttet dem høflig i trynet i tur og orden alle sammen inntil de var fornøyde. Ullegrine ble ekstra populær da hun dro frem en svær snørrklyse fra nesa og klinte den rett i panna på en av av disse rare skapningene, som straks ble omsvermet av de begeistrede kompisene sine og hyllet og tiljublet som en helt siden han hadde vært så heldig, og mottok masse interesserte øyekast og oppmerksomhet fra damene! Veggene i den flere kvadratkilometer store, treetasjes leiligheten var utstyrt med speil som sendte bilder i alle mulige retninger på samme tid, samtidig som veggene besto av skjermer med tredimensjonale inntrykk fra Kommioloma i nåtid. Disse bildene ble overført fra planeten og kom fram til Obidorion noen minutter senere. Alt dette gjorde at man fikk inntrykk av at man befant seg inne i en gigantisk dal full av underlige livsformer der alt mulig rart kunne skje. Der var fullt av en slags lange grenaktige livsformer som vibrerte og rumlet der de beveget seg i slangeaktige bevegelser langs bakken. Det så ut som trær med ormelignende grener, som kunne bevege seg lynkjapt. Plutselig så vi en av disse grenene fange et lite dyr med seks ben og en lang blå tunge som den fløy med. Tungen brukte den som en slags helikopterrotor over kroppen, og vi holdt på å le oss ihjel ved synet av det fantastiske vesenet der det suste jodlende gjennom luften, men skvatt til da det helt uventet ble fanget av den avlange grenen og skrikende forsvant inn i en enorm sagtannet kjeft som brått hadde materialisert seg fra bakken.
-Jøss hva var det der for noe? spurte Ullegrine.
-Det lille flyvevesenet kalles kraple, og den skapningen som spiste det kalles zorkelonge. Zorkelongene kan bli flere kilometer lange og består egentlig av en hel koloni med dyr som tvinner seg i hverandre og lever sammen. De er egentlig kjøttende trær – ja eller så nær man kommer slike trær som dere har på jorden. forklarte Urian.
-Kjøttende trær, men he … hvordan kan de bevege seg da … trær står jo stille de?
-Vel, vanligvis ja. De har ikke muskler og sener slik dere har, men beveger seg ved å vekselvis stramme og løsne fibrene i grenene sine. De har utviklet seg fra omtrent samme nivå som de små insektspisende plantene dere har på jorden. Disse kan jo også lukke bladene og spise byttet sitt. Og etterhvert vil disse plantene på jorda utvilsomt utvikle seg til å kunne aktivt jage sitt bytte, fremfor å sitte passivt og vente på det.
-Så du mener at i fremtiden vil jorden være bebodd av kjøttende planter som ligger på lur i skogene og parkene eller jakter i store flokker av farlige rovtulipaner for å fange oss?
-Uten tvil, dersom ikke menneskene griper inn og regulerer deres utvikling da.
-Så i fremtiden vil kanskje folk ha kjøttende planter i stua, og det blir jævla farlig å vanne dem for da kan de jafse i seg en bit av fingeren din? sa Ullegrine.
-Hehehe ja kanskje det!
-Kanskje alt blir motsatt i fremtiden. spekulerte Tuppelulla. -At rovdyrene spiser grønnsaker og plantene spiser kjøtt … så da har kanskje en typisk nordmann en vegetabilsk panter sammen med kjøttende planter i hagen sin hahaha? Og krokusene går i bånd ved siden av ham når han lufter dem i parken, og pisser på trærne og leggene til folk? Og noen ganger er de ulydige og biter eller parrer seg og slåss med andre planter, og gjør og bjeffer hele natta lang?
-Utviklingen kan nok ta de underligste veier ja. sa Urian og la hodet på skakke mens han liksom lyttet etter noe. -Men nå må vi dra tilbake til Filimokka Skum. Rådet har nettopp sendt meg en telepatisk melding om at de har besluttet seg for hva de skal gjøre med den gylne skrutrekker.
.
Seniorforsker Knut Røed ved Frischsenteret er med i utvalget som nå foreslår endringer.
Siste kommentarer